For rettferd i Rwanda

- Prisen er ikke bare en personlig anerkjennelse, men en støtte til og anerkjennelse av FNs straffedomstol for Rwanda (ICTR) og den internasjonale strafferettspleie, sa dommer Erik Møse etter at han mottok UiOs menneskerettighetspris for 2008 i Gamle Festsal 27. oktober.

RETTSHISTORIE: - Domstolen har skapt rettshistorie og bidratt til utviklingen av internasjonal strafferett, sier Erik Møse, som er dommer ved FNs straffedomstol for Rwanda.
Foto: Yngve Vogt

- Jeg tror også at internasjonal strafferettspleie styrker menneskerettighetene ved at straffedomstolene nøye følger reglene om rettferdig rettergang. Det blir lagt merke til av land som ikke lever opp til kravene i menneskerettskonvensjonene, sa Møse i sitt foredrag etter pristildelingen.

Hedret

Erik Møse er dommer ved FNs straffedomstol for Rwanda. Han ble visepresident for domstolen i 1999 bare 49 år gammel, og var president fra 2003 til 2007. Etter at han ble utdannet jurist ved Universitetet i Oslo, har han arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling, hos Regjeringsadvokaten og vært lagdommer. Han var sentral i arbeidet med tilleggsprotokoller til Den europeiske menneskerettskonvensjonen og for å få lagt inn menneskerettslovgiving i norsk rett.

UiOs menneskerettighetspris ble opprettet av den internasjonalt kjente psykiateren Leo Eitinger, for å hedre personer som kjemper for menneskerettighetene.

Det mest effektive folkemord

Møse tar seg tid til Uniforum dagen etter utdelingen.

- Flyet tilbake til Arusha går ikke før i morgen tidlig klokka sju, sier han imøtekommende. Han forteller gjerne om de historisk viktige hendelsene som utspiller seg i rettssalene i Arusha i Tanzania.

De fleste av oss tar stikkordet "folkemordet i Rwanda", men ikke så mye mer enn det. Det er så lenge siden. Det startet 6. april 1994. I løpet av 100 dager ble 800 000 mennesker drept. Kvinner og barn. Nabo vendte seg mot nabo. Det mest effektive folkemordet i historien, fortalte dommeren under prisutdelingen. Utført med primitive våpen som macheter og klubber. Verdenssamfunnet sto hjelpeløst og så på. Vi klarer knapt å fatte hva som skjedde.

I november samme år samlet Sikkerhetsrådet i FN seg og vedtok å opprette Rwanda-domstolen. Den første rettssaken tok til i 1997. Domstolen har snart fullført 64 saker, 8 står på vent. De skulle vært ferdige i år, men Sikkerhetsrådet har forlenget oppdraget til desember 2009 fordi noen tiltalte nylig er pågrepet. Fortsatt er 13 tiltalte på frifot. Jakten på dem fortsetter med uforminsket styrke.

Har skapt rettshistorie

Domstolens rettsgrunnlag, myndighet og saksgang var utformet av Sikkerhetsrådet, men det fantes ingen rettspraksis.

- Domstolen har skapt rettshistorie og bidratt til utviklingen av internasjonal strafferett. På bakgrunn av reglene om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser utviklet vi ny rettspraksis, forklarer han.

- I saken mot borgermester Akayesu var det første gang en internasjonal domstol anvendte folkemordkonvensjonen og definerte begrepet "folkemord". Da statsminister Kambanda erklærte seg skyldig i folkemord, var det første gang en statsleder ble dømt for folkemord. Det skjedde lenge før Milosevic-saken.

- Domstolen har også trukket opp grensen mellom ytringsfrihet og oppfordring til folkemord, i saken som gjaldt en journalist og to ledere knyttet til radiostasjonen RTLM. De fleste av våre saker omfatter folkemord. Folkemord er vår hverdag ved Rwanda-domstolen, sier den høyt respekterte internasjonale dommeren. Det er ikke lett å forestille seg hva som utspiller seg i rettslokalene i Arusha.

Rettferdig rettergang

- Rettssakene i Arusha føres i samsvar med de strengeste krav om rettferdig rettergang, fortsetter Møse. - Det er en viktig å kartlegge hva som skjedde, noe som igjen er et viktig bidrag til forsoning. Fem av de tiltalte er frifunnet, åtte har tilstått, flere er frifunnet på enkelte punkter de sto tiltalt for. Et grunnprinsipp, her som ellers, er rettsprinsippet om at "tvilen skal komme tiltalte til gode".

- Vitnene spiller en betydelig rolle. De fleste bærer et sterkt ønske om å få sannheten fram. Det gjelder vitner på begge sider. Språk og kulturforskjeller er en utfordring når vitnene forklarer seg, så vi må være årvåkne for at det ikke skal oppstå misforståelser, forteller han.

Sakene er svært kompliserte og arbeidskrevende. Det er mange vitner, og alt må tolkes fra det lokale språket kinyarwanda til fransk og engelsk.

- Gjennom bevisføringen i tallrike saker er det brakt fram et vell av opplysninger om hva som skjedde før, under og etter de hundre dagene i 1994. Det betyr at folkemordet ikke kan fornektes eller glemmes. Hver gang en ny dom faller, påminnes verdenssamfunnet om hva som skjedde, framhever Møse.

Ikke upåvirket

- Er det vanskelig ved slike grusomme overgrep å se saken fra flere sider?

- Nei! Utbruddet er umiddelbart, men så tenker han seg lenge om, som om han veier sine ord på gullvekt. Ikke særlig overraskende fortsetter han: - Det er en del av dommerrollen å se saken fra flere sider. Det er vi trent til.

Det samme profesjonelle svaret får vi når vi spør hvordan det er mulig å håndtere så mange grusomme historier over så lang tid.

- Ingen kan være upåvirket, men som dommer må man ikke forholde seg emosjonelt, men profesjonelt. Det blir helt feil hvis man skal tenke over egne følelser. For meg personlig har det vært viktig å hente overskudd gjennom daglig idrett. Jobben krever både krefter og utholdenhet.

- Det er ikke med lett hjerte man dømmer et menneske til livsvarig fengsel, og det krever utholdenhet når man bruker fire år på en sak som fører til en dom på 500 sider.
Under rettsprosessen må vi ta hensyn til både de tiltaltes og ofrenes interesser. Vi mener dommene på lengre sikt vil bidra til å forhindre nye overgrep, sier Møse.

Innsats for fred

Hans innsats gjennom ti år for å beskytte menneskerettighetene er en innsats for rettferdighet og fred i verden.

- Disse ti årene har vært en utrolig givende tid, svarer han når vi spør hvordan denne tiden har vært.

- Jeg mener med stor styrke at det har vært et privilegium å få yte et bidrag til utviklingen av internasjonal strafferettspleie.

Erik Møse er en av søkerne til de utlyste dommerembetene ved Høyesterett.

Dette er foredraget Erik Møse holdt under prisutdelingen i Gamle Festsal, 27. oktober:

RWANDA-DOMSTOLEN OG MENNESKERETTIGHETENE
Av Erik Møse

I. Innledning

Det er en glede og ære å stå på denne talerstolen idag. Universitetet i Oslos pris for menneskerettigheter henger høyt. Å bli hedret av det universitet hvor en selv har studert, er spesielt hyggelig. Prisen bærer ekteparet Eitingers navn. Et par ganger hadde jeg gleden av å møte Leo Eitinger i menneskerettssammenheng, henholdsvis i Strasbourg og i Trondhjem. Begge ganger fikk vi tid til samtaler. Det gav minner for livet.

En hjertelig takk til pro-rektor for hans varmende ord. Hans tale, og komitéens begrunnelse for tildelingen av prisen, er en stor oppmuntring. Det er ikke gitt at jeg har fortjent alle de rosende ord, men det er unektelig hyggelig å høre dem.

Tilstede idag er mange venner og kolleger, også fra år tilbake. Noen har jeg ikke sett siden jeg satte kursen for Arusha for omtrent 10 år siden. Det er en egen opplevelse at så mange er samlet.

Selv om begrunnelsen for tildelingen dekker flere felter, innebærer prisen en klar anerkjennelse av det arbeid som utføres av FNs straffedomstol for Rwanda (ICTR). Dermed vil jeg gjerne benytte anledningen til å si noen ord om Domstolens virksomhet. Dessuten er det naturlig å se den i et generelt menneskerettsperspektiv.

I min studietid var stolsetene i Gamle Festsal en utfordring for dem som satt og lyttet. Siden da er salen pusset opp, men likevel kan det være betryggende å vite at denne talen ikke skal overstige 30 minutter.

II. Begynnelsen

La oss begynne med begynnelsen. Få av oss husker nok hva vi gjorde onsdag 6 april 1994. I Rwanda lot det til å være en helt vanlig dag. Om kvelden var mange opptatt av finalen i fotballballturneringen African Cup, som ble TV-overført fra Tunis. Noe før ni hørtes duren fra et fly som nærmet seg flyplassen i hovedstaden Kigali. Ombord var presidentene for Rwanda og Burundi, samt andre høytstående personer. Med ett hørtes eksplosjoner fra bakke-til-luft raketter. Flyet ble skutt ned, og alle ombord ble drept.

Her skal vi ikke gå inn på hvem som stod bak nedskytingen, og heller ikke om folkemordet var planlagt. Men drapet på Rwandas statsoverhode som tilhørte majoriteten, hutuene, gav støtet til myrderier av et ufattelig omfang. Tutsier og såkalte "moderate hutuer" ble slaktet ned fra april til juli 1994. De ble ansett for å sympatisere med tutsi-hæren Rwandan Patriotic Front, som hadde invadert Rwanda fra Uganda i oktober 1990.

Militsen viste ingen nåde ved veisperringene, mange representanter for myndighetene oppmuntret til drap, og den såkalte "hatradioen" RTLM hamret inn sitt budskap om å drepe "fienden" og hans medsammensvorne, ofte kalt "kakerlakkene". I løpet av 100 dager ble over 800.000 personer drept, også kvinner og barn. Nabo vendte seg mot nabo. Det er nok det mest effektive folkemord i historien, hovedsakelig utført med primitive våpen som macheter og klubber.

I november 1994 vedtok Sikkerhetsrådets å opprette Rwanda-domstolen. Pga. sikkerhetssituasjonen og manglende infrastruktur i Rwanda kunne den ikke være der, men ble plassert i Arusha. Domstolens rettsgrunnlag, myndighet og saksgang var svært lik FNs straffedomstol for Jugoslavia (ICTY), opprettet 18 måneder tidligere. Dommerne ble valgt i 1995, og etter en møysommelig etablering begynte den første rettssaken i januar 1997.

Mange europeere har nok mer kunnskap om Jugoslavia-domstolen enn om Rwanda-domstolen. Det er lettere å forholde seg til en konflikt i vår egen verdensdel, Europa. Mange kjenner til massakren i Srebrenica, hvor mellom 7.000 og 8.000 bosniere ble drept i løpet av tre dager i juli 1995. Men vi bør huske at antall ofre i Rwanda statistisk tilsvarer en Srebrenica hver dag i hundre dager.

III. Noen hovedpunkter om Rwanda-domstolen

1. Slike uhyrlige menneskerettskrenkelser måtte det internasjonale samfunn reagere mot. Pga. medlemsstatenes holdning i Sikkerhetsrådet hadde FN ikke vært i stand til å forhindre folkemordet. Men organisasjonen kunne i alle fall opprette en domstol for å stille de skyldige til ansvar. Dette fører til et viktig poeng. Domstolen har pågrepet over 70 ledere. Straffesaker mot 44 av dem er fullført, rettssakene mot 20 nærmer seg slutten, mens åtte tiltalte i Arusha venter på å få sine saker opp.

Våre tiltalte er valgt ut med omhu. Det dreier seg om det absolutte lederskikt under folkemordet. De omfatter statsministeren, 14 ministre, seks fylkesmenn (prefekter), andre politiske, administrative og militære ledere, samt nøkkelpersoner i de medier som oppfordret til overgrepene. Hadde det ikke vært for Domstolen, ville de sannsynligvis aldri blitt stilt for retten. De flyktet fra Rwanda i juli 1994, levde i skjul på flere kontinenter, men ble oppsporet takket være Domstolen. Oppholdsstatene kunne ikke utlevere dem til Rwanda, som inntil for et par år siden hadde dødsstraff. Og de fleste stater vegrer seg mot å føre straffesaker om forbrytelser begått i et annet land. Fortsatt er 13 tiltalte på frifot. Jakten på dem fortsetter med uforminsket styrke.

Pågripelsen av de 70 personene har sendt et sterkt signal til Rwanda, Øst-Afrika og verden: Overgripere skal stilles til ansvar, uansett posisjon. Verdenssamfunnet aksepterer ikke straffrihet for grove menneskerettsbrudd.

Hva så med de andre tusenvis av overgripere av lav og middels rang? Deres saker behandles av rettsvesenet i Rwanda, enten de alminnelige domstoler eller tradisjonelle legmannsdomstoler kalt gacaca-domstoler. Dette illustrerer at det er behov for en arbeidsdeling mellom internasjonal og nasjonal strafferettspleie.

2. Et annet viktig punkt er at rettssakene i Arusha skjer i samsvar med de strengeste krav om rettferdig rettergang. Domstolens regler er hentet fra de globale og regionale menneskerettighetskonvensjonene, slik som FN-konvensjonen og sivile og politiske rettigheter artikkel 14 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6. Dermed blir praksis fra f. eks. FNs menneskerettskomité og Strasbourg-domstolen tillagt stor vekt ved Arusha-domstolen. Vi er opptatt av at det ikke må herske noen tvil om rettergangens kvalitet. Rettsforhandlingene følges med argusøyne av sakens parter, frivillige organisasjoner, den akademiske verden og statene.

Domstolen stiller ikke bare krav til seg selv, men også til andre. Den har adgang til å overføre sine saker til nasjonale jurisdiksjoner. Det har vi hittil besluttet to ganger. To av våre tiltalte på flukt ble pågrepet i Frankrike, som sa seg villig til å overta strafforfølgningen.

Også Rwanda har lenge vært interessert i å overta noen av våre saker. Landet har opphevet dødsstraffen og forbedret sitt rettsvesen. For Domstolen ville overføring gjøre det lettere å fullføre sitt arbeid. Målet var opprinnelig at alle rettssaker skulle avsluttes innen 31. desember 2008.

Sikkerhetsrådet har nylig forlenget denne fristen med ett år fordi tre tiltalte på flukt nylig ble pågrepet. I tre avgjørelser de siste månedene fant dommerne i Arusha at det tross fremgang fortsatt er noen problemer ved rettergangen i Rwanda. Vi godtok derfor ikke påtalemyndighetens begjæring om overføring dit. Den første av disse avgjørelsene er nettopp stadfestet av ankekammeret. Som nevnt: Det må ikke hefte tvil om at våre tiltalte vil få en rettferdig rettergang.

3. Et tredje poeng er utviklingen av ny rettspraksis. Domstolen har avsagt en rekke dommer og tusenvis av avgjørelsen som utvikler og presiserer rettsreglene. Her kan bare nevnes de mest kjente:

- Saken mot borgermester Akayesu var første gang en internasjonal domstol anvendte folkemordkonvensjonen og definerte begrepet "folkemord". Bl.a. ble det fastslått at også systematisk voldtekt med sikte på utrydde en folkegruppe ansees som folkemord, selv om voldtektsofrene ikke mister livet.

- Første gang en statsleder ble dømt for folkemord var vår sak mot statsminister Kambanda. Dette skjedde lenge før Milosevic-saken. Det var også første gang en statsminister erklærte seg skyldig i folkemord.

- Media-saken, som gjaldt en journalist og to ledere som var tilknyttet hatradioen RTLM, trakk opp grensen mellom ytringsfrihet og oppfordring til folkemord. Det var den første dom på dette felt siden Julius Streicher ble dømt av Nürnberg-domstolen i 1946 for antisemittisk propaganda.

- La meg også nevne at praktisk talt alle våre saker omfatter folkemord. Dette er et særtrekk ved Rwanda-domstolen. Folkemord er vår hverdag.

4. Neste punkt: Domstolens arbeid bidrar til forsoning.
Dette er ingen enkel oppgave. Domstolen ligger utenfor Rwanda, halvannen times flyreise fra Kigali. Det sier seg selv at forsoning først og fremst må skje inne i Rwanda, mellom dem som er direkte berørt. Men gjennom vår objektive og upartiske rettergang, der det skjer en møysommelig klarlegging av de faktiske forhold, mener vi at vi bidrar. Fem av våre tiltalte er frifunnet, noe som får frem at slett ikke alle hutuer stod bak folkemordet. Åtte har erklært seg skyldig, og i forbindelse med tilståelse ber de gjerne alle rwandesere om unnskyldning. Et omfattende Outreach Programme inne i Rwanda sprer informasjon om Domstolens virksomhet og tar sikte på å påvirke utviklingen i gunstig retning.

5. Domstolen bidrar også til å skrive historien om folkemordet. Vi er riktignok ingen historiekommisjon. En domstol dømmer kun på grunnlag av de bevis som blir den forelagt og vil frifinne tiltalte ved enhver rimelig tvil. Dermed kan nok resultatet tidvis avvike fra hva en historiker ville komme frem til.

Men gjennom bevisføringen i tallrike saker er det brakt frem et vell av opplysninger om hva som skjedde før, under og etter de hundre dagene i 1994. Dette betyr at folkemordet ikke kan fornektes eller glemmes. Hver gang en ny dom faller, minnes verdenssamfunnet om hva som skjedde. Vårt ankekammer har nå fastslått at folkemordet kan ansees som en "vitterlig kjensgjerning", for å benytte et norsk juridisk begrep.

De tiltalte fremhever gjerne at også tutsienes invasjonshær, RPF, begikk overgrep. Påtalemyndigheten ved Rwanda-domstolen har hittil bare reist tiltale mot hutuer, men den har etterforsket fire saker mot offiserer i RPF og stilt bevisene til disposisjon for rwandesisk påtalemyndighet. De ble tiltalt i Rwanda og stilt for en militærdomstol. To tilstod. Dom mot alle fire ventes meget snart. Selv om de ikke var tiltalt av Arusha-domstolen, fulgte vår påtalemyndighet saken som observatør for å vurdere rettergangens kvalitet.

IV. Generelle refleksjoner

1. Først dette: Straffedomstolene og menneskerettighetene supplerer hverandre. Det tradisjonelle menneskerettssystem bygger på statsansvar og håndheves ved statsrapportering og klage om menneskerettsbrudd fra berørte individer eller stater. Men når staten bryter sammen, eller står på overgripernes side, hjelper det ikke at staten har plikt til å respektere og sikre menneskerettighetene.

Menneskerettslige tilsynsorganer , f. eks. i Genève eller Strasbourg, vil nærmest være maktesløse. Her kommer de internasjonale straffedomstoler inn. Statsansvaret suppleres av individuelt straffansvar. De to ansvarsformene er ulike, men har samme formål - åforhindre overgrep.

Jeg tror også at internasjonal strafferettspleie styrker menneskerettighetene ved at straffedomstolene nøye følger reglene om rettferdig rettergang. Det blir lagt merke til av land som ikke lever opp til kravene i menneskerettskonvensjonene.

2. Det tradisjonelle menneskerettssystemet etter 1948 ble bygget opp raskt, med regionale og globale konvensjoner. Man har talt om en "menneskerettsrevolusjon" de følgende 30 år.

I internasjonal strafferett har det nærmest skjedd en eksplosjon. Siden 1994, dvs. på mindre enn femten år, har syv straffedomstoler sett dagens lys. Stikkord her er de to ad hoc-domstolene for Jugoslavia og Rwanda, Øst-Timor, Sierra Leone, Kambodsja-domstolen, spesialdomstolen for Libanon, samt Den faste alminnelige straffedomstol i Haag. Noen av dem er helt internasjonale, andre har blandet sammensetning (dvs. at de også har dommere fra det land sakene gjelder).

3. Blant disse domstolene har noen, f. eks. de to ad hoc-domstolene, ervervet betydelig erfaring om hvordan internasjonale straffesaker skal administreres. Det kan allerede fastslås, få år etter at denne utviklingen begynte, at internasjonal strafferettspleie fungerer. Det er nok så at saksgangen kan være tidkrevende, men det skyldes sakenes kompleksitet, ikke mangel på effektivitet. Noen av sakene er gjennomført på rekordtid.

Det er skapt nye profesjoner som tidligere ikke fantes på dette felt: internasjonale dommere, påtalemyndighet, forsvarere og administratorer. Ikke få personer har erfaring fra flere domstoler. Det skjer en forflytning mellom arbeidsplassene i Haag, Arusha, Freetown og Phnom Penh. Dermed spres erfaring og kunnskap om internasjonal strafferettspleie.

4. Er dette så viktig? Svaret bør være et klart ja. Et mer finmasket nett for å redusere menneskerettskrenkelser bør ikke være kontroversielt. Det internasjonale samfunn må gi uttrykk for at grove overgrep ikke tolereres.

Man kan selvsagt, her som ellers, diskutere straffens almenpreventive funksjon. Men uansett ens prinsipielle syn på det, er det vanskelig å se hvorfor det internasjonale samfunn skulle gi avkall på straff som virkemiddel mot grove menneskerettskrenkelser.

Alle land har straffebestemmelser mot dette. Og la meg peke på hvor viktig det er å få under kontroll personer som oppfordrer til f. eks. etnisk rensning, før de på ny får spredt sitt giftige budskap til tallrike potensielle overgripere.

Det er sant at det fortsatt er et innslag av selektivitet i internasjonal strafferett. De seks spesialdomstolene dekker bare noen av verdens områder hvor overgrep finner sted. Men dette er et overgangsfenomen. Poenget med den faste internasjonale straffedomstolen er jo nettopp at den skal omfatte alle land, og antall stater som har godtatt dens kompetanse er imponerende. Fremgangen vil fortsette, selv om det vil ta tid.

5. Konklusjonen må derfor bli at de internasjonale straffedomstoler, som Rwanda-domstolen, er en viktig del av arbeidet for menneskerettighetene. For å få fullt gjennomslag, er det også viktig at denne virksomheten blir mer kjent og får full støtte. Ved sin pristildeling har Universitetet i Oslo bidratt til dette.

Tusen takk.

Emneord: Internasjonalisering, Menneskerettar Av Bitte Vatvedt
Publisert 30. okt. 2008 13:38 - Sist endret 10. des. 2008 15:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere