print logo

UiOs forskningsstasjon på Finse: Undervisning på høyt nivå

Hva skjer i naturen når landskapet dekkes av snø og is, dagene blir korte og termometeret synker? Første post på programmet er å grave fram hytta.

FINSE: Vinterkveld på Finse.

Foto: Ola Sæther

Om vinteren er det kun én måte å reise på om du vil besøke UiOs forskningsstasjon på Finse; toget mellom Oslo og Bergen. Styreren, biolog Torbjørn Ergon, møter oss på perrongen med snøskuter.Snøen pisker i ansiktet, og sikten er minimal. 

– Vær forberedt på at vi kanskje kjører oss fast, sier Ergon.
Hytta er nesten borte under snøen. Vi krabber inn gjennom en luke, som viser seg å være øverste del av døra til kjøkkeninngangen.
– Det er lettere å grave seg inn her enn ved hovedinngangen, forklarer Ergon.

Flerkulturell fest

I spisesalen er et tjuetalls studenter, kursledere, gjesteforelesere og visestyrer samlet til fest.

– En god sosial kontekst gir et godt feltkurs, derfor starter vi alltid med en fest hvor alle tar med seg en rett fra sitt distrikt eller hjemland, forklarer biolog Torstein Solhøy.

Han leder et av de få kursene i vinterøkologi som finnes i verden. Kurset er for studenter ved Universitetet i Bergen, og er spesielt populært blant Erasmus-studentene, ifølge Solhøy. Blant de tilstedeværende er tre italienske, to tyske og to spanske masterstudenter i tillegg til burmeseren Cho Cho Tun Nyein som har flyktningestatus i Norge og en mastergrad i zoologi fra Burma.

 

SNØSTUDIER: Kristine Føreid, Siri Elisabeth Brunstad og Roger Espluga måler snødybde og snøtetthet ved hjelp av en ramsonde.
 

Snø i teori og praksis

Først på programmet neste dag står en forelesning med snøskredekspert og snøforsker Christian Jaedicke fra Norges Geotekniske Institutt (NGI) i Oslo.

I Norge har man forsket på snø helt siden 50-tallet pga vannkraften. På Finse ligger snøen i kalde vintre fra begynnelsen av september til slutten av juni.

Jaedicke forklarer at snø består av en blanding av vann, luft og is. Lett nysnø inneholder mye luft, mens tung, kram snø inneholder mye vann.
Snøkrystaller har alltid seks armer og dannes rundt små partikler av støv eller vulkanaske. Noen ganger når det er vindstille, luften er fuktig og bakken kald, danner det seg glitrende rimkrystaller på snødekket som knitrer under skiene.

VINTEREVENTYRLIG: Daglige utendørsaktiviteter forutsetter at studentene har med ski

Fiskebein og smågnagere

Etter to timer med teori spenner studentene på seg skiene. Tun Nyein som debuterte på ski dagen før, går allerede fiskebein som en innfødt. I nedoverbakke er han litt mer usikker.

Studentene er blitt delt inn grupper og skal grave seg ned til bakken for å avdekke lag med ulike typer snø.
– Er du virkelig grundig, identifiserer du minst 25 lag på denne tiden av året, sier Jaedicke. Vi er nå i midten av april.

Samtlige grupper konstaterer at snølaget nærmest bakken er lett og porøst. Det gleder Torbjørn Ergon, som forsker på smågnagere.Er bakken dekket av is eller tung, sammensunket snø, blir det vanskeligere for smågnagere å finne mat. Ergon er spesielt opptatt av lemenbestanden på Finse. Den er vanligvis på topp ca hvert fjerde år. Nå er det 16 år siden siste lemenår, og Ergon skulle gjerne funnet ut hvorfor.

UNDER ISEN: Ana Díez la Morena og Laura Torresin studerer dagens fangst av plankton og andre småkryp i ferskvann

GJENNOM ISEN: Professor emeritus Petter Larsson har god trening i å håndtere isboret.

Legge egg eller spise seg fet

Neste dag starter også innendørs. Ferskvannsbiolog Petter Larsson ved Universitetet i Bergen er kommet for å forelese om livet under isen.

Larsson leder et prosjekt hvor målet er å finne ut hvorfor planktonet Daphnia umbra, populært kalt vannloppe, i Stasjonsdammen på Finse benytter to ulike i overlevelsesstrategier. Den ene er å lagre fett i kroppen, slik at den blir i stand til å overleve vinteren. Den andre strategien er å produsere egg, såkalte hvileegg, som overvintrer i sedimentene og klekkes neste sommer.

Etter forelesningen skal studentene ta vannprøver, men først må det bores hull i isen. Larsson har allerede vært ute og konstatert at isen er 1,5 meter tykk.Tun Nyein er spesielt spent.

– Dette er første gang jeg får mulighet til å studere livet under isen, sier han.

Da Larsson for en måned siden målte oksygennivået i vannet, var det relativt lavt. Han frykter derfor at studentene vil gjøre små funn.
 

– Et år fant vi bare et par hvileegg, røper han.

Resultatet blir langt bedre enn forventet. Til sammen finner studentene ca 225 småkryp inkludert 180 vannlopper, to andre typer plankton, fem mygglarver, tre teger og tre biller.

– Dette lover bra for sommersesongen, mener Larsson, som tar vare på vannloppene for å telle fettcellene.

Fly sydover eller grave snøhule

Neste post på programmet er en forelesning om fuglers strategier for å overleve vinteren. Blant fuglene som overvintrer i Norge er ravn og ryper, skjærer, kråker, meiser, dompap, gråsisik og rovfugl som kattugle og jaktfalk. Ornitolog Terje Lislevand fra Bergen Museum forklarer deres evne til å overleve vinteren ut fra anatomi, fysiologi og adferd.

Det er lettere å holde varmen dersom du har stor kropp og en tett isolerende fjærdrakt. Kulda er en utfordring spesielt om natta. Å finne et lunt sted å sove i et tre eller en grop er derfor viktig for mange fugler. Lislevand forteller at rypene graver snøhuler hvor de sover og søker ly for uvær. En strategi som mange småfugler bruker, er å sitte tett sammen og dele på kroppsvarmen.

Å finne mat er også en utfordring når snølaget er tykt og dagene korte. Noen fugler gjemmer frø og frukt i sommerhalvåret som de spiser om vinteren. Andre spiser seg opp om sommeren, slik at de kan tære på fettlaget om vinteren.
 

– Ulempen ved å være tjukk, er at du blir tregere og dermed et lettere bytte for rovfugler, bemerker Lislevand.

 

NY GJEST PÅ FINSE: Foringsautomater og kunstige hi skal bidra til å bygge opp en levedyktig bestand av fjellrev. Foto: Erika Anita Leslie
 

Norges mest utryddingstruede pattedyr

Siste forelesning denne dagen begynner klokken 20 og er ved Nina E. Eide fra Norsk institutt for naturforskning (NINA).

At programmet er tett, er positivt, mener Håvard Husebø som er student på masterprogrammet i biodiversitet, økologi og evolusjon i Bergen.
– Det er godt å komme bort fra lesesalen, og jeg liker kurs som er korte og intensive, sier han.

Eide leder et nasjonalt overvåkingsprogram for fjellrev. Totalt anslår hun at det finnes 50 voksne individer i landet, fordelt på fem bestander.

Hun forteller at overvåkingen av fjellrev i hovedsak pågår gjennom kontroll av kjente fjellrevhi om sommeren.

Fjellreven benytter de samme hiene år etter år, og et hi kan ha vært i bruk i flere hundre år. Den regelmessige gjødslingen med ekskrementer, fører til at mange av hiene skiller seg ut som grønne oaser i fjellandskapet. Det gjør at de ofte er lette å finne.

Den viktigste årsaken til at fjellreven bla er nesten utryddet, var jakt.
– I 1920 kunne en jeger få opptil 800 kroner, nesten en årslønn i de dager, for et fjellrevskinn, opplyser Nina Eide.
I dag er fjellreven totalfredet. En av faktorene som kan hindre bestanden i å ta seg opp, er konkurranse fra rødreven. Nina Eide forteller at rødrev de siste tiårene har overtatt flere fjellrevhi.

1.    

 

UNDER STJERNENE: Badstue og snøbad hører med. Fra venstre Elisa Pianezzola, Marius Kambestad, Ana Díez la Morena, Anne Mette Mydland og kursleder Torstein Solhøy.

Savner Oslo-studentene

Kurset i vinterøkologi gir fem studiepoeng, går over seks dager og avsluttes med en eksamen i Bergen. Før uken er omme skal studentene også lære om reptiler, insekter, smågnagere og planter i vinterfjellet. Programmet inkluderer også en skitur til toppen av Hardangerjøkulen 1856 meter over havet.

Kursleder Torstein Solhøy forteller at kurset opprinnelig ble etablert som et tilbud til studenter både fra Oslo og Bergen. Sammen med biolog Eivind Østbye fra Universitetet i Oslo startet han kurset i 1982.
– Da Østby gikk av med pensjon i 2002, trakk Universitetet i Oslo seg ut av samarbeidet om vinterøkologikurset, forteller Solhøy. Han ser gjerne at UiO-studentene kommer tilbake.

Det gjør også Torbjørn Ergon. Styrerjobben på Finse er en del av stillingen hans som førsteamanuensis på Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Forskningsstasjonen eies og driftes formelt av Universitetet i Oslo som deler bruksretten med Universitetet i Bergen.

Høyfjellsøkologisk forskningsstasjon på Finse

Den biologiske forskningen har lange tradisjoner på Finse. Professor og limnolog Kaare Strøm gransket livet i ferskvann på Finse allerede på 1920-tallet.

I 1965 fikk universitetet tilbud om å leie den nedlagte kraftstasjonen Garpen fra NSB for fem kroner i året. Her innredet biologene sin første provisoriske feltstasjon samme år. Blant initiativtakerne var biologen Eivind Østbye fra Universitetet i Oslo, som ble stedets første bestyrer, en stilling han beholdt til 1996.

I 1972 ble Høyfjellsøkologisk forskningsstasjon på ca. 700 m² formelt åpnet, med forelesningssal, undervisningsrom, laboratorier og oppholdsrom.

I 1996 ble kursaktivitetene og forskningsvirksomhetene adskilt. Undervisningslokalene og oppholdsrommene for studenter og forelesere fikk plass i et nybygg som stod ferdig samme år.

Garpen leies i dag ut til studenter og ansatte ved UiO og UiB når den ikke benyttes av stasjonen.

 

Forskning og utdanning på høyfjellet

Minst 40 forskere og studenter deltar for tiden i prosjekter på Finse, ifølge Ergon. De fleste er tilknyttet UiO, UiB og Universitetet for miljø- og biovitenskap, men også biologer, geologer og glaciologer fra andre norske og utenlandske forsknings- og utdanningsinstitusjoner benytter stasjonen.

Hvert år i april arrangerer styreren forskerseminar for stasjonens brukere, representanter fra naturforvaltningsmyndighetene og andre interesserte.
Det er likevel om sommeren aktiviteten er størst. Universitetet i Birmingham arrangerer bachelorkurs i høyfjellsøkologi. Universitetet i Oslo holder grunnkurs i biologi og geologi, og Universitetet i Bergen tilbyr feltkurs i geologi.

Universitetet i Bergen arrangerer også et kurs i høyfjellsøkologi i september i tillegg til kurset i vinterøkologi i april.

Til jeg dør

Torbjørn Ergon forteller at han til sammen tilbringer ca tre måneder i året på Finse. Det gjør også Erika Anita Leslie. Hun er ansatt som ingeniør ved UiO og visestyrer på Finse og har ansvaret for mye av det praktiske arbeidet på stasjonen.

Leslie kom til Finse første gang som feltarbeider i 1980 og har vært en del av arbeidsstokken siden.

– Jeg trives med den kontinuerlige nærkontakten med naturen og alle de spennende menneskene som kommer til stasjonen. Dette vil jeg holde på med til jeg dør, erklærer hun.

 


 

Emneord: Biologi, Naturfag Av Grethe Tidemann
Publisert 5. mai. 2010 11:34 - Sist endret 11. mar. 2013 15:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere