Historisk disputas på Blindern

– I en skriftlig kultur som akademia, er det egentlig ingen kjempeutfordring ikke å være så spontan muntlig, sier Hilde Haualand. Som første døve i Norge disputerer hun i dag for doktorgraden.  

AVHENGIG AV DYKTIGE TOLKER: Da Hilde Haualand startet med doktorgradsstudier i 2005, opplevde hun at ingen av de mange tolkene hun brukte, klarte å utføre jobben tilstrekkelig godt. Resultatet ble at hun hoppet av.

Foto: Ola Sæther

Når sosialantropolog Hilde Haualand i dag forsvarer sin doktoravhandling ved UiO, er det ikke bare hun selv som må være i toppform. Også tolkene som skal oversette Haualands norske tegnspråk til engelsk tale, har forberedt seg i lang tid.

At døve tar doktorgraden er ikke hverdagskost her til lands.

– Så vidt jeg vet, er jeg den første i Norge. Men det er jo tragisk at man ikke har fått det til før, sier en travel og høygravid Haualand til Uniforum en uke før disputasen.

Ikke forventet av døve

Tradisjonelt har det ikke vært tilrettelagt for at døve skulle ta høyere utdanning, forteller sosialantropologen:

– Forventningen har vært at vi skulle drive med håndverk. Men de siste 20 årene har dette endret seg, og i dag ser vi at stadig flere døve studerer ved universiteter og høgskoler. Det som er alfa og omega, er kvaliteten på tolketjenestene.

På de årene Haualand har holdt på, er tolketjenesten kraftig bygget ut. Da hun begynte å studere for rundt 20 år siden, var det hun selv som ut ifra en liste måtte finne fram til en tolk som hadde tid til å bli med på forelesning. I dag er det Tolketjenesten som tar seg av det praktiske, og nå som tidligere er det folketrygden som dekker utgiftene.

Men til tross for bedre tilgjengelighet, er det fremdeles ikke vanlig blant døve å sikte seg inn på en akademisk karriere.

Høye krav til tolkene

– Er det lett å finne kompetente tolker når du kommer til et så høyt faglig nivå som doktorgraden?

– Nei, det er vanskelig, svarer Haualand kontant.

Da hun først startet med doktorgradsstudier i 2005, opplevde hun at ingen av de mange tolkene hun brukte, klarte å utføre jobben tilstrekkelig godt. Det til tross for at de hadde erfaring med tolkning innen høyere utdanning. Resultatet ble at Haualand hoppet av og begynte å jobbe som journalist. Men etter halvannet år fant hun veien tilbake:

– Da sa jeg til Nav at skal dette gå, må jeg få de samme tolkene hver gang. Kravet mitt ble møtt med forståelse, og jeg har brukt de samme tolkene siden da.

Hindrer ikke samarbeid

Å snakke med Haualand er som å snakke med en hvilken som helst annen person, bortsett fra at hun ikke hører deg, men leser på leppene.

– En-til-en-samtaler går fint. Men i sammenhenger med flere folk i samme samtale, kan det bli vanskelig, forklarer hun.

– Hvordan er det for deg å delta i fagmiljøet og å drive faglig nettverksbygging?

– Jeg synes det fungerer ganske greit. Jeg må kanskje planlegge litt mer enn andre, og på konferanser har jeg med meg tolk. Men i en skriftlig kultur som akademia, med bøker, artikler og e-post, er det egentlig ingen kjempeutfordring ikke å være så spontan muntlig. Jeg opplever ikke at det hindrer det akademiske samarbeidet.

Sosialt kan det likevel være et hinder ikke å høre, og det er vanskelig å si hvordan dette eventuelt påvirker den faglige nettverksbyggingen, synes Haualand. I tillegg til faglige nettverk har hun for øvrig også et godt, internasjonalt nettverk av andre døve forskere.

– Er det noen spesielle fordeler ved å være døv forsker?

– Jeg er vel ikke så forstyrret av støy og slikt. Men jeg har vært døv hele livet, så jeg vet jo ikke hva som er normalt.

Bildetelefoner i tre land

Avhandlingen til Haualand har fått tittelen “Interpreting Ideals and Relaying Rights – A Comparative Study of Video Interpreting Services in Norway, Sweden and the United States.”

Her sammenlignes tre ulike lands organisering av en teletjeneste som oversetter fra tegnspråk til tale, og fra tale til tegnspråk, slik at en døv og en hørende kan snakke sammen i telefonen. Den døve snakker tegnspråk foran en bildetelefon, mens en ekstern tolk oversetter dette til talespråk for den hørende, og omvendt.

– Først planla jeg å se på kommunikasjonsteknologiens betydning for døve, gjennom å gjøre feltarbeid på ulike arbeidsplasser. Men jeg fant raskt ut at for en antropolog ble det for nærsynt. Derfor valgte jeg i stedet å studere selve systemet, forteller Haualand.

I tillegg til deltakende observasjon blant tolker, brukere og formidlere av tjenesten, har hun undersøkt hva som ligger bak de politiske føringene, og sett på den gjensidige påvirkningen mellom politiske vedtak og teknologi.

– Du som er døv, er utenfor

Det viser seg at til tross for at den tekniske løsningen er tilnærmet lik i de tre landene, oppleves den ulikt av brukerne. Det skyldes måten tjenesten er organisert på, forklarer forskeren:

– Mens tjenesten i USA er definert som en teletjeneste, og de døve som forbrukere med klare rettigheter, er det i Norge mer fokus på tolkedelen enn på likeverdig tilgang til teletjenester. Ansvaret ligger hos Nav, noe som stadfester døve som en gruppe som er utenfor og må ”inkluderes” av samfunnet.

I USA er tjenesten tilgjengelig for alle, døgnet rundt. I Norge er det først og fremst døve arbeidstakere som kan bruke tjenesten, og den er bare åpen i ordinær arbeidstid.

– Håper du at forskningen din vil bidra til å påvirke situasjonen?

– Jeg vil gjerne at tilgangen til tjenesten bedres, så om jeg bidrar til å kaste lys over saken, er det bra. Dersom målet er full deltakelse for alle, må man se på hvordan tjenestene organiseres. I dag bekrefter organiseringen at du som er døv er utenfor, konstaterer Haualand.

Et mulig alternativ til dagens Nav-organisering, ville vært at den sektoren som har ansvar for teletjenester, også hadde ansvar for denne tjenesten, foreslår hun. 

Fortsetter med forskning

Ulikt mange andre som disputerer, har Haualand allerede sikret seg fast jobb.
– Jeg er fast ansatt på Fafo, og har ingen planer om å hoppe av forskerkarrieren. Å ta en doktorgrad er for meg ikke et mål i seg selv, men et middel til å få fortsette med forskning, framhever hun.

 

Les mer om Hilde Haualands disputas

Emneord: Doktorgrader, Stipendiat, Minoriteter i akademia, Sosialantropologi, Språk, Språkpolitikk Av Helene Lindqvist
Publisert 15. aug. 2012 11:41 - Sist endret 15. aug. 2012 11:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere