– Hovedmobbeoffer og hovedskyteskive

Ordet ”utilbørlig” ble flittig brukt da tidligere instituttstyrer ved IAKH Jorunn Bjørgum vitnet i retten i dag. – Anklagene fra Nedkvitne gikk både på min person og på min faglige integritet, forklarte hun.

FØRT BAK LYSET?: Bedriftspsykolog Bjørn Ekelund rakk å gjennomføre en lengre samtale med Arnved Nedkvitne før han forsto at det psykologen jobbet med ikke var en generell arbeidsmiljøundersøkelse. Tidligere instituttstyrer Jorunn Bjørgum (bildet) kunne i dag ikke huske om Ekelund hadde fått beskjed om å klargjøre sitt mandat for Nedkvitne.

Foto: Ola Sæther

Jorunn Bjørgum, tidligere instituttstyrer ved Historisk institutt og Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) er blant dem som har vært i hardest konflikt med Arnved Nedkvitne.

Den tidligere middelalderprofessoren har tillagt henne en sentral rolle i universitetets arbeid med å få ham avsatt. På rettssakens nest siste dag forklarte hun sin versjon.

– Når fikk du først befatning med Nedkvitne-saken? ville UiOs advokat Elisabeth Stenwig vite.

– Det var på nittitallet da jeg holdt på med avhandlingen min. På den tiden fulgte jeg diskusjonen litt på avstand, men jeg husker et lærermøte i 1999 der vi ble informert om en ordensstraff han hadde fått.

– Knakk sammen

Bjørgum disputerte i 1996, og ble ansatt som professor ved UiO i 1998. I 2002–2003 var hun instituttstyrer ved Historisk institutt, og hun ble leder for det nye IAKH sommeren 2005.

– Etter hvert ble jeg hovedmobbeoffer og hovedskyteskive for Nedkvitne. Anklagene gikk både på min person og på min faglige integritet. Spesielt tøft var det å bli beskyld for økonomiske misligheter, ettersom han også hadde diktet opp at jeg kommer fra et kapitalistmiljø.

Bjørgum viste til hun ikke har en slik bakgrunn, og at dette bør være godt kjent gjennom hennes bror, Carl I. Hagens bøker.

Etter at Nedkvitne i mai 2007 sendte en e-post der slektskapet til FrP-politikeren ble nevnt, knakk hun sammen. E-posten, som var sendt både til pressen og til IAKH, oppdaget hun etter å ha kommet hjem fra bursdagsfeiring hos broren:

– Det var fryktelig vanskelig å forholde seg til at han brukte min bror mot meg. Jeg gråt, og sov ikke resten av natten.

Avviste anklager

I løpet av tiden i vitneboksen trakk Bjørgum fram flere mer og mindre konkrete saker som hun mener Nedkvitne feilaktig har beskyldt henne for:

At hun aktivt har jobbet for å marginalisere middelaldermiljøet, at det var hennes beslutning å frata Nedkvitne driftsmidler for 2005 etter at han nektet å registrere en bok i Frida, og at det var hun som hadde innført en moderatorfunksjon på fellesmailen.

Moderatorfunksjonen – som av Nedkvitne ble oppfattet som et sensurtiltak – ble i virkeligheten etablert av daværende instituttstyrer Jon Vidar Sigurdsson, forklarte hun:

– Jeg tror det skjedde etter at professor Finn Fuglestad hadde sendt ut en e-post som av mange ble oppfattet som mobbing av tre hjelpelærere.

Selv fikk Bjørgum vite om moderatorfunksjonen først etter at hun hadde tiltrådt som instituttstyrer. Da i forbindelse med at moderatoren hadde stanset et brev fra Nedkvitne. Brevet hadde Fuglestads gamle brev som vedlegg.

– Jeg rådførte meg med dekan Bjarne Rogan, som gikk til Nedkvitne og fortalte ham om moderatorfunksjonen og ba ham fjerne vedlegget. Nedkvitne fikk samtidig beskjed om at det ville medføre sanksjoner dersom han likevel sendte brevet med vedlegg.

Etter dette fjernet Bjørgum moderatorfunksjonen, og Nedkvitne sendte brevet med vedlegg.

– Da kalte jeg ham inn til et møte om det utilbørlige i dette, sa Bjørgum.

Trodde ikke avsettelse var mulig

Stenwig ville vite hva Bjørgum mente om Nedkvitnes brev generelt:

– Det første som virkelig betydde noe kom i mai 2001. Her kritiserte han sammensetningen av den sakkyndige komiteen for et utlyst professorat i middelalderhistorie. Den saklige delen av kritikken var grei, men flere navngitte personer ble beskrevet på en utilbørlig måte.

Bjørgum ba Nedkvitne tilbakekalle beskyldningene og be om unnskyldning. Hun hadde imidlertid ikke tro på at han skulle gjør dette.

Denne gangen kom han likevel med et brev Bjørgum oppfattet som unnskyldende. Derfor forfulgte hun ikke saken videre. Men det gjorde Nedkvitne. Han hadde tolket Bjørgums krav om en unnskyldning som en trussel om avsettelse:

– Han klaget meg inn for instituttstyret, og foreslo for dem at jeg skulle avsettes. Det hele var ganske ubehagelig, men instituttutstyret konkluderte med at jeg hadde deres fulle tillit.

– Tenkte du i den retning at du ville avsette ham? spurte Stenwig.

– Nei, jeg ville aldri trodd at det var mulig, selv om jeg visste at det hadde vært drøftet i forbindelse med ordensstraffen han fikk i 1999.  

Faglig og sosialt fragmentert

– Denne harde tonen, og det du kaller utilbørlig, var det vanlig ved instituttet?

– Ikke det utilbørlige. Men en tøff debattkultur har vi hatt fra gammelt av.

– Det er forskjell på Nedkvitnes utspill og dette andre tøffe?

– Ja, det er klare forskjeller. Det er mange som er krasse og tøffe, men hos Nedkvitne går det mer på det personlige. Svært mye av det han har skrevet er dessuten ikke korrekt, og utspillene har ofte vært sårende.

Bjørgum beskrev historiemiljøet på UiO som å ha hatt voksesmerter siden masseutdanningen startet på 60-tallet. I dag er det preget av faglig fragmentering og oppsplitting, og noe helhetlig historiemiljø er det derfor lite spor av, forklarte hun. Denne faglige fragmenteringen har ifølge Bjørgum også ledet til sosial fragmentering.

Ville ikke ha arbeidsmiljøundersøkelse

Nedkvitne har lenge lurt på når mandatet til bedriftpsykolog Bjørn Ekelund fra firmaet Human Factors endret seg fra å omfatte en generell arbeidsmiljøundersøkelse, igangsatt av daværende rektor Arild Underdal høstsemesteret 2005, til å bli en ”Nedkvitne-sak” som munnet ut i avskjedssaken i 2008/09.

Bjørgum ble bedt om å redegjøre for hendelsesforløpet:

– Da jeg tiltrådte som leder for IAKH ble jeg informert av dekan Rogan om at han og rektor Underdal hadde besluttet at det skulle settes i gang en arbeidsmiljøundersøkelse ved instituttet. Vi på instituttet hadde ikke noe ønske om å gjennomføre noe slikt, og det sa vi også fra om til HMS-avdelingen.

Oppdraget ble likevel sendt ut på anbud, og tilbudet gikk til bedriftspsykolog Bjørn Ekelund. I etterkant av dette hadde Bjørgum både møter og e-postkorrespondanse med psykologen:

– Vi sa til ham at vi ikke var interessert i en arbeidsmiljøundersøkelse. Problemet vårt var e-postene som kom fra Nedkvitne.

Ifølge Bjørgum var også Ekelund selv usikker på om det var riktig å gå i gang med en vanlig arbeidsmiljøundersøkelse:

– I en e-post skisserte han muligheten for å foreta en arbeidsmiljøundersøkelse, men å samtidig skille ut personalsaken, forklarte hun.

”Vedkommende var tillitsfull”

I etterkant av dette informerte Bjørgum de ansatte om en mulig arbeidsmiljøundersøkelse, og ba dem ta vel i mot Ekelund når han skulle foreta sin forundersøkelse.

Nedkvitne selv, som lenge hadde ønsket en arbeidsmiljøundersøkelse, tok godt imot psykologen. Etter deres første samtale skrev Ekelund i en e-post til Bjørgum at ”vedkommende var tillitsfull”.

– Tenkte du på dette tidspunkt at en personalsak ville resultere i avskjed? spurte Stenwig.

– Overhodet ikke. Jeg trodde ikke det var mulig. Jeg håpet at han kanskje kunne overføres til et annet institutt. Eller at han kunne plasseres direkte under fakultetet. Jeg så også på statsstipend som en mulig løsning, sa Bjørgum, som forklarte at ordet ”avskjed” først dukker opp i instituttdagboken hennes i juni 2006.

– Kan du forstå hvorfor han på et tidlig tidspunkt trodde at du ville avsette ham?

– I brevet jeg skrev til ham i 2001 minnet jeg ham om en tidligere tilrettevisning og ordensstraffen fra 1999. Jeg tror det satt en støkk i ham, det var det jeg håpet det skulle gjøre.

Uformelt engasjement?

Nedkvitnes advokat Vidar Strømme lurte på om det ikke var rart å engasjere Ekelund i en personalsak samtidig som han hadde vunnet et anbud om en arbeidsmiljøundersøkelse.

– Det virker veldig uformelt?

– Det var ikke noe formelt engasjement fra IAKHs side, bekreftet Bjørgum.

– Hva var det da? Skulle han ha betaling?

– Vi avtalte at han skulle lage en forundersøkelse med fokus på det jeg mente var vårt hovedproblem. Jeg var ikke tilhenger av en generell arbeidsmiljøundersøkelse, og ønsket Ekelunds hjelp. 

Strømme fant det også merkelig at Ekelund på et tidspunkt ble ”bemyndiget” til å kalle inn Nedkvitne til møter, og viste til flere brev der psykologen advarer Nedkvitne om at det å ikke dukke opp til samtaler ville anses som brudd på hans tjenesteplikter. Ekelund rapporterte også til Personalavdelingen at Nedkvitne ikke dukket opp til møter.

Bjørgum forklarte at bemyndigelsen ble gjort i samråd med personaldirektør Elisabeth Halsen og dekan Bjarne Rogan.

I tillegg til annen kontakt rakk Ekelund å gjennomføre en lengre samtale med Nedkvitne før han skjønte at det psykologen jobbet med ikke var en arbeidsmiljøundersøkelse.

– Klargjorde dere for Ekelund at han måtte oppgi sitt mandat for Nedkvitne? spurte en av fagdommerne.

– Det kan jeg ikke huske, svarte Bjørgum.

  

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø, Personalbehandling/politikk Av Helene Lindqvist
Publisert 25. jan. 2011 22:02 - Sist endret 26. jan. 2011 12:18

 

Loke og Balder

I den norrøne mytologien møter vi Loke som en inkarnasjon av styrken. På den annen side står guden Balder som representant for godheten. Loke tåler ikke vennligheten til Balder så han lurer den blinde broren til Balder, Hòd, til å drepe han.

Er ikke nettopp styrken hovedsaken i rettsoppjøret mellom ledelsen ved UIO og Arnved Nedkvitne? Styrke ble utvist når instituttets ledelse tilbakeholdt midler til professoren, og når han ble baktalt og utestengt. Styrke ble også nedfelt i professorens kvitteringer i e-posten. Graden av styrkeoppvisning er kvantitativt og kvalitativt varierende, men det er likefullt en risikofull sport både for den som befinner seg i den indre og ytre sirkel.

Fra den norrøne mytologien vet vi at styrken seirer over godheten, men bare midlertidig. Etter kampgudenes dramatiske ragnarok, stiger en ny jord opp av havet som skildres i følgende vakre bilder i Codex Regius:

”Då mun atter - undersame- tavlur av gull-  i graset finnast- som dei åtte - i upphavs-tidi. Då mun åkrar -usådde vekse. Ilt mun batne – Balder han kjem - Hòd og Balder bur på tufti. (strofe 61,62 i ”Voluspå”)

Loke og Balder

I den norrøne mytologien møter vi Loke som en inkarnasjon av styrken. På den annen side står guden Balder som representant for godheten. Loke tåler ikke vennligheten til Balder så han lurer Balders blinde bror, Hòd, til å drepe han.

Er ikke nettopp styrken primær i rettsoppgjøret mellom ledelsen ved UIO og Arnved Nedkvitne? Styrke ble utvist når instituttets ledelse tilbakeholdt midler til professoren, og når han ble baktalt og utestengt. Styrke ble også nedfelt i professorens kvitteringer i e-posten. Graden av styrkeoppvisning er kvantitativt og kvalitativt varierende, men det er likefullt en risikofull sport både for den som befinner seg i den indre og ytre sirkel.

Fra den norrøne mytologien vet vi at styrken seirer over godheten, men bare midlertidig. Etter kampgudenes dramatiske ragnarok, stiger en ny jord opp av havet som skildres i følgende vakre bilder i Codex Regius:

”Då mun atter - undersame- tavlur av gull-  i graset finnast- som dei åtte - i upphavs-tidi. Då mun åkrar -usådde vekse. Ilt mun batne – Balder han kjem - Hòd og Balder bur på tufti. (strofe 61,62 i ”Voluspå”)

 

aubry@ntnu.no - 26. jan. 2011 13:16

Alle gode ting er tre!

Mvh. Heidi Stakset, Inntrøndelag.

aubry@ntnu.no - 26. jan. 2011 13:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere