Fascinasjon for fysikk og formidling

Et tjuetalls studenter står i baffelkø. Rundt bordene sitter studenter, pensjonister og noen andre, som vi antar er UiO-ansatte. Lavmælte stemmer summer. I enden av lokalet er det en scene, med bord, en god kveil med kabler, tre menn og en kvinne. Så telles det ned. 1 minutt – 30 – 10 – 5. En liten melodi, og programlederen presenterer dagens utfordringer. Etter hvert får Røyne utdelt en liten korg med noen halvfulle glass, og spørsmålet er om det er mulig å lage sprit ved å fryse vin.

Noen å dele aha-opplevelser med

En av grunnene til at Anja havnet her, kan være at hun begynte å blogge om fysikk og hvordan verden virker, for rundt tre år siden.

– Jeg ville formidle glede og fascinasjon over hvordan verden er skrudd sammen. Det er gøy å forstå naturen, og det er grunnleggende for hvorfor man blir forsker, forteller Anja engasjert.

«Som forsker, og attpåtil som fysiker, får jeg ofte spørsmål om hva det egentlig er jeg driver med. Saken er jo den at jeg har det utrolig morsomt på jobb, men det er ikke alltid så lett å vite hvor jeg skal begynne å forklare», skrev Anja i det aller første innlegget på bloggen.

– Det jeg skriver om, er ofte noe jeg har sett, og så lurer jeg på hvorfor det er slik. Nå har jeg en unnskyldning til å finne ut av ting som jeg ikke ellers ville tatt meg tid til å forstå, forklarer bloggeren.

Anja forteller at det er mange lærere som leser bloggen, og at den har rundt 2000 lesere hver måned.

– Det er sikkert lite til å være en blogg, men veldig mye i forhold til hvor mange som leser de vitenskapelige publikasjonene vi lager, ler Anja.

Et formativt år i USA

Som blogger må Anja også konsentrere seg litt ekstra for å forklare fysikkens lover. Hvilke uttrykk er for fremmede, hvilke kan brukes med litt ekstra forklaring? Kanskje ble Anjas grunnlag for å drive med formidling ,lagt for tjue år siden.

– Jeg var utvekslingselev i USA da jeg var 15-16 år. Når man reiser til et annet land og bor hos en ny familie, med et nytt språk, så lærer man mye om kommunikasjon, sier Anja.

Etter at Anja var i USA, reiste søsteren til Tyskland, og familien har tatt imot mange ekstrasøsken fra hele verden.

– Det kan være at den lydhørheten for at den du snakker med skjønner deg, er noe man lærer når man prater med folk som ikke er så flinke i det språket en snakker selv. Det viktigste er å bli forstått, og det blir jo litt som formidling, forklarer Anja.

Da Anja var 15 år, var hun ikke så opptatt av fysikk. Det var heller musikk, og Anja gikk på musikklinjen på videregående. Anja spiller fortsatt litt, både cello og fele, og av og til sammen med Sofienberg spellemannslag.

– Realfagene tok jeg opp etterpå. Kanskje det var en fordel, for jeg hadde ikke sjansen til å bli lei, ler cellisten.

Brobygging med bakterier

– Jeg skulle bare si at bakteriene mine har laget krystaller.

En annen postdoktor stikker hodet inn døren. Anja svarer at det var det hun også trodde hun så, men at hun hadde stilt på mikroskopet.

Anja deler kontor med to andre. På veggene har hun et godt utvalg barnetegninger, for hun har tre barn, som er fire, sju og ni år gamle. I tillegg er det et lite kunstverk. En kunstner har prøvd å illustrere hvordan bakterier kan lage en slags kalkstein som er så sterk at den kan bygge broer.

I tillegg til postdoktorstillingen er Røyne leder for en gruppe som jobber med å finne bakterier som kan lage kalsittkrystaller som kan binde sammen sandkorn og bli så sterkt at det kan erstatte betong. For betong er en miljøsynder. Krystallene er det samme materialet som du kan finne i noen skjell på stranden, men det er ikke sånn at betongen vil ligne på skjell.

– Vi er ikke helt der at vi kan bygge en bro ennå, men det ser ikke helt umulig ut. Nå har vi bakterier på labben som i hvert fall lager noe fast materiale, ler prosjektlederen.

– Jeg er ganske lettengasjert, sånn generelt. Det var en interesse for energi og miljø som gjorde at jeg begynte å studere fysikk, for de hadde noe som het miljøfysikk på Ås. Så studerte jeg solenergi i mastergraden min i Sydney.

Fra miljø til mønstre

Da Anja ville tilbake til Oslo, var det ikke så lett å fortsette å jobbe med solenergi. Så fant Anja UiO-senteret som forsker på fysikken i geologiske prosesser.

– Målet om å «forstå mønstre i naturen» hørtes gøy ut. For det hadde jeg savnet da jeg drev med master, hvor jeg skulle lage en dings. Så da hoppet jeg på her i stedet, for bare å få finne ut av ting.

Den første bloggposten om fysikk heter «Når jeg består av nesten bare tomrom, hva er det jeg kjenner når jeg dytter på noe med fingeren min?». Den handler faktisk om akkurat det Anja driver med på jobb, krefter mellom overflater og tomrommet inni atomer. Eller som bloggposten forklarer det, setter du Brio-togene sammen i feil ende, så vil de dytte på hverandre selv om de ikke kommer borti hverandre. «Og sånn er det altså at flater kjennes harde ut». 

Nå forsker Anja på sprekker og forvitringsprosesser i veldig liten skala, det vil si at hun ser på hvordan overflater som er noen nanometer fra hverandre, klistrer seg sammen eller dytter seg fra hverandre. En nanometer er altså en milliarddel av en meter.

– Det er en sånn verden som man ikke kan se, det er veldig gøy, forteller fysikeren, mens hun viser oss instrumentene som faktisk kan se dette.

Anja er fysiker som jobber mye med geologi, og kan til og med forklare hvordan vinfryse-forsøket i Abels tårn er relevant for det hun forsker på.

– Dette samme skjer i geologiske prosesser. Hvis du har mineraler løst opp i en veske, så vil noen mineraler falle ut og danne faste stoffer, og noen vil bli værende igjen i vesken. Det er det som skjer i magma. Magma er smeltet stein, og når temperaturen går ned, er det noe som blir fast før resten. Akkurat som i vinen, egentlig.

Forskning i fast form

Enn så lenge er det ikke bare spriten i fryseforsøket i Abels tårn som er flytende, Anjas stilling har heller ikke fast form. Hun er postdoktor med et personlig stipend fra Forskningsrådet, som de ikke deler ut lenger. Og det gjør trebarnsmoren opprørt og engasjert.

– Jeg er midlertidig ansatt, men jeg bestemmer selv hva jeg skal gjøre. Jeg føler at det er en grei deal, jeg tar både risikoen og ansvaret. Men nå, når du søker penger til å ansette en postdoktor, så er det prosjektleder som definerer hva den ansatte skal gjøre. Dermed kan de ikke definere arbeidet selv og er prisgitt at det er et godt prosjekt. Slik tar de risikoen, uten å få ansvaret. Det var vel aldri meningen, for postdoktorstillingen skulle være en metode for å bygge selvstendighet som forsker, mens det de brukes til, er høyt utdannet, midlertidig arbeidskraft. Postdoktorene må få mulighet til å publisere og gjøre det som kvalifiserer til videre karriere i akademia, sier forskeren i sin mest myndige tone.

Ifølge Anjas sjef, Bjørn Jamtveit, er Anja et åpenbart ledertalent, og kanskje en framtidig forskningsleder. Men helt der er ikke karrieren ennå.

– Jeg skulle gjerne hatt en fast stilling, så jeg kunne vite at jeg kan forske, undervise og tenke langsiktig. Men det er jo ikke noe man kan regne med. Så nå har jeg søkt nye prosjekter likevel. Og jeg er ganske sta, jeg gir meg ikke så veldig lett, sier hun.

Atwood som forbilde

Og selv om Jamtveit skryter av Anjas resultater, så betyr ikke det at hun bruker all sin tid på hvordan stein sprekker. 

– Forskerjobben er veldig fri. Det er ikke så ofte at jeg sitter her på kontoret i åtte timer. Jeg har lov til å jobbe så mye jeg vil, men jeg kan også jobbe mindre i perioder. Det er selvfølgelig noen forskere som jobber 48 timer i uken, men det er en litt sånn macho-greie i det også, og det er ikke nødvendigvis sånn at du får gjort noe mer, konstaterer Anja.

Snart kan det også tenkes at formidlingen tar steget over i fast form. For Anja har søkt om midler til å skrive en populærvitenskapelig bok om geologiens tidsperspektiv, og at det er mange flere ressurser enn bare oljen som en dag kan ta slutt.

– Alle har et forhold til olje, og at den tar slutt en gang. Men det er noen veldig store spørsmål å stille om alle de andre materialene og metallene vi bruker, som fosfor til gjødsel. Alt er opphopninger i naturen, som vi bruker av. Hvor lenge varer de og hva kan skje etterpå, hvis vi kommer til et punkt hvor det blir vanskelig å få tak i ting? spør hun.

Anja Røyne lar seg ikke bare inspirere av å lese forskning, hun leser også mye skjønnlitteratur.

– En av dem jeg har likt aller best å lese i det siste, som skriver veldig inspirerende om miljø og framtid, er Margaret Atwood. Jeg synes at hun har et utrolig realistisk og ikke utenkelig scenario. Hun setter sammen alt det man kan tenke seg at kan skje framover, forteller Anja.

Hun tenker ofte på Atwood når hun leser om vitenskap, fordi mye er slik Atwood beskriver i sin trilogi om Oryx og Crake.

Flytende former

Kan du så lage sprit av vin ved å fryse den? Hvis du tar noe som har alkohol, og fryser det, vil du da bare fryse vannet, slik at du kan ta ut isklumpen og så har du veldig rein alkohol? spør Ekkos programleder. Han tar en slurk av den halvfrosne vinen og publikum ler nervøst.

– Den smakte veldig surt, sier han.

– Du vil konsentrere alt det som ikke er alkohol også, som farge og smak. Det er mest vannet du tar ut, forklarer Anja til radiolytterne, og minner om at denne prosessen også kan brukes i forskning for å skille ulike stoffer.

Det er altså til en viss grad sant, for alkohol fryser ved lavere temperaturer enn vann. Dermed vil du begynne å fryse det som er mest vann. Og hvis du tar ut isen, så sitter du igjen med noe som har mer alkohol.

– Svaret er ja, konstaterer programlederen.

– Men jeg tror ikke at du kan få veldig høy alkoholprosent av det, sier Anja, som ikke syntes rødvins-slushen så særlig fristende ut.  

– Det er ikke så farlig om det er litt tøysete, det er greit nok. Men det må være noe jeg kan si noe faglig om, noe grunnleggende i fysikk og kjemi, konstaterer Anja, og setter dermed grensen for hva hun vil si noe om når de ringer fra Klikk.no eller NRK.