Mistenkeliggjort på eksamen

Da spurte hun meg om jeg kan bevise at det er jeg som har skrevet disse besvarelsene. Jeg fortalte at jeg satt der hele tiden med eksamensvakter. Jeg fortalte også at jeg ikke kan kontrollere hvordan og hvorfor jeg skifter håndsskrift, skriver masterstudent i sosiologi, Golazin Yarandpour,  

Den 21. april 2009 tok jeg to penner og to typer legitimasjoner og gikk inn i eksamenssalen. Eksamensvakten spurte meg om mitt fag og viste meg til den bakerste raden i salen der de andre deltagerne på kurset satt. Jeg valgte å sitte på den siste plassen i hjørnet, der stod det en mannlig eksamensvakt nær meg.

Seinere spurte den kvinnelige eksamensvakten meg hvilket kandidatnummer jeg hadde. Jeg var ikke sikker og viste min legitimasjon og pekte på mitt navn på hennes liste. Hun virket irritert og pekte hardt på mitt nummer på listen og bad meg om å undertegne. Med samme irriterte røst sa hun at jeg satt på feil plass. Jeg spurte hvor jeg skulle sitte. Hun svarte ” det spiller ingen rolle nå”. Under den 4 timer lange eksamenen, satt jeg hele tiden på samme plass og skrev. Jeg skrev 17 sider og fikk to ganger ekstra papir av eksamensvakter.

På grunn av skoleeksamens form valgte jeg å redegjøre for de tre begrepene i første eksamensdel på hvert sitt ark for å kunne ha muligheter å legge noe til eller endre noe seinere. Den andre delen av eksamen, som var mer omfattende, skrev jeg uten noe avbrudd. Dette betyr at min eksamensbesvarelse hadde fire hovedmomenter. Kl. 12.55 begynte jeg å rive kopiene fra de originale arkene og skrive kandidatnummer, dato, osv. på hvert besvarelsesark, og jeg gikk mot de to damene som satt foran korridoren og leverte min besvarelse.

Der satt den nevnte damen med en annen og fortalte meg at jeg måtte gå tilbake til den mannlige eksamensvakten for å få hans underskrift. Han skrev under og jeg gikk tilbake til de samme damene. Den ene fikk min legitimasjon og den andre , som var irritert, fikk mine besvarelser.

Den ene spurte hvor jeg kom ifra, mens den irriterte damen gikk nøyaktig gjennom min besvarelse og sa ” jo her ser du, det er et håndskriftsskifte her”. Hun spurte meg hvordan jeg gjorde det, for dette kunne ha vært en annens håndskrift. Sjokkert sa jeg at jeg kan skifte håndskrift så mye jeg vil uten at dette har noe med det hun kaller fusk å gjøre. Da spurte hun meg om jeg kan bevise at det er jeg som har skrevet disse besvarelsene. Jeg fortalte at jeg satt der hele tiden med eksamensvakter. Jeg fortalte også at jeg ikke kan kontrollere hvordan og hvorfor jeg skifter håndsskrift.

De spurte meg om jeg var bevisst når jeg byttet håndskriften min. Nei, jeg kunne ikke være bevisst når jeg skriver med en stressende hånd som bare ville få skrive alt som jeg husker, fort og sterkt nok for at det skal bli en fin kopi. Da kom noen andre elever som satt på samme rad som Marthe Knutsson og Tone Kummin og hørte oss mens vi diskuterte. De protesterte. Da sier damen at jeg kunne ha fusket gjennom å skifte besvarelsesark med noen. ”Vi har hatt sånne mennesker før”. Da sier Marthe Knutsson at dette er absurd.

Eksamensvakten, inne i sin ”fuskeoppdagelse” , så på meg på en krenkende måte og la en rød lapp på min besvarelse. Fortvilet sa jeg at du kan gjøre hva som kreves, men jeg vil ha deres navn for videre behandling. Jeg foreslo for henne å se på resten av min oppgave, fordi da kunne ikke noen på samme rad som meg skrive 2–3 sider hver og i alle fall ikke på svorsk.

Etter oppfordring fra de andre studentene ringte jeg min kursleder Aarseth på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Hun var ikke på jobb. Jeg gikk til Widerberg. Hun var bortreist, så jeg snakket med Demuth og fortalte om historien. Han ringte til Gro Hals, som er ansvarlig for eksamensordningen. Jeg følte at han insisterte.

Jeg og Marthe Knutsson gikk til Gro Hals. Hals var i et forsvarsmodus men hun beklaget seg hvis dette føltes ubehagelig. Men hun beklaget seg ikke til meg, men til Marthe Knutsson. Hun så på henne og forklarte at dette er de nye rutinene om at man må være strengere. Hun kunne ikke forklare hvordan eksamensvaktenes holdning og kapasitet er forsvarlig i denne sammenheng. Hals’ forklaring føltes ikke god. Jeg og en sjenert medstudent som beklaget seg over Hals’ holdning avsluttet samtalen.

Seinere har jeg tatt kontakt med Universitas for å få saken trykt og kjent. Universitas bad meg for det første å finne folk som har samme historier for å gjøre en sak av situasjonen, men også de ville at jeg skulle blottlegge mine følelser og min krenkelse i bladet. For det første er det ikke riktig at jeg skal finne folk som har lignende historier. Jeg vil heller ikke bedømmes og bli møtt med en viss identitet og sekkebetegnelse som utlending el. lignende. Jeg er en vanlig student ved Universitetet i Oslo og vil at UIO møter meg som det. Til slutt vil jeg si at jeg synes at denne episoden tjener Blindern til liten ære.

 

Emneord: Studentforhold Av masterstudent i sosiologi Golazin Yarandpour
Publisert 7. mai 2009 10:31 - Sist endret 2. sep. 2014 14:01

Det var synd å bevitne denne episoden under innlevering av eksamensbesvarelsene. Hvordan de nevnte eksamensvaktene klarte å forestille seg at det kunne være mulig med fusk i dette tilfellet er vanskelig å forstå. Som nevnt satt Golazin som alle oss andre under oppsyn gjennom hele eksamensperioden. Jeg forstår heller ikke hva anklagen egentlig gikk ut på? De to mulighetene for fusk i et slikt tilfelle er ut fra egen forestillingsevne enten at a) noen av oss andre satt og benyttet vår eksamenstid til å oversende ark til Golazin, noe som garantert ville blitt oppdaget eller b) at Golazin hadde medbrakte ark som kunne legges ved innimellom i besvarelsen. Om dette skulle være tilfellet ville man jo tro at egen håndskrift ville bli benyttet? Under omstendighetene ble det ganske absurd å mistenke for fusk. Jeg er oppriktig imponert over eksamensvaktenes årevåkenhet ved at de faktisk observerte at håndskriftstilen endret seg noe i besvarelsen. Det er viktig og fint med skjerpede eksamensvakter slik at det er minimalt med fusk under eksamen. De involverte eksamensvaktene burde derimot bare lagt denne ballen død og beklaget seg når Golazin forklarte at hun endrer stil på håndskriften under stressende omstendigheter siden norsk ikke er hennes primærspråk. Ved å overveie omstendigheter og utvise forståelse heller enn skepsis ville denne saken vært unngått. Jeg ville da også sluppet å føle et stikk av tvil om vaktene ville vist den samme antagonistiske innstillingen dersom jeg, en etnisk nordmann, hadde levert den nevnte besvarelsen?

toneku@uio.no - 11. mai 2009 21:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere