Grunnforskningen må prioriteres høyere

Universitetets og vitenskapens grunnverdier er helt avgjørende for kvaliteten i alle de disipliner som det forskes på og undervises i. Det er ekstra viktig å målbære slike verdier nå, etter at vi som er de fast vitenskapelige ansatte og har ansvaret forskningens og undervisningens videreføring og fornyelse, er blitt i mindretall i universitetsstyret, skriver professor Asbjørn Kjønstad, kandidat for de vitenskapelige ansatte ved Valget av representanter til Universitetsstyret 25-28 mai.

Vårt universitet har et særlig ansvar for den grunnleggende og langsiktige vitenskapelige tenkningen som vi på forhånd ikke kan vite den praktiske nytteverdien av. Det er viktig å arbeide for mer ressurser til grunnforskning og være på vakt ved reformer som direkte eller indirekte kan begrense ressurstilgangen. Som et eksempel kan nevnes Stjernø-utvalgets forslag om store fusjoner av høgskoler og spredning av ressurser over hele universitets- og høgskolesektoren. Bostad-komiteen (som jeg var med på), og som utarbeidet Universitetet i Oslos uttalelse til Stjernø-utvalget, framhevet at dets forslag i praksis ville føre til en uttynning av ressursene til universitetet. Vi viste til betydningen av grunnforskningen og vårt universitets omfattende internasjonale kontaktnett og publisering, som var underkommunisert av Stjernø-utvalget.

I den forskningsmeldingen som regjeringen la fram for tre uker siden, Klima for forskning, har grunnforskning fått en mye sterkere posisjon enn tidligere. Dersom jeg blir valgt som styremedlem, vil jeg arbeide for at UiO fokuserer tydelig på at en uforpliktende stortingsmelding blir fulgt opp, både ved høstens budsjettbehandling i Stortinget og i universitetets egne budsjetter. Under den nåværende økonomiske krisen er det også langt bedre å investere i forskning og utdanning, enn å ”brødfø” folk med trygdeytelser.

Den akademiske friheten har vært et grunnleggende prinsipp i universitetets nesten 200 årige historie. Generasjoner av forskere har selv stort sett bestemt sine forskningstemaer og forskningsmetoder, og det har gitt meget betydelige resultater for vitenskapen og det norske samfunnet. Det er viktig at dette videreføres, og at handlingsrommet for forskere som publiser jevnt og mye utvides.

Dette var et hovedbudskap i Walløe-utvalget, som ble nedsatt av Det norske Videnskaps-Akademi (og som jeg var med på). I utredningen Evne til forskning foreslo vi en driftskonto til den enkelte i størrelsesorden 100 000 kroner per år. SFF er meget bra, men det er også mange mindre forskermiljøer og enkeltforskere som ville kunne styrke sin skaperevne og forskerkapasitet vesentlig, hvis de fikk en slik ”håndkasse”. Lønn, sosiale utgifter, kontorhold med mer beløper seg til langt over en million kroner for hver av oss. Vi har forskningsrett og forskningsplikt, og det er en god investering for samfunnet at vi får et visst driftstilskudd for å dekke ordinære utgifter som knytter seg til å være aktive og kreative forskere i internasjonale forskningsnettverk.

I stortingsmeldingen Klima for forskning prioriteres den frie prosjektstøtten gjennom Norges Forskningsråd. Det er viktig at Universitetet i Oslo får de bevilgende myndigheter til å holde fast ved dette grunnsynet. Bevilgningene til frie forskningsprosjekter og ”driftskonti” må økes vesentlig, slik at aktive og kreative forskere kan ”fritas fra” å bruke masse tid til søknadsprosedyrer.

En sterk vektlegging av ressurser for grunnforskningen er også et viktig bidrag til å forbedre kvaliteten på studier og undervisning. Undervisningen må være forskningsbasert, og studentene må gis muligheter til refleksjon, fordypning og kritisk tenkning. De må bringes fram til et møte med forskningsfronten og kunne utfordre kunnskapens grenser. Men dette kan bare skje dersom lærerne på universitetet har gode nok handlingsrom for egen forskning.

Fra 1811 og utover har forskere ved Universitetet i Oslo utviklet kunnskaper, innsikt, tenkemåter og dannelsesidealer som har vært avgjørende for utviklingen av Norge som samfunn og stat. Staten har fått rikelig avkastning for sine bevilgninger og investeringer, mens universitetet ikke har fått full kredit for sine ”leveranser” og deltakelse i samfunnsdebatten. Vi har nå en enestående sjanse til å bruke jubileumsåret 2011 til å revitalisere universitetets posisjon i det norske samfunnet. Dette er også et jubileum som bør benyttes til å styrke fellesskapet internt for de ansatte. Det kan gi oss stolthet, glød og engasjement til å bære universitetets arvesølv videre.

Universitetets og vitenskapens grunnverdier er helt avgjørende for kvaliteten i alle de disipliner som det forskes på og undervises i. Det er ekstra viktig å målbære slike verdier nå, etter at vi som er de fast vitenskapelige ansatte og har ansvaret forskningens og undervisningens videreføring og fornyelse, er blitt i mindretall i universitetsstyret.

 

 

 

Av Asbjørn Kjønstad
Publisert 18. mai 2009 14:29 - Sist endret 2. sep. 2014 14:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere