Storbritannia og Harvard krever åpen publisering

Den britiske regjeringen krever åpen publisering for all offentlig finansiert forskning. Harvard University (bildet) har ikke lenger råd til tidsskrift, og 11 000 forskere boikotter forlagsgiganten Elsevier. Hva skjer? 

LEI AV Å BETALE: Harvard University er lei av å betale for forskningen, hvis resultater universitetet må kjøpe av forlagene for opptil 40 000 $ året for ett tidskrift.

Foto: John Phelan

Den britiske regjeringens 20-millioners satsing på opprettelse av én, vid åpen nettportal for all forskning fakturert skattebetalerne, sees i sammenheng med vårens gryende, akademiske opprør mot tidsskriftsgigantene Elsevier, Springer og Wiley.

Open Access-initiativ på regjeringsnivå
Departementet for forskning og universiteter i Storbritannia bruker omkring fem milliarder pund årlig på å finansiere forskning. Minister David Willetts vil ikke lenger betale regningen uten å få varen. Willetts vil la Storbritannia føre an i kampen for såkalt open access av forskningsresultater:

“Giving people the right to roam freely over publicly funded research will usher in a new era of academic discovery and collaboration, and will put the UK at the forefront of open research”, skriver Willetts i et leserbrev i The Guardian .

Den britiske regjering ser altså ut til å forlange at all vitenskapelig publisering med statlig finansiering skal kunne lastes ned, åpent og gratis, uavhengig av forlagenes opphavsrett. Spørsmålet er om hvordan det skal skje.

Fredelig sameksistens
Regjeringen ser for seg en sameksistens med tidsskriftene. Åpen publisering skal ikke gå på bekostning av solid fagfellevurdering og kvalitetsstempelet ved å publisere i velrenommerte journaler. Ministeren inviterer forlagene til å diskutere to løsninger. Den ene innebærer parallelle publiseringer i tradisjonelle tidsskrift og åpent. Dette kan spenne bein under hele forretningsmodellen for forlagene. Det mildere alternativet fra Willetts innebærer at den åpne versjonen publiseres etter en viss sperrefrist.

Den britiske regjeringen har engasjert grunnleggeren av dugnadsbiblioteket Wikipedia – Jimmy Wales - som rådgiver for arbeidet.

Initiativ nedenfra
Nede i forskerdypet vokser protestene mot de store akademiske forlagene. Nettstedet The Cost of Knowledge har nå over 11 000 underskrifter fra forskere verden over. Forskere invitertes til å underskrive et opprop om boikott, enten ved å la være å publisere i forlagenes portefølje av tidsskrifter, ved å ikke sitte i redaksjonelle organ for journalene, eller ved å avstå å gjøre fagfellevurderinger av mulige artikler for disse tidsskriftene.

Nettstedet kom i stand etter inspirasjon fra matematikeren Tim Gowers selvransakelse. Cambridge-professoren nekter å publisere for noen tidsskrifter som utgis av Elsevier, en nederlandskbasert forlagsgigant innenfor akademia. Blogginnlegget harr foreløpig fått mer enn 400 kommentarer.

Harvard har ikke råd
Akademias kamp for åpen publisering har bredt om seg i takt med nettets utbredelse, men har ikke lykkes i å seriøst utfordre forlagskjemper som Springer, Elsevier og Wileys hegemoni. Institusjonene har lenge brummet misfornøyd over stive abonnementspriser. Den seneste ytringen kommer fra uventet kant:

Velstående Harvard University kan ikke lenger leve med akselererende kostnadsvekst i sine stadig mer elektroniske biblioteker. Noen av «pakkene» av e-journaler har steget med 145 prosent på seks år. De dyreste tidsskriftene koster 40 000 dollar per årsabonnement. Et av verdens rikeste universitetsbibliotek sendte ut et rundskriv til vitenskapelige ansatte med en sterk oppfordring om endre publiseringspraksis. Enten velge en åpen kanal, eller i det minste å sende manuskripter til tidsskrifter med hva Harvard kaller «bærekraftige» abonnementspriser. Harvards råd går lenger for vitenskapelig ansatte som gjør redaksjonelt arbeid for tidsskriftene: Vurdér å trekke deg, om tidsskriftet ikke åpner for mer åpen publisering og lar være å praktisere prispolitikken til forlagsgigantene. Rundskrivet nevner ingen forlag spesifikt, men refererer til dem som «historically key publishers».

Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere