Fusk eller sjusk?

– For mange veiledere og forskningsledere oppfatter etikk som noe man overlater til eksperter, sa Ragnvald Kalleberg i Granskingsutvalget for uredelighet i forskningen, da utvalget gjorde opp status tirsdag.

LEDERANSVAR: – Lederne må ta ansvar når det fremsettes beskyldninger om uredelighet, understrekte Ragnvald Kalleberg i Granskingsutvalget for uredelighet i forskningen.

Foto: Tore Oksholen, Universitetsavisa

Kalleberg graderte ulike typer uredelighet, fra den mildeste til den verste, inn i tre kategorier: Sjusk, snusk og fusk.

Hvordan skille mellom hva som er fusk og hva som er bitre konflikter mellom forskerkolleger eller mellom forsker og institusjon? Det nasjonale granskingsutvalget for uredelighet i forskningen tok akronymet GRU. Og mye gru er det blitt – men ikke nødvendigvis om det utvalget ble opprettet for.

GRU gjorde opp status i en dagskonferanse i går. Hva har utvalgets medlemmer fått av saker siden det ble etablert i 2007? Svarene på det spørsmålet dannet samtidig grunnlag for funderinger over hvordan utvalget definerer sin rolle i årene fram mot 2015.

Ødelegge en kollega

– Vi forventet vel flere ”rene” henvendelser. I stedet har de fleste sakene vi har fått vært av typen ”sammensatte”, sa Dag Slotfældt-Ellingsen. Sammen med Monica Martinussen gjorde han rede for den vanskelige vurderingen – når er sakene rene varslersaker, og når har henvendelsene sterk karakter av å dreie seg om personkonflikter?

Det har vært slik at de fleste sakene har iblandet en sterk komponent av krangel og bitterhet, hvor klageren kjenner seg svært dårlig behandlet – av kolleger eller av enheten han eller hun jobber i, eller begge deler.

Så har man de tilfellene hvor en forsker har til hensikt å ødelegge for en kollega, ved å sverte vedkommendes rykte, eller ødelegge eller forsinke et forskningsprosjekt.

– Vi må også være forberedt på å kunne få henvendelser som er mer eller mindre bevisste og direkte forsøk på å ramme en annen ved en beskyldning om vitenskapelig uredelighet, sa de to.

– Disse sakene er svært vanskelige å vurdere. En person som er vrang og vanskelig kan ha et poeng, minnet Martinussen forsamlingen om. Eller som det ble sagt fra salen: Også paranoide er av og til forfulgt.

Utvalget har planer om å få på plass et skjema hvor varslere kan fylle inn et formular, slik at innholdet i hva det varsles om blir gjort rede for i ryddige og tydelige former. Her vil anklageren bli bedt om å gjøre klagen så konkret som mulig.

Ren eller uren av hjerte

I debatten som fulgte ble det klart at mange er særlig opptatt av hvordan man skal kunne skille mellom rettmessige og urettmessige klager. En potensiell varsler kan være av alle støpninger: Vedkommende kan varsle om en ny sak av Sudbø-dimensjoner: Eller han kan være ute etter å ødelegge en kollega han misunner. Eller han kan være bitter og fortvilt over å ha blitt trakassert og latterliggjort av sjefer eller kolleger. Eller han kan være ærlig og hellig overbevist om at en annen forsker, som publiserer noe han selv holder på med, helt sikkert har rappet dataene hans.

Eller det kan være en kombinasjon av noen eller alle disse faktorene. Ofte er dette tilfelle, fikk vi vite. Det er disse tilfellene, hvor man må finne ut om vedkommende har rene eller vikarierende motiver, og finner ut at det kan være begge deler, som er de virkelig vanskelige sakene.

Skyver ansvaret fra seg

I mange situasjoner er problemet at institusjonen skyver ansvaret fra seg. Dette var et poeng både for Ragnvald Kalleberg og Svein Åge Christoffersen, leder Forskningsetisk utvalg ved UiO.

– Institusjonene bør ha et hovedansvar for forskningsetisk praksis, og ikke skyve dette fra seg, poengterte Christoffersen.

– Vil aldri få luket ut alt av hva jeg kaller short cuts – i stedet for 1300 spørreskjema tar man 650 og kopierer dem. Dette må vi ta inn over oss. Men så vil jeg legge til at granskingen er grundigere jo mer oppsiktsvekkende resultatene er. Det vi ikke oppdager er duplisering av prosaiske funn, mente Christoffersen.

Han minnet om at slike påstander har stor virkning på den det gjelder.

– Dette er svært alvorlige saker, bare å bli anklaget. Det vil være en fortsatt belastning, selv om man blir frikjent, sa Christoffersen, som fikk følge av utvalgets leder Johan Gjertsen:

– Der må være gode prosedyrer for å følge opp beskyldninger om juks. En mangelfull oppfølging kan være en katastrofe for den det gjelder.

GRU-medlem Kalleberg viste til at for all verdens publiserte forskning regner man med at en halv til én prosent er omfattet av uredelighet i en eller annen form.

– Min erfaring er at: for mange veiledere, for mange forskningsledere, oppfatter forskningsetikk som noe man overlater til eksperter. Det er helt riktig at det er institusjonene som skal ha primæransvaret. Dette handler om god forskningsledelse.

Frikjenner seg selv

Hva med forskningsfusk og offentlighetens rett til å vite? Nina Kristiansen er redaktør for nettstedet Forskning.no. Hun mener rektorer og andre forskningsledere griper til mange slags hel- og halvdårlige unnskyldninger for å holde informasjon tilbake.

– Man bruker ofte formuleringen "dette er en personlig tragedie" om juksesaker. Slik frikjenner man seg selv, og delvis frikjenner man også forskeren. Men forskningsjuks er ikke annerledes enn annen kriminalitet. Og det virker som forskere slipper veldig billig unna når det sies at "han allerede har fått straff nok" – han får jo ikke forske mer, fremholdt Kristiansen.

En annen variant er "dette er en personalsak". Å gjemme seg bak skiltet "personalsak" oppfattet hun som maktutøvelse og tåkelegging.

– Jeg mener at forskere i sentrale stillinger, som mottar offentlige midler for sin forskning, må akseptere offentlighetens søkelys.

Ikke la det skure

Hva er forskningsjuks? Sigmund Simonsen, advokat dr. philos/førsteamanuensis, NTNU, forklarte at to vilkår må være oppfylt: Alvorlig brudd med god vitenskap praksis, og det må være begått forsettlig eller grovt uaktsomt. Foreligger det en norm for god vitenskapelig praksis ved angjeldende institusjon?

Simonsen viste også til "Forsiktighetsprinsippet".

– Hvis Granskingsutvalget har kommet til at vedkommende ikke har opptrådt uredelig, må utvalget være forsiktig med å komme ned kritiske uttalelser mot den som er frikjent. Slik at det ikke dukker opp mistanke om "ingen røyk uten ild".

På den andre siden:

– Samtidig er det viktig at ikke brer seg en ukultur, om at bare man ikke dømmes, er alt greit. Da får ukulturen fort fotfeste, sa Sigmund Simonsen.

 

Emneord: Etikk, Forskning, Forskningsformidling Av Tore Oksholen i Universitetsavisa
Publisert 4. mai 2011 10:44 - Sist endret 4. mai 2011 10:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere