Jeg på feil klode, Osvold?

I siste utgave av Uniforum ble Dannelsesutvalgets Bernt Hagtvet kritisert av cand.philol. Leif Osvold for å ikke skille mellom private amerikanske universiteter, og statsfinansierte norske. ”Staten har rett til å kreve nytte og praktisk utbytte av det som foregår ved de universiteter den selv finansierer", skrev Osvold. I dette innlegget svarer Hagtvet på kritikken.

Cand.philol. Leif Osvold plasserer meg i Uniforum 3. september på feil klode i allmenndannelsesdebatten. Han kaller meg "drømmer" og "idealist" og mener jeg glemmer at norske universiteter er statsfinansiert og derfor må se bort fra allmenndannelsesperspektiver i sin utdanningsplanlegging. Så vidt jeg kan se kan hans argumenter konsentreres til følgende punkter:

1. I USA er det bare private universiteter med god økonomi som kan ta seg råd til å bygge sine studieopplegg på undergraduate (BA) - nivå rundt allmenndannelsestilbud ("liberal arts").

2. Statsfinansierte universiteter kan ikke koste på seg denne luksus. I disse institusjonene har "staten rett til å kreve nytte og praktisk utbytte av det som foregår ved de universiteter de selv finansierer". De som utdannes der skal primært udannes til "profesjoner i arbeidslivet" mens jeg, sier han, vil "gjøre hva jeg vil" og "bruke verdifull tid på å lære studentene de klassiske ideer, formspråk og erfaringer". Dette er fåfengt, fortsetter Osvold, fordi de som sitter "på pengesekken bestemmer, men det vil ikke Hagtvet erkjenne".

3. Osvold avslutter med å si at den "klassiske dannelse" er noe kandidatene kan ordne selv. Og han føyer til: borgerne som betaler universitetet har krav på å vite hva pengene deres går til og at utdannelsen er "nytte- og profesjonstrelatert". "I statsfinansierte institusjoner må disse idealer vike plass for "markedsstyring, gjennomstrømming og nyttetenkning". Han anklager så universitetene for å drive noe han kaller "introverte dannelsesprogram". Universitetene må "åpne seg mot det norske samfunn og invitere allmennheten inn". Når det gjelder akkurat det siste, treffer han ikke meg. Heller ikke et universitet som av og til noe for frenetisk satser på formidlingsrollen. Allmennheten kommer i store skarer til vårt allmenndannende frokosttiltak hver torsdag kl. 0815-10 (starter igjen i slutten av januar). Leif Osvold er hjertelig velkommen; jeg skal selv skjære geitostbrød til ham og sikre gjennomstrømmingen bakover i køen!

Men for å tale alvor. Menneskelig kommunikasjon er vanskelig. Osvold avslører en serie misforståelser. Hans innlegg viser i tillegg også en del substansielle uenighet som kan føres tilbake til forskjeller i verdisyn og forskjeller i virkelighetsbeskrivelse. Men Osvold skal ha takk for å ha formulert sitt standpunkt så omsvøpsløst. Mye av den motstand Dannelsesutvalget møter er ikke så glassklar som Osvolds kritikk (skjønt den ofte baserer seg på samme grunnsyn men er feigere).

Liberal Arts ikke forbeholdt private

Jeg svarer konkret på hans argumenter:

1.Leif Osvolds innlegg bærer tydelig preg av at han ikke har lest Dannelsesutvalgets rapport (kan fås ved henvendelse til rektors kontor). Hadde han satt seg bedre inn i hva vi (og jeg) mener og observerer, ville han ha sett at den amerikanske "liberal arts"-tradisjonen ingenlunde er forbeholdt de dyre private topp-universitetene. Tvert om, de statlige delstatsuniversitetene (f.eks. i Connecticut, Wisconsin, Indiana, New York, North & South Carolina og California) har like ambisiøse allmendannelses-opplegg for førsteårsstudentene som Harvard og Yale. I Dannelsesutvalgets rapport har jeg en detaljert gjenomgang av debatten om "liberal arts" i USA som Osvold anbefales. På dette første punkt tar Osvold rett og slett empirisk feil.

Tenk nytt om samfunnsnytten!

2. M.h.t. de statlige universitetens hovedoppgave - å utdanne folk til det Osvold oppfatter som samfunnsnytte og til medlemskap i de ulike profesjonene - beror vår uenighet på ulik oppfatning av begrepene "nytte" og "dannelse". Vi er selvfølgelig ikke uenig i at de høyere utdanningsinstitusjoner alltid må forholde seg til et arbeidsmarked. Men problemet er at dette arbeidsmarked er i sterk endring, noe som synes å gjøre Osvolds nyttebegrep noe alderstegent. For hva er "nytte" i dag?

Osvold opererer med et nokså flatt og snevet nyttebegrep, ser det ut til. (Enda han ikke presiserer mer nøyaktig hva han legger i begrepet "dannelse"). I et samfunn som blir mer og nyskapingsorientert og mer og mer flytende; hvor vi skifter jobb oftere enn før; tar arbeid i andre land; må bli mer kultursensitive og internasjonale; hvor det krever mer av oss for å holde oss à jour - i et slikt moderne samfunn er det viktigere enn noensinne å kunne lære å lære. Universitetene kan ikke formidle ett, fast sett av kunnskaper som skal bære kandidatene gjennom et helt yrkesliv. Dertil er fagene under for sterk endring, oppgavene i profesjonene for mangeartede og skiftende.

Universitetene må m.a.o. formidle bred kunnskap om vitenskapelige metoder; de må inspirere til en kritisk-åpen holdning på tvers avfag, trene folk i analytisk problembehandling og oppmuntre til nysgjerrighet på ulike erkjennelsesarter (Harvard er f.eks. svært opptatt av estetisk og etisk innsikt og følsomhet). De må våge å tale om karakter, ikke bare karakterer. De må inngi tillit i sine kandidater til å stille spennende og konsekvensrike spørsmål om virkeligheten og lære dem disiplinert, metodisk tilnærming. De må lære kandidatene om informasjonsbearbeiding og -innhenting. En opprustning av bibliotekene er derfor maktpåliggende. Universitetene og profesjonshøyskolene må gi kandidatene verktøy til intellektuell modning og selvutvikling over et helt liv - og mot til å stå opp mot ubegrunnet autoritet. De som tar en høyere utdanning må forutsettes å kjenne fagenes idétradisjoner og hva som kjennetegner tenkning både som egenverdi og som redskaper.

Osvold undervurderer hva som kommer til å kreves av fremtidens profesjoner. Ved å bruke ukritisk begreper som han ikke presiserer, som gjennomstrømming, markedsstyring og nyttetenkning undergaver han sitt eget standpunkt, for en slik organisering av studier er nå for snever for å tilfredsstille de nye krav som stilles til profesjonsutøvelse, både innenfra og utenfra. Leger uten skikkelig etisk bevissthet og dype kunnskaper i vitenskapelige metoder og kritisk holdning er f.eks. en fare for folkehelsen. Lektorer må i sin gjerning forholde seg til nye ungdomskull med nye verdensopplevelser politisk, intellektuelt, kunstnerisk. Det fordrer omstillingsevne, nysgjerrighet og analytisk kompetanse. Det nytter det ikke å tale om strenge profesjonsorienterte studier som blott og bart formidler et sett fastlagte ferdigheter. Derfor må fremtidens kandidater øves opp i intellektuell smidighet og åpenhet. Det i sin tur fordrer en bred orientering, bred lesning. Og kanskje viktigst: I et mer og mer kunnskapsfundert samfunn er dette egenskaper og ferdigheter som er avgjørende for den aktive borgerrolle som demokratiet forutsetter. Osvolds nyttebegrep er m.a.o for flatt og virker kontraproduktivt i forhold til hans egne mål, som er profesjonsutøvelse og samfunnsnytte.

Eksistensiell fylde og allmenndannelse

3. Osvold avslutter med å si at dannelse er en privatsak. Her synes han å sette likhetstegn mellom "allmenndannelse" og "klassisk dannelse" – altså kjennskap til og glede ved antikkens kunst og kultur. På basis av ovenstående resonnementer vil han forstå at jeg legger et annet annet og bredere allmenndannelsesbegrep til grunn som ønskverdig. Vi har m.a.o. å gjøre med en uenighet som kan føres tilbake til ulike definisjoner av våre grunnbegrepert. Mitt syn er at allmenndannelse er et modnings- og foredlingsarbeid som kan og bør foregå innen alle fag og profesjoner, ikke minst de siste. Av hensyn til profesjonsutøvelsen selv, de mennesker som vier sine liv til den, og de mennesker profesjonene møter.

Som samlende institusjoner må universitetene nå tenke gjennom sin egen organisering i et slikt allmenndannelses-perspektiv. Det er f.eks. nå helt avgjørende at våre naturvitere og medisinere kommer ut og lager fengslende innføringsseminarer for studenter utenom de naturvitenskapelige fakultetene om sine fags idétradisjoner, på linje med de brede innføringskurs om den vestlige tanketradisjon som er obligatorisk ved mange amerikanske læresteder. Tenk hva Carl Sagan gjorde for astronomien og Stephen Jay Gould for naturhistorien!

Klart dannelse i Osvolds antikk-betydning kan være en privatsak. Men jeg vil tro han ikke vil ha noe i mot at f.eks. en kjemiker kan ta kurs i antikkens kunst som del av sin BsC-grad uten at Osvold synes han er en drømmer. Det er ikke så få medisinske fakulteter i USA som krever brede humanistiske dannelseskomponenter av folk som søker å bli leger. Og ved mange Law Schools er litteratur og samfunnsfag oppfattet som avgjørende for å bli en god jurist. Jeg mener at i dag f.eks. er det umulig å være et dannet menneske i intellektuell betydning uten å kjenne til naturfagenes historie og metoder.

Dessuten gjør Osvold en interessant tankefeil: Det er ingen nødvendig sammenheng mellom statsfinansiering på den ene siden og hans nokså snevre nyttebegrep på den andre. Jeg er overbevist om at vår argumentasjon om at det er en sammenheng mellom nytte, bredt forstått som her, og en allmenndannelses-reorganisering av de høyere utdanningsinstitusjonene vil kunne møte forståelse fra politisk, bevilgende hold. Jeg tror nemlig de er så pass dannet at de ser nyansene her. Dessuten, Leif Osvold, det finnes ikke noe mer nyttig enn en god teori. Glem ikke det. Velkommen til allmenndannende frokost i januar!


 

Av professor Bernt Hagtvet ved Institutt for statsvitenskap
Publisert 7. sep. 2009 09:37 - Sist endret 2. sep. 2014 14:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere