– Handler ikke om akademisk frihet

– Hvorfor er saken historisk? Fordi professorer ikke bruker å bli avskjediget? Departementsansatte bruker heller ikke å bli avskjediget. Det er i det hele tatt få som blir avskjediget i staten, påpekte universitetsledelsens advokat Elisabeth Stenwig i sin avsluttende prosedyre mandag. Dommen avsies i uke 6.

MOTARBEIDET: – Nedkvitne har hele tiden ønsket åpenhet og debatt om forholdene ved instituttet. Men gjennom årene er han blitt mobbet, marginalisert og fratatt arbeidsoppgaver, sa Nedkvitnes (bildet) advokat Preben Mo Fredriksen i sin prosedyre

Foto: Ola Sæther

– Nedkvitne har en teori om at noen gjennom mange år har jobbet for å få ham avskjediget. Dette er grunnen til at han ikke har kommet på møter han har vært innkalt til, og til at han har forsøkt å svekke Jorunn Bjørgums troverdighet. Men Nedkvitne tar feil. Ingen andre har jobbet for å få ham avskjediget. Kun én person har jobbet for å få Nedkvitne avskjediget: han selv.

Slik åpnet universitetsledelsens advokat Elisabeth Stenwig sin prosedyre under den seks dager lange rettssakens siste dag mandag. I uke 6 avsies dommen som skal svare på om UiO hadde lov til å avsette middelalderprofessor Arnved Nedkvitne.

– Nedkvitne ble mobbet

Stenwig argumenterte for at Nedkvitne gjennom flere år hadde bygget opp sin sak slik at avskjedigelse ikke var til å unngå.

Nedkvitnes advokat Preben Mo Fredriksen formulerte det annerledes.

– Nedkvitne har hele tiden ønsket åpenhet og debatt om forholdene ved instituttet. Men gjennom årene er han blitt motarbeidet, mobbet, marginalisert, trakassert og fratatt arbeidsoppgaver. Dette er kommet fram gjennom bevisførselen.

– Selv om retten er uenig i at han i rettslig forstand er trakassert, er de faktiske forhold likevel av betydning, argumenterte Fredriksen. Han mente også det er en differanse i styrkeforhold mellom Nedkvitne og instituttledelsen, og at Nedkvitnes psykososiale arbeidsmiljø ikke har vært ivaretatt.

Saken har svært alvorlige konsekvenser for den tidligere professoren:
– Hans faglige rennomé er belastet, hans integritet er rammet og saken i seg selv utgjør en psykisk belastning. I tillegg er avskjedssaken en uverdig avslutning på et langt yrkesliv, sa advokaten.

Ønsket å svekke instituttlederen

To brev er trukket fram som særlig viktige for avskjedsvedtaket. Fredriksen argumenterte for at disse brevene ikke kan leses uten at de også vurderes i lys av forutgående hendelser. Spesielt trakk han fram arbeidspsykologen Bjørn Eklunds undersøkelser i 2006, som kom forut for brevet til rektor Geir Ellingsrud i mai 2007. I dette brevet går Nedkvitne hardt ut mot daværende instituttleder Jorunn Bjørgum. Nedkvitne har tidligere forklart at han skrev brevet nettopp for å svekke instituttlederens troverdighet, etter at han hadde skjønt at Bjørgum gjennom bruk av Eklund jobbet for å avskjedige ham.

– Nedkvitnes frustrasjon var stor da han innså at det var ham selv som viste seg å være gjenstand for Eklunds undersøkelser. At det ikke var snakk om en arbeidsmiljøundersøkelse, slik han først hadde trodd, forklarte Fredriksen.

– Brevet fra Bjørgum der hun uttrykker at det ikke vil være mulig å skape et godt arbeidsmiljø på instituttet uten å fjerne Nedkvitne bekrefter denne antakelsen, fortsatte advokaten.

– Disse punktene må vurderes av retten. Dette bakteppet viser hvorfor Nedkvitene handlet som han gjorde, konstaterte han.

– Dreier seg om akademisk frihet

At brevet ble sendt til både rektoratet, dekan, historie-ansatte og Universitas begrunnet Nedkvitne med at erfaring tilsa at om brevene ikke ble sendt til en videre krets enn instituttledelsen, ville de bli ignorert.

– Vi kan være enige i at formen i brevet er krass. Men det går ikke utenfor det som må være tillatt innenfor tjenestemannslovens § 15, sa Fredriksen.

– Terskelen i § 15 er høy i seg selv, og særlig i denne saken som dreier seg om akademisk frihet. Paragrafens formulering «grovt» viser til at det skal svært mye til for at vilkårene skal være oppfylt. Det samme gjelder «krenkelser».
– Man kan ikke slå sammen flere ikke-grove hendelser til en grov, argumenterte advokaten.

– Nå må saksøkte bevise at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Og fordi en avskjed rammer hardt, må det være mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for at arbeidstaker har gjort det som førte til avskjeden, opplyste han videre.

Akademisk frihet?

– I denne saken er det dessuten noen tilleggsmomenter, blant annet spørsmålet om ytringsfrihet i forhold til lojalitet. Og hvor grensen skal trekkes her er ikke lovfestet, sa Fredriksen.

– For ansatte i undervisning og forskning står ytringsfriheten i en særlig stilling, og de må har rett til å varsle om forhold. Vi mener dessuten at arbeidsgiver må tåle ekstra mye i denne saken, på grunn av måten de har oppført seg mot Nedkvitne.

Motparten var ikke enig i at saken handler om akademisk frihet.

–Ytringsfriheten er særlig sterk for ansatte ved universiteter når det kommer til faglig debatt. Men ikke når det handler om usaklige personangrep, presiserte universitetsledelsens advokat.

– Etter statens oppfatning har denne saken ingen ting med akademisk frihet å gjøre, fastslo hun.

– Hvorfor er saken historisk? Fordi professorer ikke bruker å bli avskjediget? Departementsansatte bruker heller ikke å bli avskjediget. Det er i det hele tatt få som blir avskjediget i staten.

– Grunnlaget for avskjedsvedtaket knytter seg verken til tankefrihet eller det faglige. Kun til saksøkers usaklige personangrep og hans brudd på tjenesteplikt da han unnlot å møte personer som representerer arbeidsgiver, bemerket Stenwig.

– Trenger ikke ta stilling til om han ble mobbet

Ifølge universitetsledelsens advokat behøver retten ikke ta stilling til om Nedkvitne er blitt mobbet. Heller ikke til hvilke utfordringer instituttet eventuelt har når det kommer til arbeidsmiljø.

– Denne saken gjelder brudd på tjenesteplikt. Det grove ligger i gjentakelsen, sa advokaten, og motsa motpartens påstand om at terskelen i § 15 er høy.

Om brevet hvor Nedkvitne forsøker å svekke Bjørgums troverdighet understreket hun at Nedkvitnes kritikk går på person, og ikke på sak.

– Nedkvitne angriper andres integritet og motiver uten at de har mulighet til å forsvare seg. Brevet inneholder også usaklige opplysninger som er unødvendige for problemstillingen. Beskyldningene er grove og udokumenterte, og brevet er et udiskutabelt brudd på tjenestepliktene.

– Det er ubegripelig at det er nødvendig å sende alt dette ut i strie strømmer, fortsatte hun. Advokaten minnet også om at Nedkvitnes mange brev også potensielt kunne føre til at universitetet ville møte krav om erstatning fra andre arbeidstakere.

– Er det slik at universitetsansatte ytrer seg slik? Saksøker selv mener ikke det. For han blir jo selv opprørt når andre omtaler ham på lignende måter.

Saksbehandlingsfeil?

I tillegg til at Nedkvitne og Fredriksen bestrider brudd på tjenestemannslovens § 15 , hevder de at det er begått saksbehandlingsfeil i forbindelse med universitetets behandling.

– I denne type sak må det stilles strenge krav til saksbehandlingens objektivitet. Men saksbehandlingen preges av mangelfull utredning og opplysning. Etter vår oppfatning er noen sentrale dokumenter vært utelatt, sa Fredriksen.
– Når universitetsdirektøren tilbakeholder denne type informasjon må det stilles spørsmål ved objektiviteten. Mangelen på partiskehet illustreres også ved vitnet Benestad, som ønsket å løse saken, men ble ilagt en tjenestelig tilrettevisning.

Stenwig imøtegikk påstanden i sin prosedyre.

– Det er ikke begått noen saksbehandlingsfeil. Jeg har ikke tidligere sett noen avskjedssak som har vært så godt dokumentert som denne. Det har heller ikke kommet fram noe gjennom rettssaken som ikke har vært kjent for universitetsstyret.

– Og selv om retten skulle finne en saksbehandlingsfeil, er det likevel ingen grunn til å kjenne avskjedsvedtaket ugyldig, hevdet universitetsledelsens advokat.

– Yrkesforbud

Hva skjer framover?
I utgangspunktet ønsker Nedkvitne avskjedsvedtaket kjent ugyldig, samt erstatning for tapte lønnsinntekter. Får han ikke jobben tilbake er kravet erstatning for framtidig inntektstap fram til pensjonsalder.

– Nedkvitne får antakelig ikke noe annet arbeid før han blir pensjonist. I realiteten blir denne avskjeden for Nedkvitne et yrkesforbud, påpekte Fredriksen.

Motparten var ikke enig i vurderingen om at Nedkvitne ikke vil klare å skaffe en ny jobb.
– Det er ingen grunn til å tro at Nedkvitne ikke kan komme i arbeid. Og det er ikke vanlig å få erstatning helt fram til pensjonsalder, sa Stenwig.

I statens subsidiære påstand heter det at det ikke er grunnlag for erstatning fram til pensjonsalder. Det heter også at «Forholdene ved instituttet er så vanskelige at det bør gis dom for at arbeidsforholdet skal opphøre selv om vedtaket kjennes ugyldig.»

– Dette er ifølge loven mulig om det er «åpenbart urimelig» at han kommer tilbake, kommenterte Fredriksen.
– Men det er en meget snever unntaksregel som ikke passer i denne saken.

 

 

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø Av Helene Lindqvist
Publisert 18. jan. 2010 21:51 - Sist endret 19. jan. 2010 10:59

At valgt prorektor fikk tilrettevisning for å undersøke muligheter til megling og trussel om sparken viser en dysfunksjonal organisasjon.

Det var allerede betenklig at regjeringsadvokaten sa i sin prosedyre: At dei tilsette i universitetssektoren – når dei er på arbeid – har ein mykje meir av­­grensa ytringsfridom enn den som gjeld etter grunnlova.”

Gjelder grunnloven ikke helt ut i universitetssektoren?

Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) bestemmer i § 3 at «Bestemmelsene i (menneskeretts-)konvensjoner og protokoller (...) skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.»

Er det lov å si ifra og ta til motmæle når det foreligger marginalisering og mobbing?

walterk@hist.no - 31. jan. 2010 08:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere