En konservativ type

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen liker tradisjoner og normer, men synes ikke alltid at de trenger å gjelde ham.

Foto: Ola Sæther

– Ah, sitter du her? Skal vi ta intervjuet her? spør han som hentet oss i resepsjonen.

– Nei, jeg ble bare sittende etter morgenmøtet. Vi tar det på kontoret.

Torbjørn Røe Isaksen samler sammen klær og datamaskin i høyre armkrok, og hilser på oss med venstre hånd, som var den eneste ledige. Røe Isaksen spør om vi vil ha kaffe eller vann, vi takker ja, og han forsvinner inn på et tekjøkken.

Jeg har hørt at han aldri henter kaffe selv, hvisker jeg spørrende til fotografen.

Skal nå ministeren servere oss? Men nei, vel inne på kontoret har Isaksen ordnet seg selv et glass vann, mens rådgiveren henter vann til oss og et plaster til Isaksens pekefinger.

– Vi har 20 minutter, kanskje 25, sier kunnskapsministeren.

Om 25 minutter skal Røe Isaksen være i Stortinget til budsjettdebatt. Men det måtte bli intervju denne dagen. For dagen etter kommer PISA, så har konen termin med parets andre barn, og dagen etter er det debatt i Stortinget om Westerdals-saken.

Så går vi rett på. Skrev du virkelig masteroppgaven på 20 dager?

– Det gjorde jeg ikke. Den artikkelen der det står, er et resultat av at jeg var uklar og overdrev, og litt uklar kommunikasjon med journalisten. Jeg hadde en kraftinnsats på slutten, men jeg hadde jobbet med oppgaven i litt lengre tid, altså.

Torbjørn Røe Isaksen studerte på Universitetet i Oslo. Ifølge Stortinget.no er han master i statsvitenskap, med mellomfag i idéhistorie og medievitenskap. Våren 2008 leverte han masteroppgaven i statsvitenskap. Én måned tidligere ga han ut boken Høyre om! For en ny konservatisme.

– Jeg var ikke heltidsstudent, jeg tok masteren på deltid, og jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke være en kjempedårlig student, sier Isaksen som forklaring på at han var student i ni år.

I de ni årene han studerte, gikk han gradene i Unge Høyres sentralorgan, først som politisk sekretær, siden som sentralstyremedlem, 1. nestleder og til slutt leder. Samme sommer som han leverte masteroppgaven, gikk han av som leder i Unge Høyre.

Er du litt primadonna?

– Jeg har hørt det så mange ganger at det helt sikkert er sant. Jeg klarer ikke å se det, for jeg ser på meg selv som en relativt jordnær og omgjengelig fyr. Da jeg ble statsråd, så sa jeg at det var deilig å ha et departement med 300 mennesker. Da var det en som svarte at jeg alltid har oppført meg som om jeg har 300 mennesker som jobber for meg.

Røe Isaksen ble valgt inn på Stortinget i 2009. På julebordet til stortingsgruppen det året leste gruppelederen opp alle spørsmålene han hadde fått fra de ferske representantene, om biblioteket og rørposten og kantinen. Så avsluttet han med «og alle spørsmålene kom fra Torbjørn».

– Det der ja! Det er sånt som jeg er ganske opptatt av! Og det er nok der det med primadonna kommer fra. I politikken har jeg alltid hatt et system rundt meg. Noen ganger veldig lite, da jeg var leder i Unge Høyre var det tre-fire mennesker. Nå er de 300 mennesker og et stort departement, sier Isaksen og slår ut med armene.

– Jeg er opptatt av at det systemet skal fungere. Hvordan funker det? Kommer ting på tida? Er alt lagt opp? Er det tenkt på alle ting?, sier Torbjørn og slår seg i håndflaten for hver ting.

– Jeg er veldig dårlig til å tenke på alt sånt selv. Det er kanskje grunnen. Jeg er ikke noen god organisator, tror jeg.

Apropos Stortinget, du tar ikke gjenvalg?

– Nei.

Hva skjer til høsten da?

– Hvis regjeringen blir sittende, så blir jeg sittende. Hvis regjeringen ikke blir sittende, så skal jeg gjøre noe annet. Det vet jeg ikke hva er ennå. Men jeg er fortsatt ganske sikker på at det er et fornuftig valg.

Kanskje et nytt bokprosjekt?

– Jeg må faktisk ha noe jeg kan leve av også. Jeg må tjene penger, og jeg tror ikke at jeg har en bestselger i magen. Jeg tror ikke at en bok om konservatismens historie i Norge kommer til å ligge under alle juletrær.

Røe Isaksen trekker luft inn mellom fortennene og underleppen, og lager en liten knirkelyd som for å understreke poenget.

– Det er veldig mye jeg synes kunne vært gøy, jeg synes det kunne vært gøy å jobbe i privat næringsliv, å gjøre noe helt annet, å skape verdier, ikke bare fordele verdiene. Man er ikke nødvendigvis en god leder i privat sektor, bare fordi om man har vært i politikken i 20 år, sier Torbjørn og suger inn luft mellom tennene igjen.

– Altså, helt seriøst, så vet jeg ikke. Jeg ser ikke for meg at jeg skal gå inn lobbyarbeid eller noe sånt. Men bortsett fra det, så er jeg ganske åpen for det meste, men jeg må jo også ha noe så jeg kan betale hus og lån og sånn. Rett og slett, humrer han.

Hvilket ettermæle håper du å ha i universitets- og forskningssektoren?

– Det første jeg har vært opptatt av, er å ha en konsekvent politikk gjennom fire år. Og det synes jeg at vi har klart. Vi har holdt på med tre ting: langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, å løfte kvaliteten, og strukturreformen, som fortsatt kommer til å stå der om 20 år. I det store og hele så har vi jo fått til det meste av det vi tenkte å gjøre på fire år, sier Røe Isaksen og strekker seg godt.

Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen og Torbjørn Røe Isaksen legger frem statistikk om universiteter og høyskoler i 2016.
Så nå er du egentlig i mål og kan sitte og snurre på kontorstolen det neste halvåret?

– Nei, for nå kommer jo kvalitetsmeldingen og humaniorameldingen. Og så skal vi diskutere hva som er de store prosjektene for neste periode. Jeg ser ikke for meg at neste periode skal handle om nye, store reformer. Men vi skal følge opp strukturreformen og masterutdanning av lærere. Revidering av langtidsplanen blir også viktig.

Begge vennene dine sa at du er ærlig, og at du gjør din greie, selv om det kanskje ikke er det som er sosialt forventet.

– Det er nok sant det, at jeg kan være litt bardus. Ærlig er en fin måte å si det på, konstaterer Røe Isaksen og lener seg fram i sofaen.

– Det er litt rart, for jeg er en konservativ type, så jeg er veldig glad i tradisjoner og normer. Men det kan også irritere meg litt, sier han og trekker inn luft mellom tennene.

– Et typisk eksempel, som konen min er veldig opptatt av, er fra første gang jeg var med henne hjem og skulle møte foreldrene på gården hun er fra. Da snakket jeg litt med foreldrene hennes, og så satte jeg meg for å lese en bok. Jeg tenkte ikke noe spesielt over det, men det var…, sier Røe Isaksen og lar nærmest hendene spille ut diskusjonen som oppstod.

Ja, en av dem nevnte også at du hadde tatt med to bøker og sju aviser for å være på hytten i 24 timer, og så satte du deg for å lese mens de andre spiste.

– Ja, man får jo aldri tid til å lese hvis man ikke tar seg tid. Jeg er veldig sosial, men man behøver ikke å sitte og prate med hverandre hele tiden bare fordi om man er på hyttetur.

Hva leser du nå da? spør fotografen.

– Nå leser jeg to bøker. Kissinger-biografien til Niall Ferguson, som jeg snart er ferdig med, og så leser jeg Mark Lilla, som er en amerikansk idehistoriker som har skrevet om intellektuelle og totalitære fristelser.

Og reflekterer over din totalitære fristelse?

– Ja, ikke sant? Nei, den er ganske svak.

– Man får jo aldri tid til å lese hvis man ikke tar seg tid. Jeg er veldig sosial, men man behøver ikke å sitte og prate med hverandre hele tiden bare fordi om man er på hyttetur, sier Torbjørn Røe Isaksen.

Nå begynner rådgiveren, som så langt har sittet rolig bak oss, å gi tydelige tegn om at det er på tide å bryte opp. Det har gått 19 minutter. Fotografen minner om at han også trenger litt tid til å ta noen nærbilder.

– Jeg skal sende melding om at jeg blir ti minutter sen, så kan vi holde på i sju minutter til.

Har det fått deg i trøbbel at du kan være frittalende?

– Nei, for det er stort sett blant venner. Jeg tror ikke at jeg er spesielt frittalende sånn i offisielle sammenhenger, vel, kanskje litt mer enn noen. Men jeg er ikke en sånn veldig frittalende politiker som bare skyter fra hofta.

Det er ikke Per Sandberg vi snakker om her, skyter fotografen inn.

– Neih. Nei, svar Røe Isaksen og legger til «det har ikke jeg lov til å si noe om».

En av vennene dine mente at drømmen din er å skrive en autoritativ tolkning om politisk tenkning.

Røe Isaksen ler godt. Så langt har svarene ligget klare, men nå må han lete litt etter det rette uttrykket.

– Det er ikke sikkert at jeg kunne klart det, men hvis jeg kunne velge helt selv hva jeg skulle gjøre, så ville jeg hatt en stor formue som jeg kunne leve av, og så ville jeg brukt tiden på å lese og skrive.

Men så er du lærersønn og ikke penge-Høyre.

– Ja, ikke sant, det er det som er problemet. Så jeg mangler den avgjørende delen av dette. Det kan jo hende at jeg mangler alt for å få dette til. Jeg vet ikke om jeg ville hatt tålmodighet til å bruke masse tid på å sitte for meg selv og lese og skrive, for jeg har aldri prøvd det. Men så mangler jeg også pengene. Og skulle jeg gjort dette så måtte jeg virkelig hatt en formue, sånn at man kan leve godt, sier Torbjørn med trykk på «godt», og trekker inn luft mellom tennene.

– Det er min dagdrøm. Jeg kunne klart meg uten tjenere, det kunne jeg gjort for å spare penger.

Gjør du noe for å oppfylle den drømmen? Spiller du lotto?

– Nei, jeg ha… Kona mi spiller lotto, jeg hat…, begynner Røe Isaksen, før han finner formuleringen:

– Jeg synes pengespill er kjempeteit, ler han. Jeg synes det er helt meningsløst. Jeg har litt sparepenger i det aksjefondet med absolutt lavest risiko. Og jeg har heller ingen drøm om å bli rik, sier han før han kommer tilbake til dit samtalen startet, med studiene på UiO.

– Jeg angrer ikke på noe i livet mitt, men politikken tok meg omtrent midt i studiene. Sånn i ettertid så hadde jeg nok likt å gjøre noe mer akademisk. Jeg tror jeg hadde likt å ta en doktorgrad, men det er for seint nå, altså. Det er for mye, for for lite.

Nå har rådgiveren reist seg, pakket sammen, og kommer fram fra hjørnet sitt. Intervjuet er over.

Ser du på Skam, rekker jeg å snike inn mens Røe Isaksen tar på seg jakken.

– Ja, ja, selvfølgelig. Jeg ser på det på den halvgammeldagse måten. Jeg gidder ikke å følge med sånn fortløpende, men jeg ser episodene på nett.

På veien ut må Røe Isaksen også stoppe for å stille noen spørsmål til to stykker som holder på å henge opp en plansje på veggen, og så kommer vi til heisen, som krever adgangskort.

– Har du kort, spør han rådgiveren sin, selv om han har med sitt eget.

Så er han kanskje litt diva.

 

Av Tekst: Julia Loge | Foto: Ola Sæther
Publisert 16. des. 2016 13:29 - Sist endra 4. jan. 2017 09:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere