Krepsekrigen i Haldenvassdraget

Siden 1860 har slusene i Ørje fraktet tømmer og båter fra Øymarksjøen til Rødenessjøen. Nå holder slusene stengt for å hindre at edelkrepsen i Rødenessjøen blir utryddet.

KREPSEBARRIERE: Ørje sluser har fått en ny funksjon. Ved å holde slusene stengt, håper forsker Turid Vrålstad å hindre krepsepesten i spre seg til vassdragene på oversiden av slusen. 

Foto: Ola Sæther

Det første utbruddet av krepsepest i Haldenvassdraget ble oppdaget i Øymarksjøen i 1989 og utryddet hele bestanden av edelkreps.

 

Haldenvassdraget og Haldenkanalen

Haldenvassdraget består av en rekke avlange innsjøer forbundet av elver og kanaler nær svenskegrensen i Østfold og Akershus. Kilden er i Nes kommune i Akershus, 286 meter over havet. Utløpet er i Iddefjorden ved Halden.

Haldenkanalen, som ble tatt i bruk i 1860, er Norges eldste. Den er 80 km lang og strekker seg fra Skulerud i nord til Tistedal i sør. Den har åtte sluser på tre slusesteder. De nordligste, Ørje sluser, forbinder Rødenessjøen og Øymarksjøen. Mellom Øymarksjøen og Aremarksjøen ligger Strømsfoss sluser. Brekke sluser, med nesten 27 meter løftehøyde fra Femsjøen til Stenselva, er Nord-Europas høyeste sluseanlegg.

 

Krepsepesten skyldes en parasitt, eggsporesoppen aphanomyces astaci som er hundre prosent dødelig for edelkreps. Når edelkrepsen dør, forsvinner også livsgrunnlaget til parasitten og smitten. En ny bestand kunne derfor introduseres i vassdraget midt på 90-tallet.

Ti år senere slo pesten til igjen. Sykdommen spredte seg raskt, men ved å stenge Ørje sluser lyktes myndighetene med å hindre pesten i å spre seg opp til Rødenessjøen, den øverste av de fem sjøene som knyttes sammen av Haldenkanalen.

I 2008 svant imidlertid håpet om å få has på sykdommen. Signalkreps, en nordamerikansk art som er permanent bærer av pesten, ble oppdaget i Øymarksjøen.

En latent smittebombe

Trude Vrålstad er en av landets fremste eksperter på krepsepest. I tillegg til sin stilling som forsker ved Veterinærinstituttet, er hun ansatt som førsteamanuensis 2 på Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo, hvor hun er tilknyttet forskningsgruppa Microbial Evolution Research Group (MERG). 

­– Parasitter har i utgangspunktet ingen interesse av å ta livet av verten sin. Når parasitten infiserer signalkreps, vil den normalt kapsles inn og ikke bli til mer enn en mørk prikk på skallet. Herfra formerer den seg og slipper ut tusenvis av sporer i vannet. For edelkrepsen, som ikke har den samme evolusjonære tilpasningen til parasitten, får et møte med disse sporene fatale konsekvenser, forklarer hun.

Størrelsen på aldersfordelingen på bestanden av signalkreps i Øymarksjøen indikerer at den ble satt ut for mange år siden, kanskje allerede på 80-tallet.

l.

Hvordan se forskjell

Signalkrepsen har gjerne litt lysere farge enn edelkrepsen. Voksne individer skiller seg også fra edelkrepsen ved at den har to lyse flekker på forklørne. I tillegg har edelkrepsen pigger på overgangen mellom hodet og ryggskjoldet, mens signalkrepsen har glatt skall.

(signalkreps til venstre)

  

Slusa som stopper pesten 

At signalkrepsen er parasittens opprinnelige vert, var lenge ukjent for forskerne.

Fordi den amerikanske signalkrepsen tilsynelatende var motstandsdyktig mot krepsepest, valgte man i mange land, blant annet i Sverige så sent som på 1960-tallet, å sette ut store menger signalkreps. Effekten ble en voldsom akselerering av utryddelsen av edelkreps. Kun i to europeiske land, Norge og Estland, valgte myndighetene å forby introduksjon av signalkreps.

I tillegg til at Trude Vrålstad leder et forskningsprosjekt på krepsepest, har hun deltatt aktivt i det lokale arbeidet for å hindre spredning av krepsepest i Haldenvassdraget.

Etter at signalkrepsen ble oppdaget, er hovedfokuset blitt rettet mot vassdragene på oversiden av sluseanlegget i Ørje, hvor edelkrepsen fortsatt er enerådende.

– At slusa holdes stengt, er viktig for å hindre smittebærende signalkreps og fisk i å vandre opp i Rødenessjøen, fastslår hun.

Fisk som har spist infisert signalkreps, kan bære med seg smitte via avføringssystemet. Også båter, fiskeutstyr og andre redskaper som har vært i kontakt med infisert vann, kan bringe med seg smitte. Disse må derfor desinfiseres eller tørkes fullstendig, før de benyttes i smittefrie sjøer. Selv en våt badedrakt kan bringe med seg smitte.

Etterlyser økonomisk kompensasjon

Steinar Fundingsrud , daglig leder for Haldenvassdragets Kanalselskap, selskapet som har ansvaret for sluseanleggene i kanalen, berømmer Turid Vrålstads innsats.

Myndighetenes oppfølging er han mer kritisk til. Han viser til at tiltakene for å hindre smittespredning påfører turistnæringen ekstra kostnader. Forventningene om økonomisk kompensasjon for noen av kostnadene, er ikke blitt innfridd.

I Ørje har Mattilsynet gitt kanalselskapet tillatelse til publikumsslusing, dvs. at turistene sluses opp til det øvre kammeret, men ikke videre opp i Rødenessjøen.Selskapet har også fått tillatelse til å bruke slusa til desinfisering av båter, men dette er en kostbar og omstendelig prosess, ifølge Fundingsrud.

TURISTATTRAKSJON: DS Engebret Soot hadde sin jomfrutur som tømmersleper i Haldenkanalen i 1862. Daglig leder for Haldenvassdragets Kanalselskap AS, Steinar Fundingsrud (til venstre) samarbeider med forskerne og myndighetene om vernet av edelkrepsen.

En tapt kamp?

Så lenge det er kreps i Øymarksjøen og ikke i Rødenessjøen vil slusa forbli stengt for ordinær trafikk.

Per Christian Wiig, som er frivillig mannskap på dampbåten DS Engebret Soot, tror Mattilsynet kjemper en tapt kamp, at det bare er et tidsspørsmål før det er signalkreps også i Rødnessjøen.

– Det er ikke noe Mattilsynet kan gjøre for å hindre mink og måker fra å frakte med seg signalkreps til Rødenessjøen. Sannsynligvis er de der allerede, mener han.

Trude Vrålstad er ikke enig.

– Sannsynligheten for at dyr eller fugler sprer signalkreps til Rødenessjøen er marginal, understreker hun.

Forbudt å ta opp signalkreps

I sommer har Mattilsynet fisket opp og destruert mellom 100 og 150 kilo signalkreps i Øymarksjøen, noe Fundingsrud og Wiig stiller spørsmål ved.

– Også signalkreps er utmerket mat. Ville det ikke vært bedre om lokalbefolkningen fikk spise krepsen man uansett ønsker å bli kvitt? undrer Wiig.

Turid Vrålstad forklarer at det handler om at man ikke ønsker å belønne ulovlig introduksjon av en fremmed og uønsket art. Å krepse i vann med smitte er dessuten forbudt. Utfiskingen av signalkreps i Øymarksjøen er et kontrollert tiltak for å holde bestanden i sjakk og minske risikoen for at pesten sprer seg oppover i Haldenvassdraget og videre inn i landet.  

Hva er galt med signalkreps?

– Men hvorfor er det egentlig så viktig å redde edelkrepsen når signalkrepsen både er like stor og smaker like godt, og i tillegg er motstandsdyktig mot krepsepest?

– Det er mange grunner til at det er viktig å ta vare på edelkrepsen, ifølge Vrålstad.

Edelkrepsen er en rødlistet og utryddingstruet art som er beskyttet av et sterkt lovverk. Signalkrepsen på sin side er svartelistet og uønsket. I tillegg sprer den krepsepest, som også er en svartelistet art. I Norge er det forbudt både å introdusere og krepse etter signalkreps.

Edelkrepsen er i motsetning til signalkrepsen en nøkkelart i europeiske ferskvannssystemer. Den er altetende og bidrar gjennom sitt inntak av dødt organisk materiale, til å holde vannet rent og klart. Den kjøttetende signalkrepsen har ikke samme rolle.

Å redde edelkrepsen er også økonomisk interessant. Edelkrepsen selges for rundt 500 kroner per kilo, mens signalkrepsen i våre naboland selges for ca halvparten.

– Det er et stort potensial for krepsing i Rødenessjøen, mener Vrålstad.  

Krepsing er også kultur. Mange har sterke opplevelser knyttet til krepsing og krepselag i august. Edelkreps og signalkreps har samme smak, men edelkrepsen har et tynnere skall og er derfor lettere å spise. Du blir rett og slett mer sår på fingrene når du spiser signalkreps. Signalkrepsen er dessuten mer aggressiv. Å krepse edelkreps er derfor en langt hyggeligere opplevelse.

Og kanskje er ikke signalkrepsen et like sikkert kort som man har trodd. I Sverige og Finland har man begynt å se eksempler på at bestander av signalkreps kollapser. Årsaken er ukjent, men kanskje handler det om at signalkrepsen i lengden ikke er tilpasset et nordisk klima.

 

 

VIKTIG UTSTILLING: Trude Vrålstad har levert bilder og tekst til den digitale delen av krepseutstillingen på kanalmuseet i Ørje. En modell av sluseanlegget med tredimensjonale signalkreps på flatskjerm nedenfor slusa, og levende edelkreps på oversiden, illustrerer situasjonen i Ørje.

Vil ha lokalbefolkningen med på laget

Trude Vrålstad er opptatt av å spre informasjon om krepsepest til befolkningen langs Haldenvassdraget. Siden det første utbruddet i 1989 har hun deltatt på flere møter og holdt mange foredrag om kreps og krepsepest, siste gang under åpningen av en ny utstilling på kanalmuseet på Ørje.

– Publikumsslusingen i Ørje sikrer at den nyrestaurerte slusa faktisk blir brukt, påpeker hun.

– Og det er tross alt mange sluser nedover i kanalen som er i full bruk.

For Trude Vrålstad handler vernet av edelkrepsen mye om holdninger.

– I Ørje har vi mulighet til å lage en unik historie i samarbeid med lokalbefolkningen. Jeg håper folk på sikt vil godta den nye situasjonen og gjøre det beste ut av den, sier hun, og trekker fram utstillingen som et eksempel på hvordan tiltak for å bevare edelkrepsen, kan integreres i turistvirksomheten.

– Kanskje kan vi ved hjelp av forskning og innovasjon også finne metoder som gjør at vi i framtiden kan hindre pesten i å spre seg uten å stenge slusa, avslutter hun.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 23. aug. 2012 10:26 - Sist endret 24. aug. 2012 12:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere