Henrik Wergeland - patriot og europeer

17. juni er det 200 år siden Norges fremste nasjonale ikon, Henrik Wergeland, ble født. Men i sin levetid var han nærmest utstøtt. Han sloss ikke bare for norsk selvstendighet og folkeopplysning, men også for underkuede nasjoner i Europa og resten av verden. - Hans Europa var det frihetlige Europa, og ikke det mørke, reaksjonære Europa som fulgte etter Napoleonskrigene, sier Wergeland-biograf Odd Arvid Storsveen.

RØDT, HVITT OG BLÅTT: Barnetoget opp Karl Johans gate til Slottet, hvor kongefamilien vinker i samlet flokk fra balkongen, er selve bildet på norsk 17. maifeiring.
Foto: Ola Sæther

- For sin tid var "Norges Konstitutions Historie" et nybrottsarbeid. Henrik Wergeland skrev det i 1841-43, mens han var riksarkivar. Det var første gang noen skrev om kildene til den norske grunnloven. Den hadde ikke dukket opp av intet. Det hadde skjedd et åndelig forhåndsarbeid i folket forut for de historiske hendelsene, Napoleonskrigene og Kiel-freden, som gjorde det mulig å vedta Grunnloven. Wergeland ser på historien som en lang prosess og trekker trådene fra Riksforsamlingen på Eidsvoll tilbake til vikingtingene, forteller UiO-historiker Odd Arvid Storsveen (bildet nedenfor), som er aktuell med biografi om 200-årsjubilanten til høsten.

Eidsivating lå i sin tid i Eidsvollstraktene, hvor Wergeland vokste opp. Det var Henriks far, presten og en av eidsvollsmennene i 1814, Nicolai Wergeland, som introduserte begrepene Storting, Odelsting og Lagting. Nicolai hadde også vært en av ildsjelene for å få et universitet til Norge.

Aktiv i Studentersamfundet

Som 11-åring flyttet Henrik til sin tante og onkel i Christiania for å gå på katedralskolen. Han var bare 13 da han flyttet på hybel, og 17 da han begynte på teologistudiet ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1825. Han tok aktivt del i studentlivet og i politikken, og debuterte som dramatiker i 1827 med farsen "Ah!" og som lyriker to år senere. Alt i 1830 hadde han fullført sitt hovedverk, det religionsfilosofiske diktet "Skabelsen, Mennesket og Messias" (omarbeidet i 1845 til "Mennesket").

- Wergeland var ikke eksepsjonell som student, men han ble ferdig med teologisk embetseksamen i en alder av 21. Da var han for ung til å søke presteembete, og etter at han var fylt 25 hadde han fått et for dårlig rykte til å få prestestilling. Selv var han lei seg for det, men vi andre kan bare være glad for det, sier Storsveen.

Wergeland studerte medisin ett års tid før han ble redaktør av opposisjonsbladet Statsborgeren (1835-37) og fikk et vikariat på Universitetsbiblioteket i 1836. Men han fortsatte å være aktiv i Studentersamfundet. I 1833 holdt han tidenes første offentlige 17. maitale i hovedstaden, ved Krohgstøtten nær Nybrua, for tusener av tilhørere - og i sterk bakrus. Senere ledet han studentenes hilsningstog for stortingsrepresentantene 17. mai.

Årets flaggstrid

- Hva ville Henrik Wergeland ha ment om flaggstriden rundt årets 17. maitog i Oslo?

- Det er vanskelig å vite. Men i det første borgertoget i Christiania, i 1844, var det både norske, danske, svenske og tyske flagg å se. Man ville markere nordisk solidaritet og støtte til demokratiske tyskere. Det var det samme tyske flagget som brukes i dag, men som var forbudt både i keiser- og nazitiden, forteller Storsveeen, med krangelen om tysk vennskapsflagging i 17. maitoget i Lillehammer år 2000 i friskt minne.

- De tyske politiske flyktningene som deltok i borgertoget var organisert i eksilgruppen Germania, som også stod i kontakt med Wergeland.

- Et flagg representerer jo et politisk budskap, og ikke alle budskap passer inn i et 17. maitog, legger han til. For Wergeland var det norske flagget et revolusjonsflagg - ikke minst på grunn av at det bar Trikolorens farger rødt, hvitt og blått.

Utstøtt kongevenn

- Henrik Wergeland så i likhet med sin far på Norge som et reelt selvstendig land i unionen med Sverige. De mente den hadde reddet Grunnloven. Nicolai tilhørte unionspartiet, som hadde utgjort et lite mindretall på Eidsvoll i 1814, og var hoffpredikant ved det kongelige slott. Da Henrik besøkte Stockholm i 1830 med sin far og søster Camilla, fikk han audiens hos kong Karl Johan.

Selv om Henrik var republikaner, beundret han Karl Johan, som en helt fra den store franske revolusjon, som en som hadde gått gradene, fra småborger til konge. Karl Johan representerte på mange måter de revolusjonære frihets- og likhetsidealene, som Wergeland verdsatte så høyt.

Beundringen må ha vært gjensidig. Mot den norske regjeringens vilje ga kongen nemlig Wergeland statspensjon i 1839, da det stod klart at han aldri ville få noe embete som prest. Det var også ved kongens inngripen at Wergeland fikk stillingen som Norges første riksarkivar i 1840. At han nøt kongens gunst skaffet ham mange fiender i Norge.

Wergeland og Johan Sverdrup

På en fest i Studentersamfundet 2. september 1841 - i anledning universitetets 30-årsjubileum og grunnsteinnedleggelse for universitetsbygningene i sentrum - ville Wergeland holde tale og utbringe en skål for de eldre professorene. Men han ble hysset ned av sine motstandere, Welhavens dansksinnede "troppister". I frustrasjon knuste han en vinflaske mot pannen, slik at han blødde sterkt og måtte fraktes til lege.

Elleve dager senere ble det holdt fakkeltog for professor Georg Sverdrup, grunnleggeren av Universitetsbiblioteket, som skulle fratre sin stilling. Wergeland ble observert stående bedrøvet alene. Da gikk en ung jusstudent bort til ham og tilbød ham følge. Det var professorens nevø, Johan Sverdrup, som mange år senere skulle grunnlegge partiet Venstre. "Arm i arm gik de to i toget, det nye Norges største digter og det norske demokratis fremtidige fører", som det står å lese i "Det Norske Studentersamfunds historie" (1916, bind 1; kilde: Wikipedia).

For jødenes og nasjonenes frigjøring

- Wergeland sloss mot embetsmannsstaten og for bøndene, men de skuffet ham i jødesaken. Det var bonderepresentanter som i tre storting sørget for å stoppe hans forslag fra 1839 om å oppheve Grunnlovens paragraf 2, forteller Storsveen. Paragrafen forbød jøder og jesuitter adgang til riket. Jødene fikk adgang til riket i 1851, jesuittene i 1956.

- Wergeland sloss også for underkuede nasjoner i Europa og resten av verden. Hans Europa var det frihetlige Europa, og ikke det mørke, reaksjonære Europa som fulgte etter Napoleonskrigene, sier Storsveen.

Wergelands eneste utenlandstur, ved siden av reisene til Sverige, gikk til London og Paris i 1831. Diktet "Det befriede Europa" er inspirert av denne reisen og er en hyllest til julirevolusjonen i 1830. I diktet "Cæsaris" fra 1832 fordømmer han Tsar-Russland for overfallet på Polen året før. Han støttet også frigjøringsbestrebelsene i India og Sør-Amerika med sin penn.

Folkeopplyseren

Som ung mann hadde Wergeland reist rundt på østlandsbygdene for å opplyse allmuen og hjelpe bønder i rettstvister. Han ivret for at den unge nasjonen skulle få sitt eget skriftspråk, og han stred for religiøs toleranse. Han arbeidet også for moralsk opprustning av og bedre levekår for arbeiderklassen, og han ville ha et mer humant fengselsvesen.

Norges første samfunnsviter, Eilert Sundt, beundret Wergeland og oppfattet seg som en viderefører av hans sosiale arbeid. Sundt holdt talen på vegne av Det Norske Studentersamfund ved Wergelands begravelse 17. juli 1845 i Vår Frelsers kirke. Tusener fulgte dikteren til graven, og hele resten av dagen gikk folk og kastet blomster ned i den. Det antas at en tredjedel av byens daværende innbyggere på rundt 25 000 var på bena, og mange kom utenbys fra.

Nicolai Wergeland takket i Morgenbladet for all deltakelse: "Den Broder, I holdt saa meget af, begyndte farlig, miskjændes længe, og leed længe, men endte saa vakkert. Hans Liv var ikke strøet med Roser, men hans Død og Grav desto mer."

- Inspirasjon for satirisk samfunnskritikk

- Hvorfor lese Wergeland i dag?

- Først og fremst som inspirasjon til egen glede. Wergeland skriver om hvordan våre vilkår som menneske er. Også for dem som liker besk satire, er det mye å hente. Wergeland er en inspirasjon for moderne, satirisk samfunnskritikk, særlig farsene hans. "Vinægers Fjeldeventyr" fra 1841 er en herlig polemikk mot to samtidige meningsmotstandere, og den er en forløper til Peer Gynt, mer enn 25 år senere. Ibsen må ha lest den, mener Storsveen.

- Har du selv noe yndlingsdikt av Wergeland?

- Jeg liker særlig hans epitafer, eller gravdikt, om venner og kjente som gikk bort, for eksempel om vennen George Frederik von Krogh. Han kom fra en fin offisersfamilie, men var selv en mislykket, forloren sjel som døde i fylla. Wergeland ville at vi også skulle huske ham for hans edelhet og gode hjertelag.

- Hva blir stående igjen etter den døde? I hvert fall diktet. Gjennom minnediktet er det noe av den døde som lever videre. Også diktene Wergeland skrev på sitt eget dødsleie, som "Til min Gyldenlak", står som noe av det vakreste han har skrevet.

BILDET NEDERST: Gravstøtten på Vår Frelsers gravlund var en gave fra svenske og danske jøder i 1847 til "den utrættelige kæmper for meneskets og borgerens frihed og ret".

Utdrag fra minnedikt over George Frederik von Krogh (1841):

"..Døden, den venlige Sorte, smiler... O, han maa vide en sød Hemmelighed.
Han maa have et blødt Hjerte; thi Jammeren tier ved hans Bryst.

Øinene synke igjen af Henrykkelse under hans Kys,
det eneste Kys i Verden, som tilfredsstiller og er trofast.

Det er et Øjeblik, hvori Himlen nedsænker sine Stjernekroner.
O George, hvor din Pande straaler! Er Betleren bleven Aanders Fyrste?

Er det ikke Hjertelag, Geni og Ulykke,
Gud giver Udødelighedens fagreste Krandse?

O George, da maa Du erholde trende:
En af ømme Violer for dit Hjerte, en af Laurer for dit Geni;
Men Blomstens Navn for din Kummer er kun i Himlen kjendt. .."

Emneord: Forskning, Litteratur (skjønn-) og forfattere, Henrik Wergeland Av Lars Hoff
Publisert 26. mai 2008 15:39 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere