Kirkekunst fra senmiddelalderen: Den nedvurderte kulturarven

På 1400-tallet ble det vanlig å dekorere norske kirker med importerte gjenstander. I ettertid er denne kirkekunsten blitt sett på som mindreverdig. Forskere fra UiO vil bringe kulturarven fra senmiddelalderen fram i lyset.

 

PÅ UTSTILLING: Det meste av Historisk museums kirkekunst fra senmiddelalderen er pakket ned og stuet vekk. Alterskapet fra Kvæfjord kirke er et av unntakene.

Mens kirkekunsten i tidlig middelalder ble laget i Norge, blir det etter svartedauden vanlig å importere alterskap, krusifikser, skulpturer og andre gjenstander som ble brukt i norske kirker. Kanskje ble det billigere å kjøpe gjenstandene fra utlandet enn å bestille dem fra norske verksteder.

– Mye av denne handelen ble organisert og administrert av de tyske hanseatene, forteller konservator og førsteamanuensis Noëlle Streeton ved Universitetet i Oslo.

Hun leder prosjektet 1350-1550: Maleri og polykrom skulptur i Norge etter svartedauden.

Det dreier som i alt 175 gjenstander bevart i kirker og på museer, og er det første omfattende forskningsprosjektet på hele samlingen siden kunsthistorikeren Eivind Engelstad i 1936 gav ut boken «Senmiddelalderens kunst i Norge ca. 1400–1535».

Alterskapet fra Kvæfjord kirke

Vi møter Noëlle Streeton i middelaldersalen i Historisk museum sammen med Kristin Kausland, UiOs første doktorgradsstudent i konservering.

Innerst i salen står et stort alterskap fra Kvæfjord kirke i Troms.

– Engelstad attribuerte dette skapet til treskjæreren Benedikt Dreyer, som arbeidet i Lübeck på begynnelsen av 1500-tallet, forteller Kristin Kausland.

Selv er hun ikke så opptatt av å avsløre håndverkeren.

– Engelstad var opptatt av å finne ut hvor gjenstandene hadde sin opprinnelse og mente å se likhetstrekk mellom gjenstandene i Norge og verker av de store mestrene i Lübeck. I de fleste tilfellene tror jeg ikke det er mulig å knytte gjenstandene til en enkelt mester, sier hun og viser til at de samme motivene og de samme teknikkene ble brukt av flere håndverkere.

– I dag vet vi også fra kontrakter og bilder fra verksteder at det ofte var mange håndverkere i sving når en altertavle eller en annen gjenstand skulle lages, sier hun. 

Doktoravhandlingen hennes skal handle om alterskapene fra denne tidsepoken. Hovedfokuset er samlingen til Historisk museum, men Kristin Kausland vil også se på alterskap andre steder i Norge og i utenlandske samlinger.

– I Norge har vi rundt 50 alterskap av denne typen. Et av de mest kjente står i Ringsaker kirke, men også Mariakirken i Bergen og Trondenes kirke i Harstad har nydelige, godt bevarte alterskap fra denne perioden, forteller hun.

Alterskapet i Historisk museum har nisjer med utskårne helgenfigurer malt i sterke farger og påmalte helgener på sidefløyene.

De ulike figurene kan gjenkjennes på sine attributter. Olav den hellige har kongekrone på hodet. St. Sunniva holder et fjell i armene. Mannen med Jesusbarnet på sine skuldre er St. Kristoffer, mens kvinnen med sverd og hjul er St. Katarina.

Skapet er laget av eik. De originale fargene er i stor grad intakte. Det er også mye av sølv- og gulldekoren.

– I Lübeck var det forbudt å male på andre treslag enn eik på denne tiden, sier Kausland, og forteller om laugene som kontrollerte at både kvaliteten på treverket og malingen holdt mål.

ENDRET PERLE: St. Sunniva var en populær helgen i senmiddelalderen. St. Sunniva-skulpturen på Historisk museum er blitt renset for farge og metalldekor.

Arven fra hanseatene

At sterke farger og metalldekor var typisk for denne perioden vitner den vakre, men fargeløse St. Sunniva-skulpturen som er utstilt på museet, ikke om.

– Fra slutten av 1700-tallet til tidlig på 1900-tallet foretrakk man treverket rent og glatt, mens den sterke fargesettingen som var på mote i middelalderen, ble sett på som litt vulgær, bemerker Streeton. 

Trolig er St. Sunniva-skulpturen i Historisk museum så grundig renset for maling og metall, at det vil være vanskelig å finne selv ørsmå spor etter den opprinnelige dekoren.

Historisk museum eier 65 av gjenstandene fra senmiddelalderen, men kun et lite antall er utstilt i museet.

– Nå trenger vi forskning for å bringe denne delen av Norges kulturarv fram i lyset, poengterer Noëlle Streeton.

Å forklare hvorfor kirkekunst fra den tidlige middelalderen er utstilt, mens gjenstandene fra senmiddelalderen er pakket ned og stuet vekk, er en av prosjektets målsettinger.

– Dette er et komplekst tema som vi vil forske mer på, poengterer Streeton.

– I historisk tradisjon er hanseatene blitt betraktet som et hinder for utviklingen av norsk handel og industri. Dette er kunst som pga. sin tilknytning til hanseatene har hatt lav status og som ikke er blitt oppfattet som en del av norsk identitet, utdyper hun.  

Tverrfaglig forskning

Siden Engelstad skrev sin bok om samlingen på 1930-tallet har forskerne dessuten fått nye teknologiske metoder som kan fortelle nye ting.

Kausland og Streeton forteller om mikroskopi og UV- og IR-lys som kan brukes til å avsløre hvorvidt en gjenstand er overmalt.

I dag har forskerne også gode teknikker til å bestemme alderen på gjenstander av eik, forutsatt at gjenstanden har en åpen ende slik at det er mulig å telle årringene.

Flere av gjenstandene i samlingen er overmalt mange ganger, hovedsakelig for å skjule slitasje, men Kristin Kausland tror også noen helgenskulpturer kan ha blitt endret for at de skulle ligne den populære St. Sunniva.  

En del av materialet i samlingen er svært skadet.

– Som museumskonservatorer kan vi hjelpe publikum til å forstå hva dette faktisk er, understreker Noëlle Streeton.

Kristin Kausland skal i løpet av prosjektet være med på å rekonstruere deler av enkelte gjenstander.

– Vi ønsker å vise publikum hvordan gjenstanden opprinnelig så ut, hvilke teknikker som ble brukt og hvilke visuelle effekter dette gav, forklarer hun.

DET STORE BILDET: Kristin Kausland er UiOs første doktorgradskandidat i konservering. Førsteamanuensis Noëlle Streeton leder prosjektet «1350–1550: Maleri og polykrom skulptur i Norge etter svartedauden». – Vi trenger forskning for å bringe gjenstandene fra senmiddelalderen fram i lyset og se dem i en større sammenheng, understreker hun.

Konservatorutdanningen i Norge

Universitetet i Oslo er det eneste universitetet i Norge som utdanner konservatorer.

Treårig bachelor:

Kulturarv og bevaringskunnskap er en studieretning på bachelorprogrammet Arkeologi og konservering ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH). Studieretningen har i dag 30 studenter.

Toårig master:

IAKH tilbyr også en master i konservering med spesialisering innenfor gjenstandskonservering, malerikonservering eller prosjektbasert. Programmet har 16 studieplasser.

Konservatortittelen:

Med en master i konservering og ett års yrkespraksis kan du få godkjenning som gjenstandskonservator eller malerikonservator i henhold til europeisk standard (ENCoRE).

Doktorgrad:

Kristin Kausland er UiOs første ph.d.-stipendiat i konservering, og vil om hun fullfører, bli den første som disputerer til doktorgrad i konservering i Norge.

Arbeidsmuligheter:

De mest vanlige karriereveiene for kandidater med mastergrad i konservering, er faglig arbeid som konservator i offentlig eller privat sektor, undervisning og forskning eller offentlig administrasjon.

 

Elektrisk stemning

– Vi føler oss svært privilegert som får jobbe med dette materialet, sier Noëlle Streeton og beskriver prosjektet som en drøm som er gått i oppfyllelse.

Etter at hun ble ferdig utdannet konservator og historiker ved University of Chicago i 1993, har hun studert og arbeidet i England og Belgia.

Da hun i 2009 søkte en ledig stilling ved UiO, var hun i ferd med å avslutte en doktorgradsavhandling om maleteknikkene til den nederlandske 1400-tallsmaleren Jan van Eyck.

– Etter det første jobbintervjuet tok professor Tine Frøysaker meg med på Historisk museum for å vise meg utstillingsgjenstandene fra samme tidsepoke. Jeg ble svært begeistret, forteller hun.

Året etter var hun med på å arrangere et seminar om museets samling fra senmiddelalderen.

– Vi forventet et tjuetalls forskere og ble svært overrasket da 80 personer fra hele verden meldte seg på. Konferansen skapte en plattform for internasjonalt samarbeid som vi i dag drar stor nytte av, opplyser hun.

Blant de tilstedeværende på konferansen var også Kristin Kausland, som etter at hun fullførte masterutdannelsen i konservering ved UiO i 2005, hovedsakelig hadde arbeidet i England og Nederland.

– Stemningen på seminaret var elektrisk, slår hun fast.

Da instituttet søkte etter en stipendiat til et eget prosjekt om den norske kirkekunsten fra senmiddelalderen, var Kristin Kausland en av søkerne.

Det er flere årsaker til at hun ønsket å jobbe med dette prosjektet.

– Jeg har alltid lagt vekt på det utvidete konserveringsbegrepet, med kunst-teknologisk forskning før en eventuell praktisk behandling av kunsten. Formidling av konservering og vårt fokus på endringer innad i gjenstandene er også viktig. Forskningsmaterialet tilhører dessuten en spennende brytningstid i kunsthistorien, med overgang til markedssalg, og overgang fra tradisjonelle håndverkertradisjoner til individualisme.

Europeisk kulturarv

– Det er fantastisk at vi nå har fått en ph.d.-student som kan følge opp senmiddelaldertradisjonen i Norge, kommenterer Nöelle Streeton.

– Vi har materiale for mange års forskning, konstaterer hun.

Nöelle Streeton har søkt Forskningsrådet om midler til ytterligere en ph.d.student. Hun håper også på prosjektsstøtte derfra og viser til at Forskningsrådet oppmuntrer tverrfaglige internasjonale prosjekter.

For også i europeisk sammenheng er dette et viktig prosjekt.

– I Norge førte ikke reformasjonen til ødeleggelse av kirkekunst i samme grad som i andre nordeuropeiske land. Den norske samlingen gir derfor et verdifullt bilde av kunsten som var vanlig i store deler av Europa i denne perioden.

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 25. apr. 2013 13:58 - Sist endret 26. apr. 2013 17:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere