Undervisning fortjener et løft

Vinneren av UiOs utdanningspris, Anne Helene Kveim Lie, ønsker ikke bare å gjøre folk til leger, men også leger til folk. Så vil hun at undervisning skal bli en mer verdsatt og mindre ensom affære.

- Jeg tenker at undervisning er et samarbeid mellom kolleger og studenter, når en tenker slik blir det ikke så skremmende og ensomt, sier Anne Helene Kveim Lie, vinner av UiOs utdanningspris. 

Foto: Ola Sæther

- Med forskning følger det mye prestisje, mens undervisning kommer i skyggen og får lite anerkjennelse. En jobber også mye alene, så en slik pris varmer, sier Anne Helene Lie, førsteamanuensis ved avdeling for samfunnsmedisin og global helse ved Det medisinske fakultet.

Før sommeren fikk hun tildelt UiOs Utdanningspris hvor hun ble berømmet for sitt dyptfølende engasjement for undervisning og for å bruke utradisjonelle metoder som aktiverte studentene.

Prisen var også en anerkjennelse for at Lie har reddet faget samfunnsmedisin fra sitt dårlige rykte om å være medisinstudiets mest forhatte og upopulære fag.

Var redd for å undervise i samfunnsmedisin

Siden universitet er i sommerferiemodus og det er ganske glissent på Blindern, så tas praten med prisvinneren på en kafe på Grünerløkka ikke langt fra der hun bor. I 2016 ble hun kåret til en av de ti beste forelesere i Norge av Morgenbladet, og juryen begrunnet det blant annet med; «Anne Kveim Lie er en oppofrende lærer, dedikert, entusiastisk og alvorlig. Hun retter undervisningen inn mot å få studentene til å se seg selv som leger i et samfunn og som et menneske blant medmennesker»

Lie har ikke alltid følt seg som en verdig prisvinner. Da hun for første gang skulle undervise i samfunnsmedisin i 2011, var hun ikke bare litt nervøs, men også redd.

- Det kjentes som om jeg stotret meg gjennom forelesningen og det eneste jeg så var studentenes negative ansikter. Jeg grudde meg til forelesningene, og det ble en dårlig sirkel av negativ selvbekreftelse, sier Lie og holder hendene rundt hodet, som om hun minnes hvor stressende det var.  

Samfunnsmedisin led under et dårlig rykte for å være et fag der det var nærmest umulig å vekke motivasjonen blant medisinstudentene. Mens studentene var livredde for å gå glipp av kreft og hjertediagnostikk, så de ikke hvordan de skulle ha nytte av samfunnsmedisin.

Lie skjønte at om hun skulle få vekket studentens interesse, måtte hun endre hele undervisningsopplegget. Hun fikk med seg en kollega og en gruppe studenter som møttes til lunsj for å snakke om hvilke endringer som måtte til for å gjøre samfunnsmedisin til et attraktivt fag.

- Vi måtte lage et opplegg som gjorde at studentene så at faget var relevant i jobben som framtidige leger. Noen legestudenter har et litt begrenset syn på legeyrket, som at det kun går på å helbrede sykdommer. Men samfunnet blir med legen inn på legekontoret.

Da Anne Helene Kveim Lie begynte å undervise i samfunnsmedisin i 2011, følte hun at hun stotret foran en gjeng negative studenter. Samfunnsmedisin hadde et veldig dårlig rykte - noe hun bestemte seg for å endre. Foto: Ola Sæther

Inviterer NAV og rusmisbrukere

Derfor har Lie også tatt med samfunnet inn i undervisningen. Som den sesjonen hvor NAV-ansatte fra Oslo kommune, tidligere rusavhengige fra ulike brukerorganisasjoner og personell fra rusbehandling i spesialisthelsetjenesten (OUS) spiller rollespill sammen med studentene, som inntar rollen som  fastlege. De arrangerer et såkalt ansvarsgruppemøte, et tverrfaglig samarbeidsmøte rundt pasienter med behov for sammensatte tjenester, som finner sted i alle landets kommuner hver dag.

De tidligere rusavhengiges egne livshistorier er utgangspunktet. Slik får studentene både innblikk i betydningen av tverrfaglig behandling og av å la pasienten være med og bestemme behandling. 

- De kan være litt for opptatt av å tenke svart-hvitt, syk eller frisk. Rusmiddelomsorg er et godt eksempel på at virkeligheten ikke er svart-hvit, at det ikke alltid finnes én sannhet eller en klar diagnose. Brukermedvirkning er et vanskelig grensefelt mellom å la pasienten være med å bestemme egen behandling, og hva som er medisinsk forsvarlig, sier Lie.

Andre ting som står på undervisningsmenyen hennes er kahoot, det vil si elektronisk quizer, og kreative gruppepresentasjoner.

Idealist og historiefanatiker

En reise til Asia og Latin-Amerika på slutten av 80-tallet der fattigdom og nød gjorde sterkt inntrykk, var utslagsgivende for at Lie bestemte seg for å studere medisin. På den tiden kunne hun godt tenkte seg å jobbe ute i den store verden, som i Leger uten grenser. I stedet ble det flere år med studier på UiO hvor hun også tok idehistorie og nesten skrev ferdig hovedfagsoppgaven mens hun studerte medisin.

Medisinhistorie er hennes yndlingsfelt, et fag hun kunne tenkt seg fikk mer plass og oppmerksomhet. Historie setter vår egen tid i perspektiv, og fører til at en får et mer nyansert og ydmykt syn på dagens medisin.

- Vi tar vår samtid for gitt, som om det vi gjør i dag er fasiten. Men alt har en historie, og alt er i forandring. Helsearbeidere bør stille seg spørsmålet; hva vil en historiker om 100 år si om den medisinske praksisen vår i dag?

I samarbeid med medisinstudentenes magasin Æsculap har hun laget kveldsarrangementer med medisinhistorie som tema. Hun har også vært medisinsk redaktør for Tidsskrift for den norske legeforening.

Hvorfor satser ikke universitetet mer på undervisning og lager noen rammer rundt hva som er god undervisning? 
​​​​Lie mener nyansatte trenger mer veiledning. 

Undervisning kan bli ensomt

Lies opplevelse som en stotrende og usikker foreleser er i alle fall historie. Nå får hun positiv energi av å undervise. Hun er en populær foreleser, noe av det studentene liker aller best med undervisningen er at de blir konfrontert med brukerne som mennesker og samfunnsmedlemmer. Og gjennom arbeid hun har gjort med å endre samfunnsmedisin har Lie systematisk bedret både sin egen og andre faglæreres undervisning

Men Lie mener at undervisning fortjener mer anerkjennelse enn den får i dag. En vitenskapelig ansatts arbeid består av både forskning og undervisning, men undervisning kommer i skyggen og får langt ifra den samme anerkjennelse som forskning.  

- Det er mange flinke undervisere, til felles har de at de jobber mye og at arbeidet deres blir ikke sett. De som i tillegg forsker opplever at det arbeidet de legger i undervisning vil gå på bekostning av forskningen. Mens forskning gjerne gjøres sammen med andre, så er undervisning noe en gjør alene. Det kan bli ensomt.

Universitetet bør lage rammer for undervisning

Men trenger det å være slik? Lie synes tiden er moden for å gi undervisning et løft, universitet bør lage rammer og systemer for å bedre undervisningen. Blant annet bør det legges opp til at foreleserne kan samarbeide mer og gå på hverandres forelesning for å gi hverandre tilbakemelding. De nyansatte burde få mer veiledning i hvordan legge opp undervisningen.

Lie søker nå om midler til å filme rollespillene og lage et integrert undervisningsopplegg slik at det kan brukes av andre som ikke har ressurser til å arrangere et slikt logistikk-krevende opplegg.
- Jeg tenker at undervisning er et samarbeid mellom kolleger og studenter, når en tenker slik blir det ikke så skremmende og ensomt, sier Anne Helene Kveim Lie.

 

Av Lisbet Jære
Publisert 14. aug. 2018 16:06 - Sist endra 16. aug. 2018 10:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere