UiO på tiltalebenken

– Domstolen må nøye seg med å vurdere om det var lov å fremme avskjedsvedtaket, ikke om det burde vært fremmet. Det presiserte universitetsledelsens advokat Elisabeth Stenwig i sitt innledningsforedrag da Arnved Nedkvitnes sak mot Universitetet i Oslo startet mandag.

MANGE SOM KJEMPER: – Mange på universitetet føler seg nedprioritert, og det er kamp om midlene. Men det går an å kjempe for sine fag uten å omtale kollegaer og ledelse på en respektløs måte, sa universitetsledelsens advokat Elisabeth Stenwig i sitt innledningsforedrag. Her sammen med Arnved Nedkvitnes advokat Preben Mo Fredriksen.

Foto: Ola Sæther

– Er Nedkvitne sett på som litt brysom fordi han forsvarer sitt fag? Eller er det slik som universitetet mener, at han tråkker over grensene for akseptabel adferd? Det spurte universitetsledelsens advokat Elisabeth Stenwig i sitt innledningsforedrag mandag.

– Saksøker er uten evne eller vilje til å se saken fra universitetets side, påsto advokaten, og viste til at universitet har forsøkt seg på dialog, advarsler, bistand fra ekstern konsulent og mulighet for frivillig fratreden.

Krever jobben tilbake og erstatning for tapt lønn

Konflikten endte som kjent med at middelalderhistorieprofessoren Arnved Nedkvitne ble avskjediget fra sin stilling den 24. februar 2009. Med støtte fra Forskerforbundet er han nå gått til sak for å få jobben tilbake. Han bestrider at han gjennom sine handlinger har brutt tjenestemannslovens § 15 og "krenket sine tjenesteplikter". Sammen med sin advokat Preben Mo Fredriksen krever han avskjedigelsen kjent ugyldig, samt erstatning for tapt lønn. Enten i perioden han har vært avskjediget, eller helt fram til pensjonsalder om han ikke får jobben tilbake. I tillegg kreves det ved begge utfall av saken at Nedkvitne tilkjennes sakskostnader.

Forklarer seg om brevene tirsdag

Den første dagen av den seks dager lange rettssaken besto av innledende prosedyrer fra Nedkvitnes advokat Fredriksen og universitetsledelsens advokat Stenwig. På grunn av tidsmangel fortsetter Stenwig sin prosedyre tirsdag.

I løpet av dagen ble det fra begge sider vist til og lest høyt fra en lang rekke e-poster, møter og episoder fra over ti år tilbake og fram til avskjedstidspunktet. Flere av personene som ble omtalt her, blant andre tidligere instituttleder ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) Jorunn Bjørgum, vil vitne senere denne uken. Tirsdag vil Nedkvitne forklare seg om brevene og innholdet i dem.

Professorer har samme stillingsvern som andre

Det som er domstolens oppgave nå er å prøve lovligheten av avskjedsvedtaket. Blant annet saksbehandlingen som har ført fram til det:
– Den må altså nøye seg med å vurdere om det var lov å fremme avskjedsvedtaket, ikke om det burde vært fremmet, presiserte Stenwig.

– Professorer ved universitetet har ikke noe annet stillingsvern enn andre offentlige tjenestemenn har, opplyste hun.

– Uakseptable ytringer

Det er særlig de mange e-postene Nedkvitne har massedistribuert som har ført til anklager om at han har sjikanert og trakassert andre ansatte. Blant annet har Nedkvitne i brevene sådd tvil om en rekke kollegaers samt instituttleder Jorunn Bjørgums faglige kompetanse og kvalifikasjoner.

– Saksøker har omtalt kolleger på en måte som er uakseptabel i samfunnet og i arbeidsmiljø, konstaterte Stenwig.
– Sakens kjerne er kombinasjonen av de krenkende uttalelsene som er distribuert til svært mange, og at Nedkvitne unnlot å møte til møter med arbeidsgiver, oppsummerte hun.

Problemet var der før Nedkvitne

Nedkvitnes e-poster og andre ytringer har medført at han av instituttledelsen er blitt sett på som en som ødela arbeidsmiljøet ved instituttet. Men ifølge hans advokat Fredriksen er det ikke Nedkvitne som er skyld i det dårlige arbeidsmiljøet ved IAKH.

Advokaten startet sitt innledningsforedrag ved å vise til en arbeidsmiljøundersøkelse fra 1993. Denne viste at miljøet på historie var dårlig allerede før Nedkvitne startet i sin stilling 1. januar 1994.

– Historikere betegnet miljøet som tøft. Mange var kritiske til det som ble beskrevet som en ytre og indre krets av ansatte. Flere savnet også et faglig og sosialt fellesskap.

– Og dette var altså før Nedkvitne begynte, sa Fredriksen.

– Nedkvitne kommer til å snakke mer om disse klikkene og "klikkvesenet" i morgen, opplyste han.

– Forsvarer sitt fag

De mange e-postene Nedkvitne har sendt må sees i lys av at han har kjempet for sitt fag, bemerket Fredriksen. Nedkvitne har over lengre tid ment at hans fag har vært nedprioritert på en utilbørlig måte. Han mener også at han har blitt aktivt motarbeidet og marginalisert av ledelsen. Blant annet ble han ikke inkludert i forbindelse med en ansettelsesprosess ved hans fag middelalderhistorie.

Ifølge Nedkvitne har hans anliggende hele tiden vært å påpeke faglige problemstillinger. Han opplever også at ledelsen har forsøkt å begrense professorers adgang til å jobbe for slike spørsmål. Når han har nektet å møte til møter initiert av ledelsen, har det vært fordi disse møtene kun skulle handle om formen på Nedkvitnes ytringer, og ikke innholdet.

Ikke alene om krass ordbruk

Fredriksen viste dessuten til at Nedkvitne ikke er alene om krass ordbruk. Lignende eksempler finnes også hos motparten, forklarte han. Blant annet er Nedkvitne blitt beskyldt for å "forsøple arbeidsmiljøet". Advokaten mener ledelsens ordbruk om Nedkvitne ligner den de avskjediger ham for.

– Arbeidsgiver har hatt en plikt til å tilby et godt psykososialt miljø også for Nedkvitne, påpekte Fredriksen. Han bemerket at det aldri har kommet noen reaksjoner på de ord og uttrykk som Nedkvitne har vært utsatt for.

Advokaten viste også til en arbeidsmiljøundersøkelse utført på HF i 2007, der ledelsen ved IAKH fikk spesielt lav vurdering.
– Omfanget av problemene den avdekket viser at det ikke er Nedkvitne som er arbeidsmiljøproblemet, ved instituttet. Dette i kontrast til instituttleder Jorunn Bjørgum, som har uttrykt at arbeidsmiljøet ikke kunne bli bra uten at Nedkvitne sluttet, sa Fredriksen.

– Sunt med meningsbrytning

– Mange vitenskapelige ansatte kjemper for sine fag. Det er bra. Det er sunt med meningsbrytning, og det skal være høyt under taket. Slik innledet Stenwig sin prosedyre, og fortsatte:

– Mange på universitetet føler seg nedprioritert, og det er kamp om midlene. Men det går an å kjempe for sine fag uten å omtale kollegaer og ledelse på en respektløs måte.
– Det er ikke en del av avskjedsgrunnen at Nedkvitne ikke fungerer faglig, understreket hun senere.

Videre gang

Tirsdag fortsetter Stenwig sin innledende prosedyre. I tillegg kommer Arnved Nedkvitnes forklaring, universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboes forklaring og HF-dekan Trine Syvertsens forklaring.

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø, Universitetspolitikk Av Helene Lindqvist
Publisert 11. jan. 2010 23:14 - Sist endret 12. jan. 2010 08:29

Jeg synes det virker som om det ligger i tiden - nå da kommunikasjon plutselig er så mye mer synlig og distribuert enn før - en trend om at arbeidsgivere ser seg berettiget til å kontrollere hva sine ansatte uttrykker, sier og mener.

Jeg kjenner overhodet ikke denne saken, men mener ledelsen rett og slett må finne seg i at ansatte mener og sier akkurat hva de vil, med mindre det direkte innebærer at de ikke gjør jobben de er satt til å gjøre (f.eks. hvis en PR-agent i et leseranlegg rakker ned på de han er ansatt for å reklamere for).

Jeg håper derfor inderlig at retten i denne saken klarer å se forbi sjokkeffekten av at alt man sier plutselig er "på trykk", holder tunga rett i munn og gir Nedkvitne medhold i denne saken, med mindre han har sviktet selve professorjobben.

Dette er en sak som er prinisipielt viktig og presedenssettende.  

omelgsto - 12. jan. 2010 17:47

Er det ikke litt rart på den ene siden å skrive at du "overhodet ikke (kjenner) denne saken", og samtidig hevde at Nedkvitne "inderlig" bør få medhold? For å få et innblikk i saken – som kun har vært kjent i mediene fra én side eller part inntil denne uken – har jeg fulgt saken tre dager i Tingretten nå. Den holder på tre dager til, og du og andre er velkomne til å gjøre seg opp deres egen mening ved å møte opp i rom 327. Det er 700 sider rettsdokumenter og et tosifret antall vitner, så det er nok mer å høre også de resterende dagene.

Etter tre dager har iallfall jeg fått en 'sjokkeffekt' av å høre opplest deler av de utsagnene og personbemerkninger som er pågått gjennom 12-13 år og som har rammet både kolleger, stipendiater, eksterne sensorer og ulike ledere -- og høre vitneutsagn om hvordan personer som har vært utsatt for dette har opplevd det. Skal universitetsansatte kunne si hva som helst i den akademiske frihetens navn? Er det f.eks. greit med seksuelt krenkende bemerkninger? Hva med rasistiske? Jeg mener det går grenser, og at også ansatte og studenter ved et universitet skal kunne forvente et arbeidsmiljø uten personlige krenkelser, sjikane eller konspirasjonsteorier enten det er muntlig eller på e-post med kopi til alle.

Arnt Maasø - 13. jan. 2010 23:16

At valgt prorektor fikk tilrettevisning for å undersøke muligheter til megling og trussel om sparken viser en dysfunksjonal organisasjon.

Det var allerede betenklig at regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Gjelder grunnloven ikke helt ut i universitetssektoren?

Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) bestemmer i § 3 at «Bestemmelsene i (menneskeretts-)konvensjoner og protokoller (...) skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.»

Er det lov å si ifra og ta til motmæle når det foreligger marginalisering og mobbing? Krass ordbruk er åpenbart en reaksjon.  

 

walterk@hist.no - 31. jan. 2010 09:02
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere