Demokrati og bærekraftig utvikling - hand i hand?

- Hvordan reformere dagens konkurransedemokrati, slik at vi kan sikre en bærekraftig utvikling til beste for kommende generasjoner? spurte William Lafferty, forskningsleder for ProSus ved Senter for utvikling og miljø, Erik Solheim. Den debatten ønsket ikke miljø- og utviklingsministeren å ta.

SVAKT RULLEBLAD: - Norge har det svakeste rullebladet når det gjelder bærekraftig utvikling i Europa, sa professor William Lafferty (t.h.). Erik Solheim vil heller satse på klimakutt ute.
Foto: Ola Sæther

De to møttes til frokostdebatt på frigjøringsdagen i Eilert Sundts hus på Blindern, sammen med miljøaktivisten og tidligere langrennsløper, Gudmund Skjeldal. Erik Solheim kom ikke med forslag til endringer i den demokratiske beslutningsstrukturen, men konstaterte bare at alle interesseorganisasjonene i samfunnet driver fram forbrukerkulturen og at motkreftene er for svake.

Statsråden valgte åpenbart å tolke Laffertys spørsmål som et dulgt ønske om å innføre et økologisk diktatur - og kvitterte med å trekke fram militærdiktaturet i Burma og dets takling av ødeleggelsene etter syklonen, som rammet landet i begynnelsen av mai.

- Burma er ikke et land med en hær, men en hær med et land. Militærjuntaen der har all makt til å gjøre akkurat hva den vil, men viste seg å være fundamentalt uegnet til å redde menneskeliv og bringe hjelp til de skadde. Demokratier er bedre egnet enn diktaturer til å løse alle slags problemer, også naturkatastrofer, mente Solheim.

- Utlandet er større enn Norge

Statsråden oppsummerte regjeringens miljø- og klimasatsing i fire punkter.
- Vi har særlig fokus på CO2-fangst, den raske nedsmeltingen av isen på Svalbard og i Arktis, redding av regnskogene og skipsfartsnæringen.

- Isen på Svalbard utgjør 10-15 prosent av isen på Grønland, og vi ser en rask nedsmeltning i Arktis. For ingen ting tyder på at vi står overfor en ny istid. 20 prosent av verdens CO2-utslipp skyldes ødeleggelsen av regnskogene. Norge har den femte største handelsflåten i verden, og den står for godt og vel halvparten av samtlige norske utslipp. Å få ned disse utslippene vil være et vesentlig bidrag fra norsk side, sa Solheim. Han syntes for øvrig at spørsmålet om vi skal satse ute eller hjemme er absurd.

- Begge deler er nødvendig. Utlandet er større enn Norge. Det er trekanten Kina, USA og EU som teller. Helt avgjørende er hva Kina og USA foretar seg i fremtiden, fordi dette er de to største utslippsnasjonene, og begge venter på at den andre skal foreta seg noe før de selv vil gjøre noe.

- Vi trenger teknologisk endring

- Hvor er det den teknologisk endringen skjer, som kan gi oss mindre utslipp av klimagasser? Jo, i land som California, Japan, Tyskland og Norge. Og det har alltid vært regulering av de avanserte markedene som har brakt fram ny miljøteknologi. Japan er åtte ganger mer energieffektivt enn Kina! Det har det blitt ved drastisk satsing på teknologisk endring drevet fram av offentlige reguleringer, sa han.

Nedslående dom

Lafferty mente på sin side at det ikke er absurd å diskutere om vi skal stase på tiltak ute eller hjemme.
- Dessverre har klimadebatten tatt all oppmerksomhet bort fra arbeidet for en bærekraftig utvikling. Her er det snakk om to ulike strategier, understreket han.

- ProSus har fått som mandat å evaluere hvor langt Norge har kommet når det gjelder bærekraftig utvikling. Hvordan har Norge fulgt opp anbefalingene fra Brundtlandrapporten i 1987, avtalene fra Rio i 1992, Kyoto i 1997 og Johannesburg i 2002, og andre internasjonale forpliktelser landet har påtatt seg? Og hva har Norge gjort i forhold til egne demokratisk fattede vedtak?

Dommen var nedslående.
- Norge har det svakeste rullebladet når det gjelder bærekraftig utvikling i Europa. I diverse handlingsplaner og offentlige uttalelser før internasjonale toppmøter er det mye snakk om at må vi gjøre et krafttak for bærekraftig utvikling. Men ordene etterfølges ikke av handling. Vi er best ute, men langt under middelmådig på hjemmebane. Hva kan Erik Solheim gjøre for å lindre Norges schizofreni? spurte Lafferty.

- Svekker demokratiet

Den norske politikken på dette området svekker den demokratiske anstendigheten utad og underminerer den demokratiske utdanningen av medborgerne hjemme i Norge, mente Lafferty. Det er idealisme ute, og mangel på realistiske tiltak hjemme. Man diskuterer aldri trade-offs, at det å satse på en bærekraftig utvikling ikke er gratis, men at det kan gå på bekostning av andre goder.

- Den mye omtale månelandingen på Kårstø er utsatt. Man satser i stedet på å ta kuttene i utslippene gjennom å kjøpe klimakvoter og betale for å beskytte regnskogene. Solheim er kritisk til ineffektiv bistand som fører til korrupsjon, men gir gladelig 500 millioner kroner til Tanzania for å stoppe avskogning. Dette er en naiv politikk, sa Lafferty.

Han mente at det er stor usikkerhet om hva resultatet av slike tiltak i u-land blir, og at satsingen ute avleder oppmerksomheten fra mangelen på tiltak hjemme, tiltak som også vil kreve en innsats fra menigmann.

- Politikk som maskerade

- Det regjeringen anser for å være en win-win-situasjon ute, gir et loose-loose-resultat for det norske demokratiet. Vi snakker her om politisk transvestisme, om politikk som maskerade, la han til.

- Hovedproblemet er mangelen på politisk vilje. Samstemtheten om at vi står overfor alvorlige miljøproblemer og de store planene om langsiktige tiltak fordunster når de konfronteres med de partipolitiske spillereglene og posisjoneringen før valg, sa Lafferty.

På denne måten undergraver politikerne oppdragelsen av demokratiets medborgere, fordi en bærekraftig utvikling vil måtte innebære store samfunnsendringer.

- Ut med konkurransedemokratiet

- I det demokratiske systemet vi har hatt de siste 150 årene, ligner politikken et marked, med kjøp og salg av politikk og konkurranse om velgernes gunst for å sikre seg 50,1 prosent av stemmene ved valg. Det er utenkelig at dette systemet vil kunne løse problemene vi står overfor. Vi skal ikke ha diktatur, men vi trenger å reformere dagens demokratiske system. Konkurransedemokratiet er ikke tilstrekkelig for å møte de langsiktige miljøutfordringene, det har en altfor kort tidshorisont, konkluderte Lafferty.

Han etterlyste samtidig det ekspertutvalget regjeringen har lovet å nedsette, som skal se på demokratiets rolle i forhold til en bærekraftig utvikling.

- Hvor ble det av miljøbølgen fra 1989?

Gymnaslektor Gudmund Skjeldal advarte mot klimakonsekvensene av olje- og gassutvinning i Arktis etter hvert som isen der smelter. Han var bekymret for den makten Olje- og energidepartementet har når det gjelder beslutninger om slike utbyggingsvedtak.

- Hvor ble det av miljøbølgen fra 1989? Sverige er mye flinkere enn Norge når det gjelder langsiktig planlegging i forhold til å få en bærekraftig utvikling, sa Skjeldal. Han ville at Norge skal satse på å utvikle bærekraftige energiformer og mer togtransport, og her hadde han ministerens støtte.

- Vi må gjøre om vindkraft og solkraft fra nisje- til masseteknologi, sa Solheim.

Det ble dessverre ikke tid til en ordentlig debatt om forholdet mellom demokrati og bærekraftig utvikling, fordi Solheim måtte forlate 'frokosten med Bernt' for å møte kronprinsen - "en person som har bedre greie på miljø enn de fleste på Stortinget", ifølge ministeren selv.

Emneord: Studentsaker, Forskning, Miljøforskning Av Lars Hoff
Publisert 22. mai 2008 15:35 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere