For få kvinner på akademitoppen: - Ikke barnas feil

- Kvinner bruker lengre tid enn menn på å nå helt til topps i akademia, men kvinner med barn ser ikke ut til å ha mindre sjanse for en karriere i akademia enn kvinner uten barn. At kjønnsbalansen på toppen er så skjev, kan skyldes at det ennå ikke er nok kvinner som er faglig kvalifisert for akademiske toppstillinger, sier forsker Erica Waagene.

BARN INGEN HINDRING: - Kvinner med barn har like stor sjanse som kvinner uten barn til å nå til topps i akademia, sier Erica Waagene ved NIFU-STEP.
Foto: Ola Sæther

I sin masteroppgave fra i fjor, "Rekruttering til vitenskapelige stillinger i det norske akademia: betydningen av barn og sosial bakgrunn for kvinner og menn", ved Institutt for sosiologi og samfunnsvitenskap på Universitetet i Oslo, slår 28-åringen hull på noen myter om kvinner og akademia.

- Kvinner med barn har like stor sjanse som kvinner uten barn til å nå til topps i akademia, til å bli professorer. Dette kan skyldes at kvinner som har valgt en karriere i akademia, er så dyktige faglig sett at det vil være irrasjonelt å nedprioritere en faglig karriere når man først har blitt rekruttert inn, sier Erica Waagene, forsker ved forskningsinstituttet NIFU-STEP.

Positivt med strengt regelverk

- I tillegg kan strenge formaliserte regelverk for ansettelser og opprykksordningen gjøre at akademia oppfattes som et rasjonelt karrierevalg for kvinner som er flinke og ønsker høye posisjoner. Forskerrollen gir dessuten rom for fleksibilitet, som kan være en fordel når man skal kombinere rollen som mor og karrierekvinne, sier Waagene. Hun har ikke sett på om det er noen forskjell på alenemødre og gifte/samboende mødre når det gjelder rekruttering til vitenskapelige stillinger.

Waagene har brukt registerdata fra Statistisk sentralbyrå, med opplysninger om 120 000 personer som fullførte hovedfag i perioden 1976-2003 og er født mellom 1955 og 1979. Datasettet inneholder også opplysninger om eventuell forskerutdanning, fag, antall barn og foreldrenes utdanningsnivå.

- Kvinner er ikke mer avhengige enn menn av å komme fra en privilegert sosial bakgrunn for å hevde seg i akademia. Både kvinner og menn som har foreldre med forskerutdanning, hadde større sannsynlighet for å ha en vitenskapelig stilling. Generelt betyr mors utdanningsnivå mer enn fars, men det betyr ikke mer for døtre enn for sønner, forteller Waagene.

Spesielt dyktige kvinner på MN

Faglig bakgrunn viste seg til en viss grad å ha betydning for rekrutteringen, særlig for de lavere stillingsnivåene. Kvinner med hovedfag innen MN-fag har større sannsynlighet for å være ansatt i akademia enn menn med denne utdanningen, og motsatt har menn større sannsynlighet enn kvinner for å være ansatt dersom de har hovedfagsutdanning innen samfunnsvitenskapelige fag.

- Forklaringen på det første kan være at kvinner med matematisk-naturvitenskapelig utdanning er en gruppe kvinner som er eksepsjonelt dyktige. Det kan også tenkes at menn med slik utdanning søker seg mot andre næringer enn akademia, der de kanskje tjener bedre og raskere rykker opp i høyere stillinger, sier hun.

Kvotering stjeler forskningstid

At kvinner i snitt bruker lengre tid på å kvalifisere seg til høyere akademiske stillinger, kan blant annet skyldes tidsbruken i akademia, tror hun.

- Kvotering av kvinner til komiteer og verv kan gjøre at den administrative byrden blir spesielt stor for kvinner, fordi det mange steder i utgangspunktet er få kvinner å fordele disse vervene på. Dette er med å stjele verdifull forskningstid. Samtidig er slike verv nyttige i forhold til faglig utvikling og tilgang på nettverk. Som en kompensasjon for mye tid på slike oppgaver, kan man for eksempel oftere gi disse kvinnene fritak fra undervisningsplikt.

Hun antyder at grunnen til den skjeve kjønnsbalansen på professornivå rett og slett kan skyldes at det ennå ikke er nok kvinner som er faglig kvalifisert for akademiske toppstillinger. Andelen kvinner blant de vitenskapelige ansatte økte fra 16 prosent i 1981 til 36 prosent i 2003.

- Når det gjelder doktorander, er det nesten kjønnsbalanse i dag, men for hvert nivå oppover synker kvinneandelen. Det vanlige er at man blir utnevnt til professor først når man er rundt femti. Selv om kvinneandelen øker på lavere stillingsnivåer, er målet om kjønnsbalanse i akademia på de høyeste stillingsnivåene en langsom prosess, sier Waagene, og viser til en NIFU-STEP-rapport ført i pennen av Vera Schwach og Terje Bruen Olsen. De kom fram til at selv om universiteter og høyskoler begynte å ansette like mange kvinner som menn i professorstillinger fra og med 2006, så vil man likevel ikke ha oppnådd full kjønnsbalanse i alle fag i 2028.

Fokus på likebehandling

- Fokus må være på likebehandling. Ordningen med personlig opprykk til professorat etter kompetanse, som ble innført i 1993, har bidratt til at flere kvinner oppnår professorstillinger.

- Man bør dessuten fokusere mer på tiltak som kan bidra til at kvinner og menn har like muligheter til å kvalifisere seg for høye stillinger, både enkelttiltak og mer strukturelle ordninger ved institusjonene, mener Waagene.

Hun trekker fram mentorordningen for kvinnelige postdoktorer ved UiO som et mulig positivt virkemiddel.

Emneord: Universitetspolitikk, Likestilling Av Lars Hoff
Publisert 7. mars 2008 10:53 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere