«Tellekantmodellen» blir trolig værende

En fersk evaluering av den omstridte tellekantmodellen tyder på at den virker positivt inn på publiseringsomfanget. Rapporten viser også at ikke all kritikken modellen får, har rot i virkeligheten.

BEHOLDER TELLEKANTENE: – Det vil overraske meg om vi får råd om å fjerne dette systemet, og det vil også overraske meg om vi følger et slikt råd, sa Høyres statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Bjørn Haugstad.

Snart ti år har gått siden den såkalte tellekantmodellen – eller publiseringsindikatoren – første gang ble introdusert i Norge. I 2006 ble den innført i hele UH-sektoren. Med det skrev Norge seg inn i en internasjonal utvikling der tildelingen av basismidler i stigende grad blir koblet til forskningsprestasjoner.

TELLEKANTMODELLEN

*Tellekantmodellen = publiseringsmodulen i forskningsinstitusjonenes budsjetter.
* Om lag 2 prosent av de totale direktebevilgningene fra departementet kommer herfra.
* Innføringen av publiseringsindikatoren ble varslet i statsbudsjettet for 2005 (St.prp. nr. 1 (2004-2005)). Indikatoren ble innført for alle i 2006.
*Forskernes publiseringer rangeres i nivå 1 og nivå 2.
*I 2013 ga ett publiseringspoeng institusjonen 31 952 kroner. Det vil si en artikkel i et tidsskrift på nivå 1. En artikkel i et nivå 2-tidsskrift ga tre ganger så mye, altså 95 856 kroner. En artikkel i en antologi ga henholdsvis 22 366 kroner på nivå 1 og 31 952 kroner på nivå 2. Publisering av monografier, altså bøker, ga 159 760 kroner på nivå 1 og 255 616 kroner på nivå 2.
* Hvordan midlene fordeles, og hva konsekvensene av publisering eller manglende publisering er, varierer helt ned til instituttnivå ved den enkelte institusjon.
* Dansk Center for Forskningsanalyse har utført en evaluering av modellen etter initiativ fra Universitets- og høgskolerådet.

I dag la forskere fra Dansk center for forskningsanalyse ved Aarhus universitet fram sin evaluering av systemet på Litteraturhuset i Oslo.

Bunnen er løftet

Hovedhensikten med evalueringen – som er utført på initiativ fra Universitets- og høgskolerådet – har vært å undersøke om formålet med indikatoren er innfridd: Har den stimulert til mer forskning? Og til forskning av høyere kvalitet?

– Det er gledelig at det ser ut som vi nå får mer forskning igjen for de ressursene som investeres: At en større andel av forskerne publiserer nå, enn de gjorde i 2004, og at det skjer uten at kvaliteten forringes, konstaterte statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet etter å ha lest rapporten.

Hva som skyldes indikatoren alene, er vanskelig å måle. Men evalueringen viser tydelig at publiseringsaktiviteten har steget markant i perioden 2004-2012.  Målt i publikasjonspoeng er det snakk om hele 82 prosent, og i antall publikasjoner eller tidsskriftartikler 69 prosent.
I samme periode har stigningen i FoU-utgifter for øvrig vært på 37 prosent og stigningen i vitenskapelige årsverk på 46 prosent.

Aller størst forbedring ser de danske forskerne i miljøer og institusjoner som tidligere ikke har hatt publisering i det som nå er tellende kanaler, som en prioritet. Det ser altså ut til at publiseringsindikatoren har løftet mer i bunnen enn i toppen av systemet.

Nå må kvaliteten økes

Kvaliteten på forskningen har derimot holdt seg stabil. Målt i siteringer er det ikke noen vesentlige endringer å spore verken i positiv eller negativ retning.

– Nå som kvantiteten er der den skal være, er det nå viktig å legge til rette for en økning i kvaliteten, slo Haugstad fast.
At publiseringsindikatoren i seg selv ikke bidrar til det, tok han med stor ro.

– Vi har mange andre virkemidler som trekker forskningen i regning av ypperste kvalitet, som FRIPRO, ERC og SFF. Hvordan kvaliteten skal heves vil dessuten diskuteres i det varslede ekspertutvalget som skal vurdere den helhetlige finansieringen av universitets- og høgskolesektoren, sa han.

Tåler internasjonal sammenligning

Til tross for at den ikke er feilfri, har den norske tellekantmodellen færre svakheter enn andre modeller som er valgt internasjonalt, ifølge evalueringen.

– Jakten på den perfekte modell kommer uansett ikke til å lykkes. Det vil alltid ligge spenninger, avveininger og kanskje til og med målkonflikter i sånne modeller, påpekte Haugstad.

Han ga tydelige signaler om at tellekantmodellen blir værende en god stund til.

– Det vil overraske meg om vi får råd om å fjerne dette systemet, og det vil også overraske meg om vi følger et slikt råd, sa Høyres statssekretær.

Vanskelig på lokalt nivå

Han listet opp tre problemstillinger fra rapporten som han særlig tar med seg i sitt videre arbeid:  

– Modellen er i utgangspunktet konstruert for å virke på makronivå. Så hvordan kan vi få til en god bruk av den på lokalt nivå, uten at verken lokale ledere eller systemet blir overbelastet? Hvordan kan det best legges til rette for en «arbeidsdeling» mellom publiseringsindikatoren og andre virkemidler? Og er vi i stand til å løse de problemene som identifiseres i rapporten, uten at vi samtidig lager nye og like problematiske utfordringer?

Det første punktet beskrev Haugstad som veldig krevende, ikke minst fordi det omhandler vurderingen av enkeltpersoner.

– Kanskje en forsker i en periode har tatt et større ansvar for undervisningen eller andre administrative oppgaver, på bekostning av forskningen. Her er det viktig å bygge lokal kunnskap og lokalt skjønn, slo han fast.

Kan ødelegge arbeidsgleden

At tellekantmodellen kan være problematisk på individnivå, blir også påpekt i rapporten.

Å skulle bli målt etter publikasjonspoeng kan han en negativ innvirkning både på arbeidsmiljø og arbeidsglede, argumenteres det. Det kan blant annet skyldes en usikkerhet hos forskerne om hvilken rolle publikasjonspoengene spiller for egne karrieremuligheter og forskerne kan oppleve å bli trukket i ulike retninger: av faglige normer på den ene siden og forventninger om belønninger eller sanksjoner på den andre.

Rapporten advarer mot å styre ensidig etter tellekantmodellen på lokalt nivå.

Myteavliving

En ofte gjentatt antakelse om tellekantmodellen, er at den stimulerer forskerne til å publisere korte, lignende artikler, for å få maksimal poenguttelling for forskningen. Påstanden avlives i rapporten som en myte.

– Et veldig interessant funn, syntes filosofiprofessor på UiO Camilla Serck-Hanssen, som har sittet i referansegruppen til evalueringen.

Selv beskrev hun tellekantmodellen som «vakker».

– Den rangerer ikke mellom fagfelt, for eksempel ved å si at medisinsk forskning er viktigere enn Humsam-forskning. Modellen handler om forskningens fellesverdi, begrunnet hun.

Professoren roste også systemet for å gi oppmerksomhet omkring noe som tidligere har blitt sett på som et privat anliggende, nemlig hvordan forskerne bruker tiden sin og hvor mye de publiserer.

Bør formidling også telle?

Tellekantsystemet har flere ganger vært kritisert for å svekke insentivet til å drive formidling i form av for eksempel kronikker eller lærebøker.

I evalueringen kommer det fram at nokså mange av respondentene er åpne for å innføre ett eller to nye nivåer i modellen. Noen ønsker seg et nivå under dagens nivå 1, som kan belønne formidling som kronikker og lærebøker. Andre ser for seg et nivå over dagens nivå 2, for de mest prestisjetunge publiseringskanalene.

Forskerne bak evalueringen anbefaler ikke dette. De viser til at dagens nivåinndeling er kritisert for å være lite gjennomsiktig, noe flere nivåer trolig vil forsterke ytterligere. De påpeker også at flere nivåer  vil komplisere spørsmålet om såkalt fagfeltsnøytralitet. Allerede i dag eksisterer det nemlig utfordringer knyttet til at de ulike fagfeltenes publiseringskulturer ikke er direkte sammenlignbare.

Statssekretær Haugstad avviste at det er aktuelt med et «nivå 0», for formidling som ikke kan karakteriseres som fagfellevurdert forskning.

– Da åpner vi for en hel rekke nye problemer, sa han.
 

Emneord: Publisering, Forskningsformidling Av Helene Lindqvist
Publisert 16. jan. 2014 19:01 - Sist endret 16. jan. 2014 19:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere