Rovtidsskrifter undergraver indisk forskning

India topper listen over antall forfattere i useriøse vitenskapelige tidsskrifter. Doktorgradsstudenten Seethapathy Gopalakrishnan Saroja har sett på hva som motiverer indiske forskere til å publisere i slike tidsskrifter.

BØR GJØRE SOM NORGE: – India trenger et Cristin, dvs. et nasjonalt system for registrering og rapportering av forskningsaktiviteter, mener doktorgradsstudenten Seethapathy Gopalakrishnan Saroja.

Foto: Ola Sæther

Å gi forskere og institusjoner i den tredje verden tilgang til ny og banebrytende forskning, er et hyppig brukt argument for publisering i tidsskrifter med open access, dvs. tidsskrifter hvor forfatteren eller forskningsinstitusjonen hennes betaler for publisering.

– Mens mange anerkjente, tradisjonelle tidsskrifter distribueres via dyre abonnementer, er de åpne tidsskriftene tilgjengelige for alle med internett. Men open access har også en skyggeside, påpeker den indiske doktorgradsstudenten Seethapathy Gopalakrishnan Saroja ved UiO.

Ved siden av de seriøse open access-tidsskriftene er det vokst fram en underskog av useriøse tidsskrifter, omtalt som predatory journals på engelsk og rovtidsskrifter på norsk. Vanlige fellestrekk ved slike tidsskrifter er at de jukser med fagfellevurdering, overser plagiering, publiserer på rekordtid og lyver på seg erfaring og anerkjennelse.

India topper listen

– Antallet rovtidsskrifter har økt kraftig etter 2010 og er i dag estimert til ca. 11000, forteller Seethapathy.

Hans interesse for problemet ble vekket da da han leste artikkelen «Predatory’ open access: a longitudinal study of article volumes and market characteristics» av forskerne Cenyu Shen og Bo-Christer Björk ved Hanken School of Economics i Helsinki.

I artikkelen, som ble publisert i 2015 i det åpne tidsskriftet BMC Medicine, ser Shen og Bjørk på veksten i antallet rovtidsskrifter og den geografiske tilhørigheten til utgivere og forfattere i tidsrommet 2010 til 2014. 

Forskerne anslår antallet artikler publisert i rovtidsskrifter til 53 000 i 2010. I 2014 er det tilsvarende tallet 420 000. Forfatterne betalte i gjennomsnitt 178 USD per artikkel, og totalt omsatte rovtidsskriftene dette året for rundt 75 millioner dollar.

Asiatiske og afrikanske land dominerer listen over utgivere og forfattere, og landet som skiller seg klart mest ut i negativ forstand, er India.

Stort press

– Forskningen til Shen og Bjørk avslører at 27 prosent av alle rovtidsskriftene hadde sitt utspring i India i 2014, mens indere utgjorde hele 35 prosent av forfatterne, fulgt av nigerianere med åtte prosent og forskere fra USA med seks prosent av forfatterne.

Samtidig har India i det samme tidsrommet klatret opp på 13. plass på listen over nasjoner med høy grad av publisering i anerkjente internasjonale forskningstidsskrifter. Det er med andre ord snakk om to motsatte tendenser, sier Seethapathy.

Shen og Bjørk konkluderer med at rovtidsskrifter er et spesielt stort problem i land hvor akademikere er utsatt for et sterkt press om publisering, samtidig som kvaliteten på tidsskriftene i liten grad blir kontrollert. Dette er ifølge Seethapathy særlig betegnende for situasjonen i India.

– I India må du for å få godkjent en ph.d.-grad, ha publisert minst to artikler i internasjonale tidsskrifter, men kontrollen med hvorvidt tidsskriftene oppfyller internasjonale kvalitetskriterier, er ofte mangelfull eller fraværende.

Startet eget prosjekt

Hvem er forskerne som publiserer i rovtidsskrifter, hva motiverer dem, hvilke konsekvenser har dette, og hva kan gjøres for å få bukt med problemet, er spørsmål Seethapathy stilte seg etter å ha lest artikkelen.

Etter å ha gjennomgått drøyt 3000 artikler publisert av indiske forfattere i useriøse vitenskapelige tidsskrifter, fant Seethapathy en klar sammenheng mellom forskningsinstitusjonenes økonomi og publisering i rovtidsskrifter.

Majoriteten av forfatterne var tilknyttet delstatsuniversiteter eller private og offentlige høgskoler, som generelt har en svakere økonomisk finansiering enn universiteter og forskningsinstitutter tilknyttet sentralregjeringen.

Seethapathy utarbeidet et nettbasert spørreskjema som han sendte til 1200 indiske forskere. Felles for forskerne han kontaktet, var at de i løpet av 2014 hadde publisert artikler i useriøse, vitenskapelige tidsskrifter.

– Så langt har 480 av forskerne svart på spørreskjemaet. 80 prosent av dem betalte for publiseringen med egne midler. I snitt kostet publiseringen forskeren eller institusjonen rundt 50 dollar, forteller Seethapaty og minner om at dette i indisk målestokk er svært mye penger.  

– 70 prosent oppgav at det ikke var blitt foretatt noen kvalitetssjekk av artiklene. En stor andel fortalte også at artiklene de har publisert, ikke er tilgjengelige for andre forskere.

Alvorlige konsekvenser

– Kravet om publisering fører til et sterkt press på unge forskere som rovtidsskriftene drar fordel av. Konsekvensen er at forskere og institusjoner som i utgangspunktet har en svak økonomisk basis, tappes for penger.

At artiklene som publiseres i rovtidsskrifter, ikke er gjenfinnbar via anerkjente kanaler, er også med på å undergrave forskningssystemene.

Seethapathy har to råd til indiske myndigheter.

– Forskningsinstitusjonene bør ha egne digitale bibliotek hvor ph.d.-studentene kan publisere artikler. Dette vil redusere markedet for rovtidsskrifter og sikre at forskningen er gjenfinnbar.

India bør også følge Norges eksempel og opprette en indisk variant av Cristin (Current Research Information System in Norway), dvs. et felles system for registrering og rapportering av forskningsaktiviteter for universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og helsesektoren.

Imponerende arbeid

Seethapathys kollega på Farmasøytisk institutt, postdoktor Ingvild Austarheim, er imponert over undersøkelsen ph.d.-studenten har utført.

– Dette er et prosjekt Seethapathy har arbeidet med ved siden av arbeidet med sin doktorgrad, påpeker hun.  

Seethapathy på sin side vil gjerne takke både Austarheim og sin veileder på Farmasøytisk institutt, Helle Wangensteen, for gode innspill.

Han forteller at målet nå er å presentere prosjektet for indiske forskningsinstitusjoner og myndigheter.

– Det er viktig å ta tak i dette. I India er andelen unge som tar doktorgrad økende samtidig som ungdom utgjør en sterkt økende andel av befolkningen. Dersom ingenting gjøres, vil konkurransen blant unge akademikere føre til et enda større marked for rovtidsskrifter.

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 20. feb. 2016 05:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere