Journalisten Fabrizio Gatti: Jobber undercover, men liker ikke å kle seg ut

– Jeg liker ikke å lyve for myndighetene, men noen ganger er du nødt til det for å finne sannheten, sier vinneren av UiOs menneskerettighetspris, journalisten Fabrizio Gatti.

KRITISK TIL EUs FLYKNINGEPOLISTIKK: – EU-landene ignorerer årsakene til at afrikanere flykter til Europa, mener vinneren av UiOs menneskerettighetspris Fabrizio Gatti.

Foto: Ola Sæther

Første gang Fabrizio Gatti gikk under jorda, var på begynnelsen av 90-tallet, da han ved å utgi seg for å være heroinmisbruker og offentlig gasskontrollør, avdekket mafiavirksomhet i Milano.

Siden er mange av Gattis reportasjer og bøker er blitt til ved at han har skjult sin identitet. På journalistspråket omtales det som wallraffing, etter den tyske journalisten Günter Wallraff, kjent blant annet for å ha infiltrert den tyske skandaleavisa Bild Zeitung.

Uortodokse arbeidsmetoder

27. november mottok Gatti som den første journalisten UiOs menneskerettighetspris, Lis og Leo Eitingers pris.

– Jeg er svært beæret og litt overrasket, kommenterer prisvinneren overfor Uniforum.

– Slike priser går gjerne til aktivister, politikere og akademikere. At jeg får prisen, tror jeg handler om at menneskerettighetsbruddene jeg skriver om spesielt langs den sørlige grensen av Europa, er så omfattende. Jeg føler også at prisen er en anerkjennelse av en forskningsmetode, sier han og sikter til sine, til tider, uortodokse arbeidsmetoder.

Forkledd som renholder, avslørte han de elendige hygieneforholdene ved Italias største sykehus, Umberto sykehuset i Napoli. Under dekke av å være illegal innvandrer fra Romania, lyktes han i å få tilgang til en interneringsleir i Milano.

Infiltrerte smuglerbande

Prisen fra Universitetet i Oslo får han først og fremst for sine reportasjer og bøker om flyktningestrømmen fra Afrika til Europa.

I boken som på norsk har fått tittelen «Bilal – Med de papirløse til festning Europa», reiser han sammen med flyktninger gjennom Saharaørkenen. Her lar han leseren møte enkeltskjebnene. Hva flykter disse menneskene fra, hvilke farer møter de underveis, og hva venter dem som lykkes i å fullføre den strabasiøse reisen til Europa?

I en havneby i Tunisia kommer han på god fot med en av de mange som profiterer på flyktningestrømmen. I ti dager fungerer han som mannens privatsjåfør. Gatti kjører menneskesmugleren til politiet for å betale bestikkelser, og han er vitne til smuglernes brutale behandling av flykninger som venter på en båt til siste etappen over Middelhavet.

Gatti får tilbud om å krysse havet sammen med en gruppe tunisiske flyktninger. Dette er ifølge menneskesmugleren mindre risikabelt enn å reise sammen med svarte afrikanere fra land lenger sør. Drukner tunisiske flyktninger, er det større sjanse for at slektningene deres kommer for å hevne seg på menneskesmuglerne.

Innesperret på Lampedusa

Men båten legger aldri ut fra kai, for motoren bryter sammen allerede under avgang. At båtreisen ikke ble noe av, spilte ikke så stor rolle for Gattis prosjekt. Risikoen forbundet med en slik reise er kjent..

Målet med båtreisen var å utforske virkeligheten som møter flykningene i Europa. Italienske myndigheter nekter journalister adgang til interneringsleiren på den italienske øya Lampedusa. Løsningen for Gatti ble å kaste seg i sjøen utenfor øya. Da han etter mange timer blir reddet i land, utslitt og forfrossen, utgir han seg for å være Bilal, en kurder fra Irak.

I boken beskriver han interneringsleiren som et helvete. Men reisen ender ikke her. Fortsatt under dekke av å være Bilal, avslører Gatti hvordan illegale innvandrere utnyttes som slavearbeidere i den italienske bygningsindustrien og på tomatgårdene i byen Puglia.

Hvorfor velger Fabrizio Gatti å skjule sin identitet?

– Noen ganger er det nødvendig å være på innsiden for å kunne forstå hvilken realitet mennesker lever i. Andre ganger er det lovene det er noe galt med, påpeker han.

– Jeg liker ikke å lyve for myndighetene, men iblant er det ingen andre måter å finne fram til sannheten på. Loven burde ikke være slik at journalister kan nektes adgang til interneringsleirer for flyktninger.

– Journalistenes oppgave er å balansere makten. Demokratiet handler ikke bare om deklarasjoner. Demokratiet må forsvares hver eneste dag, understreker han.

MOTTOK PRISEN PÅ UNIVERSITETET: Direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter Inga Bostad overrakte UiOs menneskerettighetspris til journalisten Fabrizio Gatti i Gamle festsal 27. november.

Ignorerer årsakene

Fabrizio Gatti er svært kritisk til de europeiske makthavernes flyktning- og asylpolitikk. Skal problemene løses, må også årsakene til at folk flykter, tas tak i, mener han.

– Nå kommer mange av flyktningene fra Syria. Problemene der kan ikke løses på et par uker, men andre steder kan vi kanskje gjøre en forskjell, sier han.

Han viser til at eritreere utgjør en stor andel av de afrikanske flyktningene som krysser Middelhavet.

– De flykter fra et diktatur som pålegger dem livsvarig militærtjeneste. Hvorfor går ikke EU til president Isaias Afewerki og ber ham endre loven som påfører oss store kostnader, undrer Gatti.

Eritrea tar imot store mengder farlig, kjemisk avfall fra Europa. Gatti tror dette kan være bakgrunnen for at europeiske stater ikke ønsker å komme på kant med Afewerki.

Niger er et annet land mange flykter fra. Til tross for store råvareforekomster er dette et av verdens aller fattigste land.

En tredjedel av elektrisiteten som brukes i Frankrike, kommer ifølge Gatti fra Niger. Nigers valgte regjering vedtok i 2006, mot franske protester, å legge urankonsesjonene ut på det frie marked. Gatti mener det finnes belegg for at franske krefter finansierte det påfølgende tuaregopprøret. Krigen som opprøret utløste, tok ikke slutt før daværende president Mamadou Tandja i 2009 gav Frankrike tillatelse til å utvinne Afrikas største uranfelt.

Kortsiktig politikk

– I dag betraktes landenes politikk overfor flyktninger og asylsøkere som innenrikspolitikk. Slik burde det ikke være, mener Gatti.

Han viser til at EUs daværende innenrikskommissær Cecilia Malmström i 2012 foreslo et felles asylsystem innenfor EU, som blant annet innebar endringer av Dublin-reglene som krever at asylsøkere skal sendes tilbake til første mottakerland. Den gang stemte 25 av de 28 medlemsstatene mot, deriblant Italia som fryktet å måtte overta flyktninger fra Hellas.

At landenes myndigheter tenker kortsiktig, er symptomatisk.

– Da flyktningestrømmen over Middelhavet til Italia eksploderte i 2013, endret myndighetene i Italia mening, påpeker Gatti.

Den italienske marinen har det siste året reddet i land over 150 000 mennesker. Antallet som har druknet, anslås å være mellom tre tusen og fire tusen mennesker.

UiOs menneskerettighetspris

Lisl og Leo Eitingers pris deles ut årlig som en anerkjennelse av personlig innsats og aktivt engasjement innenfor ett eller flere menneskerettslige områder. Prisen er på 30.000 kroner. Vinneren får også et litografi av Frans Widerberg.

Leo Eitinger (1912-1996) var norsk-jødisk humanist, lege og professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo. Han ble født i Brno i Tsjekkia, og kom til Norge som flyktning i 1939. Under 2. verdenskrig ble han deportert til tilintetgjørelsesleirene Auschwitz og Buchenwald. Av de 762 norske jødene som ble deportert, var Eitinger én av 23 som overlevde.

Han ble senere professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo, og er kjent for sine vitenskapelige arbeider om psykiske senskader hos holocaustofre. Han var en utrettelig forkjemper for menneskerettighetene. Særlig jødenes, krigsfangenes og krigsveteranenes sak lå ham på hjertet.

Sammen med sin kone, dannet han Lisl og Leo Eitingers fond i 1984.

Liker ikke å kle seg ut

Fabrizio Gatti har de siste årene mottatt mange journalistpriser. Prisen fra UiO er hans andre menneskerettighetspris. Tidligere har han mottatt en tysk menneskerettighetspris for en reportasje i avisen l’Espresso, om omstendighetene rundt forliset 11. oktober i fjor, hvor 268 syriske flyktninger mistet livet.

Gjennom detaljerte vitneforklaringer avslørte Gatti at katastrofen trolig kunne vært avverget om italienske myndigheter hadde reagert umiddelbart på flyktningenes rop om hjelp på telefon, i stedet for å oppfordre dem til å søke hjelp hos myndighetene på Malta.

– Har berømmelsen gjort det vanskeligere for deg å arbeide under skjult identitet? rekker vi å skyte inn før tiden som er avsatt til intervjuet, renner ut.

Gatti forteller at han ganske nylig opplevde å bli gjenkjent på gaten i Albanias hovedstad Tirana.

– Jeg hadde skjegg da jeg reiste gjennom ørkenen, men jeg har aldri farget huden. Jeg liker ikke å kle meg ut, men kanskje blir jeg nødt til det om jeg vil fortsette å arbeide inkognito, vedgår han.

For Gatti ønsker å fortsette å utforske det italienske samfunnet fra innsiden. Han vil fortsette å skrive om hvordan det sosiokulturelle systemet ødelegges av økonomisk nedgang, korrupsjon og mafiainfiltrasjon.

Hans engasjement for flyktninger og illegale immigranter er heller ikke svekket.

– Prisen fra Universitetet i Oslo gir meg kraft til å fortsette Bilals reise, avslutter han.

 

 

 

 

 

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 2. des. 2014 05:00 - Sist endra 3. des. 2014 12:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere