Universitetet, dannelsen og mediene

For en gammel mann som har vært gjennom det som nå for tiden kalles en klassereise, har dannelse representert et brysomt fenomen.

Først måtte man lære seg nye regler om skikk og bruk. Av og til var dialekten en markør som noen mente det var nødvendig å legge av seg. Men heldigvis kom den generelle samfunnsutviklingen til hjelp. Denne form for endring i livsførsel bød ikke på uoverkommelige problemer, selv om det av og til var leit å bli karakterisert som snobbete i enkelte hjemmemiljøer.

Møtet med universitetet bød på en annen form for dannelseskrav. Selv om jeg møtte med det som ble kalt landets høyeste allmenndannelse – gymnaset – var møtet med pensum til de forberedende prøver i filosofi litt av en åpenbaring. En ny verden som gymnaset ikke hadde gjort oss kjent med, åpnet seg. Pensum besto av tre obligatoriske komponenter: tenkningens historie, psykologien med vekt på å forstå individet, og endelig logikken, læren om den akademiske samtale og diskusjon.

Den siste hadde professor Arne Næss kjempet igjennom som sitt viktige bidrag til glede for flere generasjoner av norske akademikere. Vi ble drillet i å definere, presisere og sette opp pro et contra-lister. Vi ble advart mot diskusjoner der man konstruerte opp stråmenn, det vil si å tolke samtalepartnerens synspunkter på en måte han ikke selv kan gå god for. For meg ble Arne Næss´ bok En del elementære logiske emner, formidlet av Næss-eleven Jon Medbøe, inngangen til det jeg vil kalle en akademisk dannelse.

Det må innrømmes at mange studenter så på de forberedende prøver som noe kjedelig de måtte igjennom for å komme videre. Det ble også slått mange vitser på logikkens bekostning.Men det triste er at logikken som dannelsesfag har måttet tåle mange slags angrep, også innenfra. I spesialiseringens tidsalder har de enkelte fag utviklet sine spesifikke vitenskapsteoretiske lærebøker. Den moderne fagkritikk og motetrenden dekonstruksjon har også bidratt til å svekke troen på at det finnes noen absolutter på den vitenskapelige arena. I Norge har en mer generell uvilje mot det intellektuelle vært livskraftig.

Så kommer medieutviklingen som alle synes å måtte forholde seg til. Mediene er ikke lenger den fjerde statsmakt, men nærmer seg den første. I den offentlige debatt er det lett å se hvordan de ovenfor omtalte logiske idealer er på kollisjonskurs med det som går for å være medienes idealer. Mediene etterspør det som kalles ”temperatur” i debattene, og krever enkle svar på kompliserte spørsmål. De politiske aktørene vi observerer i disse valgtider, er mestere i å konstruere stråmenn. Fristelsen til å benytte billig demagogi tar ofte overhånd, og applausen som gjerne følger, registreres som eksempel på ”temperatur” og vellykkethet.

Vi opplever det jeg vil kalle ”det demokratiske paradoks”. På den ene side mener mange at demokratiet forutsetter og forherliger uenighet og debatt. Man blir nærmest engstelig dersom det i et forum er for mye enighet. På den annen side er alle av den oppfatning at dersom alle var enige – nettopp med meg – ville det gode samfunn være en realitet.

Universitetet har et stort ansvar når det gjelder å skape renessanse for det jeg opplevde som en fin innføring i akademisk dannelse. Mediefagene, retorikkfaget og statsvitenskapen har et spesielt ansvar. Herfra rekrutteres de fleste ”synsere”, de som kommer inn på scenen etter politikernes forestilling og skal fortolke for oss hva vi egentlig har hørt.

Jeg har ikke stor tro på at politikerne lar seg etterutdanne i ”En del elementære logiske emner”. Men synsere og de som vil være kritiske journalister, burde ta en titt på den gamle boken til Arne Næss.

 


 

Emneord: Undervisning, Studentforhold Av sosialantropologiprofessor (emeritus) Arne Martin Klausen
Publisert 26. aug. 2009 12:55 - Sist endret 2. sep. 2014 14:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere