– Eg vil vera ein prest for folket

– Eg er eit levande døme på livslang læring. Det seier 65-åringen Einar Vannebo som nyleg gjekk av som direktør for Den internasjonale sommarskulen ved UiO for å bli sokneprest i Våler.

NÆRT: – Folk flest har eit nært forhold til kyrkja og til presten, fortel Einar Vannebo som har bytt ut direktørstolen ved Den internasjonale sommarskulen ved UiO med jobben som sokneprest i Våler i Hedmark.

Foto: Ola Sæther

I 42 år var Einar Vannebo på Universitetet i Oslo. Først som student, så som stipendiat, deretter som direktør  – og student igjen. No har Olav Duun-kjennaren og den avgåtte direktøren for  Den internasjonale sommarskulen ved UiO  blitt sokneprest i Våler i Hedmark.  

– Det var ein livsstil å vera direktør for sommarskulen og det er ein livsstil å vera sokneprest, humrar 65-åringen. 

I fjor haust disputerte han  med doktoravhandlinga «Å vera menneske. Religion og menneskesyn i Olav Duuns dikting». Om lag på same tid fekk han papir på at han hadde bestått den teologiske embetseksamenen. 

–  Eg blei faktisk dr. philos.  og cand.theol. om lag samtidig. Det går trygt an å seia at eg  er eit levande døme på livslang læring, seier han.  

For Vannebo er sokneprestkallet i Våler den andre jobbdraumen som går i oppfylling. Den første var jobben som direktør for Den internasjonale sommarskulen ved UiO. 

– Det som er likt for begge jobbane er at dei handlar om å byggja opp fellesskap mellom folk, fortel han.

Kyrkjebrannen som splitta bygda

Uniforum møter Einar Vannebo utanfor  Våler kirke  som er eit lite arkitektonisk underverk av ei trekyrkje frå 2015. Men kyrkja står i sentrum av ein strid som deler kyrkjelyden i to. Historia bak den er tragisk.  Den 29. mai 2009 stod gamle Våler kirke i lys loge, og ho brann heilt ned til grunnen. Heile kyrkjelyden var einige om å byggja kyrkja opp igjen. Men kvar ho skulle byggjast opp igjen, var eit tema som framleis splittar folk i kommunen med drygt 4000 innbyggjarar. 

Halvparten av kyrkjelyden ville byggja ei ny kyrke som kopi av murane etter brannen. Den andre halvparten ville byggja ei heilt ny kyrkje på ei tomt 100 meter vekke frå ruinane av den gamle kyrkja.  Til slutt var det dei som ville byggja heilt nytt som vann fram. Den moderne trekyrkja stod dermed ferdig i 2015. Då konflikten var som hardast, sette nokon opp eit skilt på kyrkjevegen  som viste veg til  «Skrekkdomen.»   Då får ein ei viss aning om kor beinhard striden har vore. 

– Vil snakka med absolutt alle

 – Nokre vil framleis ikkje setja føtene sine i den nye kyrkja. Som prest vil eg vera ein folkets prest som skal kunna snakka med absolutt alle. Og her i Våler har eg blitt tatt fantastisk godt imot. Folk har vist ein heilt utruleg, varme og omsorg for meg, fortel Einar Vannebo. Han har tatt oss med inn i  den gråfarga prestebustaden der han har flytta inn.   Med to høgder og sju soverom har han god nok tumleplass. 

– For meg er det viktig at eg som sokneprest bur i bygda. Folk reknar med at det skal vera lys i prestebustaden , og den forventinga vil eg oppfylla. Sjølvsagt kunne eg ha skaffa meg ein hybel  her, og så ha halde fram med å ha hovudbustaden på Bøler i Oslo. For meg var ikkje det eit alternativ. Ein prest skal bu i bygda og vera ein del av folket.  Eg skal vera ein folkets prest, lovar han. 

50 gjestar i prestebustaden

To dagar før  me kom på besøk fekk han bruk for all plassen i prestebustaden. 

– Då var over 50 personar på kyrkekaffi med pølser og lomper etter at eg hadde blitt innsett som sokneprest av biskopen i Hamar, Solveig Fiske. Då kom døtrene mine og dekan Aud Tønnessen ved Det teologiske fakultetet også. Det er heil utruleg kor bra det gjekk med tanke på at eg berre har ei kokeplate på kjøkkenet, fortel han.  

Etter kyrkjekaffien blei manglane i huset openberre for alle.  – Så no vil folk frå kyrkjelyden koma med både komfyr og kjøleskap til meg.  Det viser varmen og omsorga til folk i Våler,  legg han til.  

I soknet sitt har han også ansvaret for kyrkjer på Finnskogen, fire og ei halv mil frå Våler.  – Mange trur at folk i desse bygdene i Hedmark er svært homogene. Det er slett ikkje tilfelle. Til hausten vil me markera 350-årsjubileet for den finske innvandringa til Finnskogen. Og dessutan har me eit tatermuseum i dette området. Og Tater-Milla er ei svært berømt kvinne som budde i Våler. Ikkje minst har forfattaren Brit Karin Larsen gjort det miljøet kjent gjennom bøkene sine,  peikar han på. 

Teologistudenten blei Duun-ekspert

Då Einar Vannebo drog frå heimstaden Steinkjer til Oslo som 22-åring, var det for å studera teologi ved Menighetsfakultetet. 

– Etter to år begynte eg å studera nordisk, og det opna vegen for meg  til eit tre år langt opphald som sendelektor i norsk i Storbritannia.  Etter kvart blei eg så direktør for Den internasjonale sommarskulen ved Universitetet i Oslo. Draumen om å bli prest har likevel alltid lege i bakhovudet mitt, fortel han. For ved sida av direktørjobben,  tok han opp igjen arbeidet med den planlagde doktoravhandlinga om «Å vera menneske. Religion og menneskesyn i Olav Duuns dikting».

– Heilt sidan eg fekk boka « I eventyret» av Olav Duun, som 15 år gammal konfirmant, har forfattarskapen hans interessert meg.  For meg borar bøkene hans langt djupare inn i menneskesinnet enn det bøkene til Knut Hamsun gjer. Gjennom historiene frå eit lite bygdesamfunn på Trøndelagskysten, klarer han å gjera allmennmenneskelege problem universelle, på same måte som Franz Kafka brukte Praha og James Joyce brukte Dublin. Mi overtyding er at Olav Duun er prosaen sin Henrik Ibsen.   Det er stor verdslitteratur, rett og slett.

– Men mange har inntrykk av at romanane hans er prega av tungsinn og eit mørkt syn på livet?

–Tvert imot. Det er mykje god humor i bøkene til Olav Duun. Grunnen til at ikkje fleire er blitt omsette til andre språk, kan vera at han skreiv  mykje på trønderdialekt, og at det har gjort det vanskeleg å få gjort gode nok omsetjingar.  Men han har stor humor. Det trur eg også går fram av den 517 sider tjukke doktoravhandlinga mi om Olav Duuns dikting.

– Ser du parallellar mellom Duun og andre norske forfattarar?

– Akkurat som Arne Garborg kom han frå eit bygdesamfunn som var prega av pietisme og  trongsyn. Begge drog heimanfrå for å kunna vera frie til å skriva litteratur om heimplassane sine.  Men Garborgs tilfelle var langt meir tragisk enn det som Duun opplevde, meiner Vannebo. 

– Likar å lesa gamle tekstar

–Trur du at du får bruk for det du har skrive om Olav Duun i preikene dine som sokneprest i Våler?

– Eg likar å lesa tekstar som har fylgt menneskeslekta gjennom fleire hundre og  jamvel over 1000 år, og likevel kan fortelja oss noko allmenngyldig om det å vera menneske i dag. I ordinasjonstalen min brukte eg tekstar av den store Hedmarksdiktaren Hans Børli.  Det eg må jobba med er å lata vera å bruka for mange akademiske uttrykk i preikene mine. Men eg gler meg storleg til å halda fem preiker under dei fem påskegudstenestene eg skal ha denne veka.

ALLMENNGYLDIG: – Eg likar å lesa tekstar som har fylgd menneskeslekta gjennom fleire hundre og  jamvel over 1000 år, og likevel kan fortelja oss noko allmenngyldig om det å vera menneske i dag. I ordinasjonstalen min brukte eg tekstar av den store Hedmarksdiktaren Hans Børli, fortel Einar Vannebo. (Foto: Ola Sæther)

– Våler er ikkje akkurat ein vekstkommune. Kvifor valde du å takka ja til sokneprestkallet her?

– Det bur 3800 personar her. I 2015 var det det 15 dåpsbarn, 30 konfirmantar og 60 gravferder.  Difor kan me trygt seia at det er ein fråflyttingskommune. Eg  valde å seia ja til jobben fordi den ligg i lagleg reiseavstand til  Oslo, der eg har mange gode venner .  Eg søkte også på ein jobb som sokneprest i Odalen, men der blei eg innstilt som nummer to. Her har soknepreststillinga stått tom i over eitt år, så eg er veldig nøgd med at eg har fått denne jobben. Og eg føler meg svært velkommen.

– Vil at presten skal målbera orda

– Korleis ser dei på presten i dette bygdesamfunnet?

– Folk flest har eit nært forhold til kyrkja og til presten.  Mange føler at dei ikkje har ord som kan skildra trua deira godt nok. For dei blir presten personen som kan målbera desse orda.   For meg er det viktig å bruka historier frå folk sine liv, anten det handlar om å halda ein andakt eller å halda ein tale i ei gravferd.

– Vil du rå andre til å skifta jobb som 65-åring?

– Det var rett for meg. For andre kan det vera rettare å halda fram i den same jobben til dei blir pensjonistar. Og eg slutta ikkje for å forlata Universitetet i Oslo etter 42 år, men for å gjera noko nytt. Universitetet i Oslo har ein stor plass i hjarta mitt, og eg vil alltid trekkjast tilbake til universitetsmiljøet, veit sokneprest Einar Vannebo. 

Han fylgjer oss ut av prestebustaden og tar avskil med oss og ynskjer oss velkomne tilbake. Så går han attende til skrivebordet for å førebu fem påskegudstenester i kyrkjene i Våler. Ein sokneprest har aldri påskeferie.  

 

 

 

 

Emneord: Teologi, Litteratur (skjønn-) og forfattere, Internasjonalisering Av Martin Toft
Publisert 11. apr. 2017 14:23 - Sist endra 11. apr. 2017 14:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere