– Det lønner seg ikke å være kritisk

Svein Sjøbergs kritiske ytringer har nok en gang fått konsekvenser, det er han overbevist om. Ledelsen derimot, er uenig. – I slike saker blir det ofte ord mot ord, sier leder Steinar Sæther i Forskerforbundet UiO.

PERSONLIGE KOSTNADER: – Det er mulig folk tror jeg er veldig hardhudet. Men du skal være nokså ufølsom om det ikke spiller noen rolle for deg om du har fått slike ting å hanskes med på arbeidsplassen som jeg har hatt. Denne situasjonen har forsuret livet mitt i mange år, sier professor emeritus Svein Sjøberg.

Foto: Ola Sæther

Helt siden UiOs faglig-pedagogiske dag ble etablert for mer enn 20 år siden, har professor emeritus Svein Sjøberg ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) holdt godt besøkte forelesninger for lærere og skoleledere på arrangementet.

Også i år hadde han noen ideer på blokka, og ventet bare på forespørselen fra ILS som pleier å komme på e-post.

– Men invitasjonen kom aldri. Og da jeg etter sommerferien gikk inn på nettsidene og sjekket, så jeg at programmet allerede var klart, forteller Sjøberg.

– Desperate purringer

Emeritusen bestemte seg for å nøste opp saken, og oppdaget at forespørselen denne gang ikke hadde gått ut til e-postlisten til alle ansatte ved instituttet, slik den alltid hadde gjort. I stedet var den sendt forskningsgruppelederne. En senere purre-e-post fra ILS inkluderte over 70 personlige adresser, men ikke Sjøbergs.

– Purringene framsto nesten desperate, for ingen hadde meldt seg. Likevel husket de altså ikke meg, som ble tildelt formidlingsprisen for to-tre år siden og som har holdt forelesninger på denne dagen hvert eneste år. Det er godt gjort, for å si det sånn, sier Sjøberg.

For skoleforskeren er saken blitt nok et eksempel på at instituttet ikke ønsker å vite av hans kritikk som indirekte rammer en av instituttets hovedinntektskilder: Testing i skolen.

Instituttleder er uenig

Saken dreier seg om akademiske idealer, ytringsfrihet, sensur og arbeidsforhold. Og det dreier seg om institutters avhengighet av midler fra eksterne oppdragsgivere, oppsummerer emeritusen overfor Uniforum.

– Ledelsen ved ILS vil antakelig avvise at det er dette det handler om?

– Ja, selvfølgelig. Nok en gang er det en tilfeldighet altså, at jeg er utelatt, harselerer Sjøberg.

«Kolleger skjønner ikke at jeg våger» var tittelen da Uniforum intervjuet professoren i forbindelse med tildelingen av UiOs formidlingspris i 2013. Året etter sto han fram i Uniforum-artikkelen «Instituttet sensurerer meg». Det i forbindelse med at hans mangfoldige mediebidrag ikke var å finne på instituttets «skryteside» over ansattes bidrag i media. Heller ikke i dag nevnes hans nye bidrag i media.

For instituttleder ved ILS Rita Hvistendahl er forklaringen på hvorfor Sjøberg ikke ble spurt, enkel.

– Vi ønsket bidrag som gjenspeiler instituttets forskning, og valgte derfor å rette forespørselen til forskergruppene våre. Vi har fire store forskergrupper, som også er åpne for emeritus. Sjøberg deltar imidlertid ikke i noen av disse, sier hun.

– Var det ingen som merket at Sjøberg ikke hadde meldt sin interesse?

– Det var administrasjonen som sendte ut e-postene, og jeg hørte aldri fra noen at han manglet. Kun fra ham selv. Det er viktig å merke seg at Sjøberg gikk av for fire år siden og er emeritus ved instituttet. Siden den tid har vi hatt en stor vekst i faste, vitenskapelige ansatte.


– Så Sjøberg skal ikke tro at han har blitt bevisst holdt utenfor?

– Det er ikke sånn det har foregått. Så godt som alle vitenskapelige ansatte er medlemmer av en forskergruppe, og informasjonen har gått i disse kanalene. Beklageligvis har informasjonen ikke nådd Sjøberg. Han er en dyktig formidler, og det er svært positivt at han fortsatt er så engasjert, sier Hvistendahl.

– Han tar dette fra ingenting?

– Jeg har ikke noe å føye til.

– Skadelig å være frittalende

Sjøberg og instituttleder Hvistendahl har altså ulik oppfatning av hva som har skjedd. Og det er ikke så uvanlig, ifølge leder Steinar Sæther i Forskerforbundet på UiO.

– Hvordan kan man vite fra utsiden om noen kommer med viktig systemkritikk, eller om de bare er en «vanskelig» person som ønsker mer oppmerksomhet enn de får?

– Det er et vanskelig spørsmål. I konflikter mellom arbeidsgiver og et medlem blir det ofte ord mot ord, og da kan det være vanskelig for utenforstående å vite om noen er diskriminert eller forulempet på grunn av kritikken de kommer med, sier Sæther.

– Men vi prøver alltid å støtte medlemmene våre, og erfaringen generelt er at mange opplever å bli skadelidende om de er for frittalende, fortsetter fagforeningslederen.

– Hender det at noen «opplever» litt for mye? Altså at de overdriver konsekvensene av å ytre seg?

– Vi vurderer selvsagt hver sak individuelt og forsøker å veilede medlemmet på best mulig måte. Utgangspunktet vårt er at det skal være høyt under taket for meninger og kritikk på et universitet. Ingen skal ta skade av å ytre seg.

Kommer an på lederen

Men blir de skadelidende, eller er det noe de tror selv?

– Vi mener det er et problem at mange opplever seg skadelidende. Og det vi ser, er at antallet saker varierer etter hvem som til enhver tid er leder, sier Sæther.

– Noen ledere får flere klager enn andre?

– Ja, det merker vi. Vi har mange medlemmer som opplever det samme som Sjøberg, men sakene fordeler seg ikke likt utover universitetet. Dessverre har vi for tiden flere saker på UV. Vår erfaring er at det kommer veldig an på arbeidsmiljøet og lederne, og antallet saker varierer dessuten over tid.

– Er man spesielt utsatt om man kritiserer eksternt finansiert forskning?

– Det er ikke mitt inntrykk at dette er en spesielt utsatt gruppe. Derimot ser vi at en del eksternt finansierte, midlertidige ansatte kan bli stående i en vanskelig posisjon. De tør ikke komme med kritikk, sier Sæther.

– Styrt av pengeinntjening

Selv om Sjøberg kontaktet instituttet om den manglende invitasjonen i august, i god tid før faglig-pedagogisk dag 3. november, er han ikke blitt spurt om å bidra denne gang. Han har likevel andre foredrag på kalenderen. Samme uke er han invitert til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, for å snakke om interessekonflikter i forskning. Tittelen på innledningen blir «Er budsjettbalanse og lojalitet til oppdragsgiver viktigere enn vitenskapelige idealer?».

Sjøbergs egne opplevelser er en viktig grunn til at han nå både skriver kronikker og holder foredrag om ytringsfrihet og akademiske idealer.

– Forskere risikerer stadig oftere å bli styrt av hvordan de kan tjene penger og hente kontrakter, noe som igjen skaper et avhengighetsforhold. Og det er jo det som har skjedd ved mitt institutt. Stort sett får de budsjettet til å henge sammen gjennom eksterne midler, hevder han.

– Dette, sammen med presset om ikke å kritisere kolleger eller ting som foregår, skaper en stemning særlig blant de yngre, om at det ikke lønner seg å delta i offentlig debatt og være kritisk, advarer emeritusen.

– Du er sikker på at du selv er offer for disse sammenhengene?

– Man skal ha stor fantasi for å klare å komme opp med en annen begrunnelse for hver av de tingene jeg har opplevd.

Roser Sjøbergs innsats

UV-dekan Berit Karseth beskriver et fakultet som holder akademiske idealer høyt:

– Kritiske stemmer er ikke uønsket på UV?
– Det har alltid vært disputter på UiO om hva som kan regnes som gyldig kunnskap. Et universitet må ha åpne arenaer for disse diskusjonene, og det mener jeg vi også har ved vårt fakultet, sier Karseth. Hun trekker fram ulike syn på teknologi i skolen som et eksempel.

– Det er forståelig om et institutt ikke ønsker kritikk av det de henter inn penger på?

– På en akademisk institusjon er det klart at synspunkter på forskning og forskningsresultater skal være åpne. Men som dekan kan jeg ikke gå inn på Sjøbergs sak, utover å si at jeg mener han har gjort en stor innsats for fakultetet. Og nå er han for øvrig pensjonert, påpeker dekanen.

– Tar Sjøberg feil i sin analyse av egen sak?

– Han har den oppfatningen han har. Men UV-fakultetet er en del av UiO, og UiO holder akademisk frihet høyt. Det innebærer også friheten til å ytre seg, og jeg har ingen grunn til å tro at instituttet hans ønsker å dysse ned kritikk.
 

Personlige kostnader

Sjøberg framstår som en uredd debattant i offentligheten. Men det betyr ikke at han ikke også tar seg personlig nær av det han opplever som utfrysing og usynliggjøring. 

– Klart det også rammer personlig, sier han.

Når du gjentatte ganger står fram i avisa med kritikk av de testene instituttet driver, kan det kanskje være vanskelig for mange å se at dette også er noe som gjør noe med deg personlig?

– Det er mulig folk tror jeg er veldig hardhudet. Men du skal være nokså ufølsom om det ikke spiller noen rolle for deg om du har fått slike ting å hanskes med på arbeidsplassen som jeg har hatt. Denne situasjonen har forsuret livet mitt i mange år.

Det som likevel holder Sjøberg oppe, er at han til stadighet blir invitert hit og dit for å snakke:

– Egentlig til alle andre steder enn mitt eget institutt. Der er det tydelig at studentene ikke skal eksponeres for de problematiske sidene med testing i norsk skole. Det er nesten latterlig, synes han.

– Nå er jeg emeritus, så jeg slipper de daglige problemene på jobben. De kan derfor ikke ramme meg på noen måte, annet enn for eksempel å «glemme meg» på sin hjemmeside og holde meg utenfor faglig-pedagogisk dag. Men hadde jeg vært ung og skulle opp og fram og planlegge karriere, så hadde jeg tenkt meg om flere ganger før jeg ytret meg kritisk. Og det er derfor jeg nå igjen tar opp denne saken. Det dreier seg om viktige prinsipper for hvordan et universitet skal drives og ledes. Om hvilke idealer unge forskere skal gjøre til sine. Det dreier seg faktisk om hva et universitet skal være.

Av Helene Lindqvist
Publisert 14. okt. 2016 05:15

Det er etter min forståelse et uttrykk for mer generelle problemer mellom to inkompatible meritokratier. Nyliberalistisk Vs.  Vitenskapelig konkurranse. Begge systemer er logiske, hver for seg konsistente og moralsk legitime, en typisk "rett mot rett"-konflikt som verden er full av. Begge systemer, nyliberalismen og vitenskap, er innebygd i vestlig kultur og vanvittig mektige. Men de er i inkompatible og det har blitt gradvis tydeligere med Internett ved at kompatibiliteten blir mindre og ved at teknologien styrker den tradisjonelle vitenskapelige mertonianske konkurransen. Fin case mellom A. Gelman og S. Fiske her. http://andrewgelman.com/2016/09/21/what-has-happened-down-here-is-the-winds-have-changed/

Pål Magnus Lykkja - 15. okt. 2016 09:28
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere