Studentene som skulle omskoleres til nazister

Ketil Gaustad er 93 år og blant de siste gjenlevende av studentene som ble arrestert av tyskerne i 1943. I Tyskland var målet å omskolere studentene til gode nazister.

PÅ UTMARSJ I SENNHEIM: De norske studentene måtte bære SS-uniformer, men fjernet distinksjonene. (Michael Sars med briller).

 

Foto: Hans Tveten

Ketil Gaustad var 21 år og hadde bare vært noen få måneder ved universitetet da han ble arrestert av tyskerne 30. november 1943. Dagen før hadde han fått et varsel om at tyskerne ville gjennomføre en aksjon.

– Mange trodde ikke på det, men jeg syntes det var best å ta advarselen alvorlig.

Ketil Gaustad er i Oslo for å delta i universitetets markering av at det er 70 år siden krigen tok slutt og 70 år siden han selv kom tilbake fra fangenskap i Tyskland.

MANGE MINNER: Ketil Gaustad husker godt hendelsene 30. november 1943. Foto: Grethe Tidemann

 

 

Strid om opptakskrav

Han husker godt hendelsene den 30. november. Ryktene om at noe var i gjære, hadde fått ham til å bestemme seg for å ta tidlig juleferie. Men før han reiste hjem til foreldrene i Brønnøysund, ville han stikke innom biblioteket i Aulakjelleren og låne noen bøker. Gaustad leste til forberedende og ville ikke risikere å bli hengende etter.

Som fersk student var han ikke spesielt aktiv i studentmiljøet, men han kjente godt til stridstemaene. Helt siden våren 1940 hadde universitetet hardnakket forsøkt å motsette seg alle forsøk på nazifisering. Studenter deltok i antityske demonstrasjoner, og både ansatte og studenter dannet illegale organisasjoner. Striden stod dels med den tyske sivile administrasjonen med Josef Terboven i spissen, og dels med det norske NS-regimet, som hadde utnevnt flere nazister til professorer. I 1941 ble flere av universitetets mest markante motstandsmenn arrestert, der i blant rektor Didrik Arup Seip.

Høsten 1943 tilspisset konflikten seg. Flere studenter og ansatte var blitt arrestert. Dette sammen med Nasjonal Samlings forsøk på å presse igjennom et opptaksreglement som favoriserte NS-medlemmer, førte til voldsomme protester.

– Vi kunne ikke godta at quislingene skulle ha fordeler framfor oss andre, sier Gaustad.

ETTER HJEMKOMSTEN: Ketil Gaustad i 1946. (Foto: privat)

Brannen i Aulaen

Men foranledningen til arrestasjonene 30. november var noe helt annet. 28. november ble Universitetets Aula påtent. Senere kom det fram at det var noen i kretsen rundt den hemmelige avisen London nytt som stod bak, men fra tysk hold ble brannen oppfattet som enda en provokasjon fra opprørske studenter.

For Terboven ble brannen det påskuddet han trengte til å stenge universitetet. På et møte samme kveld meddelte han sine medarbeidere at han også aktet å arrestere studentene.

I løpet av natten til den 30. november ble de fleste av studentene advart. Da tyske tropper stormet universitetsbygningene hadde de fleste studentene på Blindern gått i dekning. I universitetsbygningene i sentrum hvor hovedtyngden av studentene befant seg, ble informasjonen om arrestasjonene møtt med større skepsis, trolig fordi det her flere ganger hadde gått rykter om en aksjon.

Det var lunsjtid og Ketil Gaustad var i ferd med å avslutte sitt besøk på biblioteket, da tyskerne kom stormende inn. Han forteller at mange av studentene reagerte med hån. En kvinnelig student i kantina i Aulakjelleren, en stor og sterk dame ifølge Gaustad, helte havresuppen sin i hodet på en av soldatene.

De mannlige studentene, i alt ca. 1200, ble samlet i Aulaen.

Ketil Gaustad hadde fortsatt et skolebevis fra gymnaset i Steinkjer, og vurderte om han skulle la tyskerne tro han var skoleelev og ikke student, men valgte å si sannheten.

– Jeg skjønte ikke alvoret i situasjonen, konstaterer han i ettertid.

Overfarten med Donau

Samme kveld ble han sammen med de fleste av de mannlige studentene, fraktet til Stavern og innlosjert i en gammel militærbrakke, mens en mindre gruppe ble sendt til Berg fangeleir ved Tønsberg. De kvinnelige studentene ble sluppet fri.

I Stavern fortsatte forhørene. Det ble også klart for studentene at tyskerne ønsket å omskolere dem. Ketil Gaustad husker spesielt en doktor som snakket om alle fordelene med det tyske riket.

– Egentlig lo vi jo litt av den pompøse og høytidelige stilen hans, sier han.

Et par hundre av guttene ble sendt hjem. Noen fordi de hadde de riktige holdningene, andre av tilsynelatende tilfeldige årsaker.

Ketil Gaustad var ikke blant de heldige. I slutten av desember ble en gruppe på tre hundre studenter beordret til å ta bena fatt. Målet var Oslo havn og troppetransportskipet Donau, det samme skipet som et år tidligere hadde fraktet 532 norske jøder til Tyskland, og som i januar 1945 ble senket av den norske motstandsbevegelsen.

Om bord i Donau ble guttene plassert i et lasterom i bunnen av båten. På vei gjennom Øresund forbarmet offiserene seg over studentene og lot dem komme opp på dekk for å trekke frisk luft.

–Det var en vakker, stjerneklar vinternatt. Et par av oss vurderte å hoppe i sjøen og forsøke å svømme i land i Sverige, men vi kom til at det ville være like sannsynlig at vi ville få vårt endelikt i det kalde sjøvannet som i Tyskland, forteller Gaustad.

Oppholdet i Stettin

Ved ankomsten i havnebyen Stettin (i dag Szczecin i Polen) ble fangene plassert i grupper på kaia i påvente av videre transport. Ketil Gaustad oppdaget til sin overraskelse to kjenninger fra Steinkjer, den ene en fetter som var journalist i Trondheim. Etter hvert som de ulike gruppene ble ført bort, stemte fangene i med fedrelandssangen, minnes han.

Det skulle ta noen døgn før studentene fikk skyss videre. I mellomtiden ble de stuet inn i et trangt rom.

– Heldigvis fant noen ut at vi måtte organisere oss slik at vi kunne sitte ned og hvile på skift.

Gaustad husker også en staut kar fra Harstad som erklærte at siden dette ikke virket som noe blivende sted, måtte de se å finne noe å more seg med. Harstadværingen, som Gaustad ikke husker navnet på, innledet med å framføre en hel akt fra Peer Gynt.  Andre fulgte opp med sanger og dikt. Selv framførte han et eget, lite tøysedikt om en lort, og kan aldri huske senere å ha mottatt like mye latter og applaus.

Men latteren stilnet fort. I Stettin fikk ikke studentene mat, og rommet var uten avtrede.

– Vi måtte bryte opp en planke i gulvet for å lage en slags latrine, og det ble etter hvert en skrekkelig lukt.

HOVEDBYGNINGEN I SENNHEIM: Kapellbygningen i SS-leiren i Sennheim ble brukt til undervisning og festsal. Foto: Hans Tveten (MUV)

Gjennomgangsleiren i Pölitz

Fra Stettin gikk reisen videre til gjennomgangsleiren i Pölitz, hvor Gaustad forteller om en underlig mottakelse. De hadde stått oppstilt og ventet i flere timer da leirkommandanten, som de siden kom til å omtale som tåkefyrsten, kom kjørende i en kjerre trukket av to geitebukker.

Da han startet sin introduksjonstale om leiren, tilbød den tyskkyndige studenten Michael Sars seg å være tolk.

– Sars ble fra da av en av lederne våre, forteller Gaustad.

SS-leiren i Sennheim

Fra Pölitz reiste gruppen videre med tog til det endelige bestemmelsesstedet, en SS-leir i byen Sennheim i Elsass (i dag Cerney i Frankrike).  Studentene som dro fra Stavern i andre pulje ble ført til konsentrasjonsleieren Buchenwald, men også disse ble senere overført til Sennheim.

I SS-leiren ble guttene innkvartert i store rom, og fikk vite at de ville bli behandlet som tyske SS-soldater. De skulle bruke tyske uniformer, noe studentene umiddelbart protesterte heftig på. Da de skjønte at det ikke var noen vei utenom, fjernet de alle distinksjonene på klærne og lakket over soldatemblemet på uniformsbeltet.

– Vi oppdaget at beltene med sort lakk gav den tyskfiendtlige lokalbefolkningen noe å le av, humrer Gaustad.

Målet i Sennheim var å gjøre de norske guttene til gode nazister. Gaustad forteller at leirkommandanten SS-Oberscharfürer Joachim Wilde raskt fikk tilnavnet lillegutt, fordi guttene opplevde hans sterke tro på tysk seier og overmakt som naiv.

STABEN I SENNHEIM: Kompanisjef, SS-oberscharfürer Joachim Wilde til høyre   Foto: Hans Tveten (MUV)

Julegave fra Hitler

Arrestasjonen av de norske studentene var blitt gjennomført uten klarering fra sentralmakten i Tyskland og hadde vakt mye oppmerksomhet internasjonalt. Dette, i tillegg til de norske studentenes germanske herkomst, var trolig årsaken til at studentene i det store og hele ble pent behandlet.

– Vi fikk alminnelig soldatkost, og ble gode og mette. Elsasserne på kjøkkenet sørget alltid for at vi nordmenn hadde nok mat på tallerkenene. Vi fikk også lov til å brevveksle med familien og motta pakker hjemmefra.

Gaustad husker spesielt den første julefeiringen i Tyskland.

– Da vi kom opp på rommene etter middagen i kasernen, stod det en kvart flaske cognac og en halv flaske rødvin til hver på rommet. Det ble sagt at det var en julegave fra Adolf Hitler.

Lokale oppdrag

De norske studentene ble tildelt ulike arbeidsoppdrag. Mest kjærkomne var oppdragene for lokalbefolkningen.

Da det kom sirkus til Sennheim, ble en gruppe kraftige karer plukket ut til å hjelpe til med å sette opp sirkusteltet.

– Vi rakk til og med å få med oss litt av forestillingen før tyskerne kom for å hente oss tilbake til leiren, minnes Gaustad.

Han har mange muntre historier fra tiden i Elsass, som da rundt tretti av studentene marsjerte syngende til byen Thann for å grave en gassgrøft. Da arbeidet var over, troppet borgermesteren opp med en 300-liters tønne med rødvin, og lot grøftegraverne forsyne seg så mye de orket.

– Marsjen hjem ble ikke like stram, ler Gaustad. De tyske underoffiserene forsøkte å kamuflere det hele ved å plassere de mest forsofne midt i rekkene.

Sabotasjen i Bitschweiler

Andre oppdrag var mindre populære. En gang ble studentene satt til å lage en skytebane, en annen gang til å grave skyttergraver.

– Slike oppdrag protesterte vi på. Vi nektet å jobbe og viste til bestemmelsene i Haagkonvensjonen om behandling av krigsfanger. Det hendte også at vi saboterte ved å be om stadige pauser på naturens vegne eller erklære oss syke.

Sykdom kvalifiserte til pleie på sykestua, men legetilsyn fikk studentene ikke. Et av de vondeste minnene Gaustad har fra SS-leiren er en kamerat som døde av tuberkulose. I alt sytten av studentene som ble sendt til Tyskland, mistet livet. Tolv døde av sykdom under fangeskapet, én i en ulykke og én i et flyangrep. Tre døde etter hjemkomsten av sykdom som de hadde pådratt seg i Tyskland.

Høsten 1944 arbeidet Ketil Gaustad noen uker på en fabrikk i Bitschweiler (i dag Bitschwiller-lès-Thann), som han mener å huske produserte reservedeler til våpen.

Fra Bitschweiler kunne studentene høre skuddene fra fronten, og de observerte med interesse hvordan de allierte kom nærmere og nærmere. Det ble bestemt at fabrikken skulle demonteres og evakueres, og noen av studentene fikk i oppgave å frakte de tyngste maskinene til jernbanestasjonen og laste dem på åpne jernbanevogner.

– De passet på å stable maskinene skjevt, slik at vognen veltet i en knapp sving og toget sporet av.  Tyskerne skjønte aldri sammenhengen, forteller Gaustad.

STERKE MINNER: Det er 70 år siden Ketil Gaustad ble hentet hjem fra Tyskland. Foto: Grethe Tidemann

Konsentrasjonsleiren Buchenwald

Mot slutten av året var de allierte kommet så nær at også studentene i Sennheim måtte evakueres. I tre puljer marsjerte de den lange veien til konsentrasjonsleiren Buchenwald. Ketil Gaustad forteller om gode møter underveis med tyskfiendtlige elsassere og om stadige konflikter med de tyske offiserene som begynte å miste tålmodigheten med de gjenstridige nordmennene

Utmattede nådde de fram den 14. desember 1944. Da hadde de gått flere dager uten mat.

– I Buchenwald ble vi beordret til å kle oss nakne og jumpe ut i et basseng med desinfeksjonsmiddel. Vi passet på å lukke øynene hardt igjen for å unngå det giftige vannet, forteller Gaustad.

Historiene fra Sennheim er blitt fortalt med mye latter. Når Gaustad blir bedt om å fortelle om oppholdet i Buchenwald, går han litt i stå, og øynene blir blanke.

De norske studentene ble plassert i trekkfulle, overfylte brakker sammen med de andre politiske fangene. Forholdene var elendige, og guttene ble satt til å utføre det harde og hjerteskjærende arbeidet med å rydde opp og fjerne likene i de utbombede delene av leiren.

Men etter måned skjedde det en endring. De norske studentene ble flyttet til en bolig med betraktelig bedre boforhold, og de fikk lov til å ta imot pakker fra Røde Kors.

Fem norske jøder

Hvorfor de ble flyttet, vet ikke Gaustad. Men selv om levevilkårene ble bedre, var vissheten om forholdende til de øvrige fangene tung å bære.

– Fra huset vårt hadde vi utsikt til experimentalbau, avdelingen hvor tyskerne utførte eksperimenter for å finne ut hvor mye mennesker kunne tåle. Vi så fanger gå inn, men vi så aldri noen gå ut igjen, forteller han.

Gaustad husker en liten gutt som desperat av sult, stakk hånden inn til dem gjennom to rader av piggtråd og skar seg voldsomt opp.

Til Buchenwald kom det i slutten av januar 1945 fem norske jøder. Blant disse en trønder som Ketil Gaustad straks gjenkjente som Julius Paltiel, fetteren til den kjente, norske bokseren David Paltiel. De øvrige var Samuel Steinmann, Leo Eitinger og brødrene Assor og Pelle Hirsch.

Ketil Gaustad forteller at han ble dypt imponert over de fem som han opplevde som spill levende til tross for den elendige forfatningen de befant seg i. I ukene før avreisen fra Buchenwald smuglet de norske studentene mat og klær til de nyankomne. Jødene ble igjen da studentene ble sendt videre til leiren Neuengamme utenfor Hamburg i begynnelsen av mars, men alle fem overlevde krigen.

Neuengamme

Til Neuengamme reiste studentene med tog. De satt i lukkede kuvogner og hadde stadig bombefly over seg. En gang var det nære på. På jernbanestasjonen i Ehrfurt ble nabotoget truffet og satt i flammer.

I Neuengamme møtte studentene en gruppe nordmenn som er kommet fra Sachsenhausen, blant disse universitetets tidligere rektor Jens Arup Seip. Utover dette, har Gaustad lite positivt å fortelle om oppholdet.

– Det var en leir regjert av kjeltringen og mordere, sier han.

Hjemreisen

I midten av april kom endelig de hvite bussene som skulle bringe nordmennene hjem. Ketil Gaustad husker spesielt kjøreturen gjennom Danmark.

– Vi ble hilst med hurrarop, og folk kastet godterier inn gjennom bussvinduene.

I Sverige valgte han og en kamerat å bli igjen et par uker for å gå opp til forberedende prøver.

Da Gaustad etter fullført eksamen kom til Norge i juni, hadde han fått gulsott og måtte oppsøke familie i Oslo for å få pleie og legetilsyn, før han kunne ta toget videre til foreldrene i Brønnøysund.

Siden studerte han til jurist. På en påsketur til Finse traff han Grete som senere ble hans kone. De fikk to døtre og bosatte seg i Trondheim, hvor Gaustad avanserte til sjef i Fiskernes Bank.

– Jeg har hatt et godt liv, og jeg har det godt, sier han.

.

 

 

 

 

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 23. mai 2015 05:00 - Sist endra 25. mai 2015 19:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere