Mange forskere publiserer ingenting

Omtrent én av tre førsteamanuenser publiserte ingenting i løpet av en toårsperiode. UIB-ere publiserer gjennomsnittlig mindre enn sine kolleger i Oslo og Trondheim. – Aldri fornøyd før vi er best i landet, svarer rektor Dag Rune Olsen ved Universitetet i Bergen.

PUBLISERINGSPAUSE:: Publiseringspresset er stort, andre pålagte oppgaver tar tid, det kan være mange grunner til at en forsker i perioder ikke publiserer. Men skjevfordelingen er stor, og mange publiserer ikke i løpet av to år.

Foto: Colourbox

Det kommer fram i en bibliometrisk analyse utarbeidet for Universitetet i Bergen.

1 av 10 professorer, 1 av 3 førsteamanuensiser
Analysen Statistikk og indikatorer 2014 (Mikki/Aksnes, 2014)har sett på ansettelsesforhold over to og fire år. 10 prosent av professorene og 30 prosent av førsteamanuensene hadde ikke publisert noe poenggivende de siste to årene, målt etter rapportering til CRIStin.

Ser vi over et dobbelt så langt tidsløp, er situasjonen bedre: 4 prosent av professorene og 16 prosent av førsteamanuensene publiserte null poeng i løpet av fire år.

Publikasjonspoeng per faglig ansatt ved UiB er på 1,04 poeng. Produktiviteten er fortsatt lavere enn ved UiO (1,22) og NTNU (1,08), men høyere enn ved UiT (0,77), skriver På Høyden.

Få produserer mye
Publiseringen blant forskere er ekstremt skjevfordelt. Den halvdelen som var minst produktive i 2013, stod for kun 14 prosent av publiseringspoengene. Da er ikke-publiserende forskere (null publikasjonspoeng) tatt ut av regnestykket. Tar man med disse, blir tallene enda mer skjevfordelte.

20 prosent av de mest produktive, stod for 57 prosent av poengene. Dette er ikke spesielt for UiB. Skjevfordelingen har vært karakterisert som en «lovmessighet» i norsk akademia.

Uansett kan det være for snevert å se på hvor mye forskning man klarer å publisere på ett bestemt år. Mange prosjekter strekker seg over flere år, det kan ta tid før resultater er klare for publisering. Da kan det til gjengjeld komme flere publiseringer. Skjevfordelingen er imidlertid gjennomgående i de aggregerte dataene.

– Ikke aktuelt med lokal premiering
– Jeg vil naturligvis ikke være fornøyd før vi er best i landet, sier rektor Dag Rune Olsen om at UiB halser etter både UiO og NTNU i gjennomsnittlig publisering per faglig årsverk.

Men det er ikke aktuelt å innføre insentivordninger på enkeltforskernivå, forsikrer rektor. Hva som skjer på fakultetene, er opp til dem selv.

Det er heller ikke aktuelt med en sentral ordning med premiering av de flinkeste instituttene. Fagerberg-midlene - insentivmidler for publisering gitt til enkeltforskere initiert av forrige rektorat - ble aldri en populær ordning, og ble avskaffet i fjor.

Olsen er i det hele tatt skeptisk til lokal RBO (Resultatbasert omfordeling), og peker mot helsevesenet for å eksemplifisere de utilsiktede konsekvensene av økonomisk premiering langt ned i organisasjonene. Olsen er tidligere forskningssjef ved helseforetaket Rikshospitalet-Radiumhospital og ex-dekan ved Mat.nat. i Bergen.

75 prosent av den resultatbaserte omfordelingen fra Kunnskapsdepartementet til UiB, går videre til fakultetene som produserte forskingen.

Andre former for premiering
Det kan heller være aktuelt med andre former for premiering knyttet til kvalitet, som ikke slår skjevt ut mellom fagdisiplinene.

For eksempel synes Olsen at tanken om en ekstrapremie for publisering et fåtall utvalgte topptidsskrifter kan være farbar vei. Dette vil svare på regjeringens ønsker om å utvikle flere verdensledende miljøer i Norge.

– Publisering kan også være et argument i lønnsforhandlinger mellom den enkelte forskere og arbeidsgiver.

Tidligere rektor ved UiB, Sigmund Grønmo, uttalte at «ett poeng i året er et mildt krav»  Siden har studier av hvordan systemet slått fast at ordningen ikke er fagnøytral.

Dagens rektor vil ikke binde faglige ansatte til masten med et lignende krav. Utslagene av systemet var noe av bakgrunnen for å fjerne Fagerberg-midlene.

Produktiviteten tatt ut
Insentivet for å publisere mer blir gradvis utvannet, i takt med økningen av totalproduksjonen. Publiseringspotten omtales som et «nullsumspill», en fordeling av en konstant pott på stadig flere forskere og publikasjoner.

Trenden viser at produktiviteten ser ut til å ha flatet ut på de fire breddeuniversitetene. For første gang siden innføringen av Kvalitetsreformen går publiseringen ved de norske universitetene ned.

UiB er det eneste av breddeuniversitetene som kan vise til noen som helst økning - riktignok helt marginalt (0,6 %). Totalt har antall publiseringspoeng i UH-sektoren falt med 1,6 prosent (2013-tall).

Universitetene i Oslo og Bergen har hatt svakest resultatutvikling i siste femårsperioden. NTNU har hatt den relativt største veksten. Høyskolene har styrket sin posisjon i forhold til universitetene.

De statlige høyskolene stod for 13 prosent av publikasjonspoengene, mens de nye universitetene i Stavanger, Agder og Nordland hadde andeler mellom 1 og 4 prosent.

Emneord: Forskningsformidling, Forskning, Publisering Av Tor H. Monsen i På Høyden
Publisert 26. feb. 2015 16:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere