Lønn som fortjent?

– Lønnen sier noe om verdien samfunnet setter på jobben du utfører. Mitt inntrykk er at forskeres status er fallende, advarer leder Eivind Balsvik i Forskerforbundet ved UiO. Rektor Ole Petter Ottersen medgir at lønnsnivået blant forskere kan ødelegge for rekrutteringen.

IKKE ALLE VIL HA MER: – For oss som fagforening er det vanskelig å mobilisere forskerne til å kjempe for høyere lønn. Som regel er de mer opptatt av arbeidsbetingelsene, og det skyldes kanskje at det ikke er lønn som har vært avgjørende for valg av yrke, sier leder Eivind Balsvik i Forskerforbundets lokallag ved UiO.

Foto: Ola Sæther

Årets lønnsoppgjør i staten sikret alle UiO-ansatte et tillegg på minst 7000 kroner årlig fra og med 1. mai. Til høsten skal i tillegg en lokal pott på mellom 7 og 8 millioner kroner fordeles på de UiO-ansatte som anses mest verdige.

Leder Eivind Balsvik i Forskerforbundet ved UiO mener de fleste ved UiO tjener for dårlig. Likevel peker han ut de vitenskapelige ansatte som den gruppen som spesielt behøver et lønnsløft.

– Dette er en ansattgruppe med svært høy kompetanse, som det kan være vanskelig å erstatte. Det å nå fram til den internasjonale forskningsfronten er dessuten vesentlig mer utfordrende enn det som kreves i de fleste andre stillingskategorier, poengterer han.

Høye direktørlønninger?

En gjennomsnittlig professorlønn er på landsbasis 675 000 kroner. Det gjør ikke professorene til lønnsledende ved egne arbeidsplasser. Ved UiO fikk universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe nylig et lønnstillegg på 170 000 kroner, gjennom Lederlønnsordningen i staten. Dermed har hun en totallønn på 1 198 000. Direktørene i fagavdelingene i Sentraladministrasjonen tjener til sammenligning mellom 800 000 og 900 000 kroner.

Balsvik har imidlertid ingen motforestillinger mot direktørlønningene:

– Mitt inntrykk er at mens lønningene i staten generelt er for lave, er lederlønningene kanskje riktige. Når det gjelder universitetsdirektørens lønnsøkning, er det ikke urimelig at direktøren for en så stor virksomhet som UiO har en slik lønn, understreker han.

Da UiOs tenketank for rekruttering nylig arrangerte debatten ”De neste blant oss”, var det flere av tilhørerne som uttrykte frustrasjon over lønnsvilkårene:

– Jeg forstår ikke hvordan lønnsfastsettelsen foregår ved UiO. Den som publiserer mest hos oss, tjener mindre enn dem som publiserer minst. Det er ingen forutsigbarhet i hvordan man stiger i lønn, og jeg skjønner ikke hvorfor folk tjener det de gjør. Lønnen trenger ikke være konkurranseledende, men den må være akseptabel, slo en matnat-professor fast.

Kan hindre Strategi 2020

Med Strategi 2020 skal UiO i løpet av ti år utvikles til ”et internasjonalt toppuniversitet – hvor forskning, utdanning, formidling og innovasjon skal virke sammen på sitt beste.” Rektor Ole Petter Ottersen medgir at forskernes lønnsnivå i visse tilfeller kan sabotere for dette målet.

– Innenfor en del fagområder der det er rift om kompetansen, er det stor konkurranse om talentene. Særlig er dette situasjonen innenfor helseprofesjonene og juss, samt innen informatikk og ingeniørfag. Her tilbyr gjerne både næringslivet og andre deler av det offentlige interessante jobber og høyere lønn. Og da kan nok forskjeller i lønnsnivå lett komme i veien for våre ambisjoner om å rekruttere og holde på talentene, sier UiO-rektoren.

– Men det er også viktig å nyansere bildet. Forskerrekrutteringsstillinger i Norge er i internasjonal målestokk høyt lønnet, mens faste vitenskapelige stillinger relativt sett ligger lavt. Dette gjenspeiler Norges relativt flate lønnsstruktur, fortsetter han.

For øvrig er lønn langt ifra den eneste faktoren som er viktig ved rekruttering, understreker Ottersen:

– Mange av dem som er i en rekrutteringssituasjon, etterspør først og fremst mulighetene for faglig utvikling og hvilke rammebetingelser vi kan tilby for forskningen.

– Ikke lav status

Også lederen for Forskerforbundet ved UiO har merket seg at mange forskere er vel så opptatt av arbeidsbetingelser som av lønn.

– For oss som fagforening er det vanskelig å mobilisere forskerne til å kjempe for høyere lønn. Som regel er de mer opptatt av arbeidsbetingelsene, og det skyldes kanskje at det ikke er lønn som har vært avgjørende for valg av yrke. Samtidig er det viktig at forskerne ikke er blinde for lønnsbetingelsene. Lønnen sier noe om verdien samfunnet setter på jobben du utfører. Og mitt inntrykk de siste årene er at forskeres status i samfunnet er fallende, advarer Balsvik.

Men mens Forskerforbundet-lederen mener å erfare at forskeres status er synkende, gjør Ottersen ikke det.

– Jeg er ikke med på at forskere har lav status i samfunnet! Det er stor etterspørsel etter den kompetansen som våre ansatte besitter. Samtidig må vi bli enda flinkere til å vise hva forskningen betyr for vårt samfunn. Det Norge vi har i dag, er jo langt på vei et produkt av den forskningen, forskningsbaserte utdanningen og dannelsen som har skjedd i de to hundre årene vi har hatt universitet her i landet. Resultater av forskning er noe langt mer enn publikasjonspoeng og siteringer, og jeg tror den økte interessen for, og satsingen på, formidling vil føre til at forskning og forskere vil få enda større oppmerksomhet og status i samfunnet i tiden som kommer.

Lite ekstraordinært

De såkalte 2.3.4-forhandlingene, individuelle forhandlinger på ”særlig grunnlag”, brukes blant annet når en arbeidstaker har gjort en ekstraordinær arbeidsinnsats. I 2010 ble det brukt om lag 7 millioner kroner på disse forhandlingene, hvorav bare 1,5 millioner gikk til de vitenskapelige ansatte. Det er for dårlig, mener Balsvik.

– Det fremmes stadig 2.3.4-krav for de vitenskapelige ansatte, men det er vanskeligere å få gjennomslag for kravene for disse enn det er for ansatte i andre stillingsgrupper. Det skyldes blant annet at det ikke er så godt definert hva ”ekstraordinær innsats” innebærer for en vitenskapelig ansatt. Har du for eksempel fått midler fra EUs rammeprogram, regnes dette ikke nødvendigvis som ekstraordinær innsats, påpeker Forskerforbundet-lederen.

At det er uklart når 2.3.4 er anvendelig på forskere, ser han på som en av årsakene til at de vitenskapelige ansattes lønn holdes nede. Men til tross for uklarheten, mener Balsvik det er nødvendig at 2.3.4 i større grad benyttes for denne gruppen. I tillegg foreslår han at universitetet skyter litt ekstra midler inn i høstens 2.3.3-forhandlinger, altså de ”vanlige” forhandlingene.

– Jeg ser for meg at UiO kunne skutt inn en sum tilsvarende den tildelte potten som er på omlag 7–8 millioner. Det er en type lønnspolitikk jeg leser ut av Strategi 2020, argumenterer han.

Ottersen er ikke sikker på om det er mulig.

– Våre ansatte har et meget høyt kompetansenivå, og lønnsnivået bør stå i forhold til dette. Men innenfor dagens budsjettrammer har vi få muligheter til å heve lønnen til våre vitenskapelige ansatte via egne midler. Sammen med fagforeningene håper vi derimot at vi kan jobbe for å bedre rammene våre, inkludert forskerlønningene. I det nåværende arbeidet med ny rekrutteringsstrategi er for øvrig lønnsnivået en av mange faktorer vi vil vurdere, sier UiO-rektoren.

Emneord: Lønn/lønnsforhandlinger, Arbeidsmarkedet, Rekruttering, Strategisk plan, Forskningspolitikk, Arbeidsforhold Av Helene Lindqvist
Publisert 11. mai 2011 14:54 - Sist endret 11. mai 2011 15:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere