Professoren og hjerneforskeren Joel Glover kom til Norge
første gang i 1984.
- Jeg var 27 år og ønsket meg til Europa, forteller han.
Glover hadde opprinnelig sett seg ut et tysk institutt, men
en artikkel av den norske forskeren Jan Jansen i et
internasjonalt tidsskrift fikk ham til å skifte mening.
Artikkelen beskrev elektrofysiologiske undersøkelser av
ryggmarg hos kyllingfostre.
- Jeg hadde tatt doktorgrad ved Berkeley-universitetet på
nervestrengen hos blodigler og ønsket å ta skrittet opp til
virveldyr, forklarer han og forteller at de ikke var
vanskelig å få støtte til oppholdet fra The National
Institute of Health i USA. Det nevrovitenskapelige
miljøet ved UiO var et av verdens ledende.
på grensen til den siviliserte verden
Glover visste ingenting om Norge.
- Faktisk ble jeg villedet av Jansen, forteller han. I et
brev til Glover takket Jansen for interessen og skrev
beskjedent at Glover ikke måtte tro at Universitetet i Oslo
og byen kunne måle seg med Berkeley og San Diego. "Norge
ligger på grensen til den siviliserte verden", skrev Jansen.
Av andre fikk Glover høre at Jansen bodde i en hytte og gikk
på ski til Holmenkollbanen når han skulle på jobb. Alt dette
fortonte seg svært eksotisk for den eventyrlystne forskeren.
Han kunne ikke tro at Norge hadde flyplass og bestilte derfor
fly til København. Derifra tok han nattog til Oslo.
- Jeg våknet til synet av snødekte jorder og følte meg som
dr. Chivago i Sibir, forteller han.
På Sentralbanestasjonen ble han møtt av Jansen som kjørte ham
til en leilighet på Kringsjå.
- Allerede neste morgen spente jeg på meg skiene og gikk ut
på Sognsvann overbevist om at det ikke var annet enn skog og
fjell mellom meg og Nordpolen, minnes han.
Selv om Norge viste seg å være mer sivilisert enn forventet,
var overgangen fra California stor.
- Jeg har alltid vært et friluftsmenneske og ble hodestups
forelsket i alle mulighetene som åpnet seg. Ikke mange
europeiske storbyer har naturen så tett innpå som Oslo. Det
første året tok jeg hurtigruta til Hammerfest, og jeg ble med
venner til Jotunheimen. Den norske allemannsretten er en god
ting. Det er mange nordmenn som ikke skjønner hvor flott den
er, utbryter han.
Etter to år reiste Glover tilbake til USA, men før han dro gjorde han det klart for Jansen at han ville tilbake. I 1987 kom han til UiO med støtte fra Det norske forskningsrådet. Denne gangen for godt.
- Jeg kunne tjent dobbelt så mye i USA
I dag leder Joel Glover en gruppe som forsker på
ryggmargregenerasjon og stamceller på Institutt for
medisinske basalfag ved Det medisinske fakultet.
- Jeg kunne tjent dobbelt så mye og oppnådd større prestisje
om jeg hadde blitt i USA, men det er ikke så viktig for meg.
Derimot synes jeg det er svært frustrerende at norske
politikere viser så liten forståelse for betydningen av
forskning og grunnforskning spesielt, sukker han.
Joel Glover er godt integrert. Han har reist mer i Norge enn de fleste nordmenn, tatt kurs i gammeldans, fått norsk samboer - senere ekssamboer, datter og ny norsk samboer og gått Birkebeineren åtte ganger.
- I år gikk jeg Birkerbeineren i Wisconsin for første gang,
sier han og forteller at mens norske skiløpere står hver for
seg og smører skiene med et innbitt uttrykk i ansiktet, er
deltakerne i den amerikanske Birkebeineren blidere og mer
åpne. Det hender han savner den amerikanske væremåten.
- I USA er det mer vanlig med sosial omgang på arbeidsplassen
og mer aksept for eksentrikere. Det er helt greit å være litt
rar. I Norge stusser folk fortsatt når de møter en svart
person som snakker klingende bergensk, påpeker han.
- Og så savner jeg Stillehavet, legger han til.
Han utelukker ikke at han en dag flytter tilbake til
USA.
- Den dagen jeg blir for gammel og skrøpelig til å nyte en
skitur i Nordmarka, er det mulig at jeg flytter tilbake, men
jeg reiser ikke tilbake til Los Angeles. Jeg må finne noe som
ligner litt mer på Oslo.
Lettere å være akademiker i Skandinavia
Den tyske sosialantropologen Susanne Brandtstädter arbeidet ved universitetet i Manchester før hun kom til UiO for ett år siden.
- Her har jeg mye bedre arbeidsforhold. Jeg underviser mindre og kan blant annet bruke forskningsmidler til å kjøpe bøker, sier hun og forteller at også de administrative støttefunksjonene fungerer bedre i Oslo. Dette til tross for at instituttet for sosialantropologi i Manchester regnes som et av verdens beste og mest prestigetunge.
- Av den grunn er det desto verre at universitetet behandler forskerne sine med så liten respekt. Arbeidsforholdene er blitt mye verre etter Margaret Thatcher. Det akademiske personalet føler ofte at de er nederst på rangstigen, og publiseringspresset er enormt. Mange av mine kolleger arbeidet 60 timer eller mer i uken. Det er uvanlig å ta mer enn en ukes ferie, og det forventes at du er tilgjengelig for studentene i fritiden og i ferien.
Mer lystbetont
Susanne Brandtstädter forteller at hun jobber like mye som før, men nå er det frivillig og akkompagnert av helt andre følelser. Lønna ved instituttet er derimot ikke mye å skryte av, men det var den heller ikke i Manchester.
Hun tror flere utenlandske forskere vil søke seg til UiO i
framtiden.
- Nå hører jeg fra internasjonale kolleger at de
skandinaviske universitetene kan tilby de beste
arbeidsbetingelsene.
Andelen tyske akademikere som arbeider i utlandet har ifølge
Brandtstädter aldri vært høyere.
- I Tyskland har myndighetene iverksatt reformer for å bryte
det tradisjonelle hierarkiske systemet. Mens stillinger
tidligere i stor grad ble fordelt via forbindelser og
nettverk, er det i dag nesten umulig å få en akademisk
posisjon dersom du ikke har arbeidet ved et utenlandsk
universitet, forklarer hun.
Selv ønsker hun ikke å vende tilbake til Tyskland.
- Jeg forsker på kinesiske samfunnsforhold, og i Tyskland er
det ingen tradisjon for å studere dette i
sosialantropologien. Jeg blir på Universitetet i Oslo, slår
hun fast.
- Det eneste jeg savner i Tyskland er Berlin og familien min,
sier hun. I hverdagen savner hun ektemannen som arbeider som
sosialantropolog ved et universitetet i Estland.
- Det fungerer på et vis fordi det er direktefly mellom Norge
og Tallin, men vi håper at han snart finner en jobb i Norge.
En attraktiv pakke
Dr. Bernd Thiede arbeidet ved det anerkjente Max Planck-instituttet i Berlin før han kom til Bioteknologisenteret. Her leder han en gruppe som forsker på signaloverføring i forbindelse med apoptose eller programmert celledød ved hjelp av proteomikk. Defekter i apoptosesignaleringen er involvert ved en rekke alvorlige sykdommer, blant annet kreft.
- Pakken var god, svarer han på spørsmålet om hvorfor han
valgte å søke seg til UiO.
- Her har jeg fått midler til å kjøpe instrumenter og til å
ansette stipendiater og teknikere og gode lønnsvilkår, sier
han og peker på at Oslo er en dyr by å leve i. Blant
instrumentene han har fått, er et massespektrometer som
brukes til å måle små mengder peptider og proteiner.
Bernd Thiede kom til Oslo første gang i juni 2004 for å bli
intervjuet.
- Jeg likte spesielt nærheten til naturen og fjorden, sier
han og forteller at han allerede den første vinteren lærte
seg å gå langrenn. At senteret kunne tilby kjæresten en jobb
som tekniker virket også positivt inn.
Thiede er ansatt på en 5-års kontrakt med mulighet for
forlengelse.
- Jeg vil absolutt vurdere å bli dersom jeg får tilbud om å
forlenge kontrakten. Jeg savner livet i Berlin og vennene og
familien, men avstanden til Oslo er ikke så stor. Det tar
omtrent like lang tid å reise fra Oslo til Berlin som fra
München til Berlin, påpeker han.
Thiede synes ikke det er så forskjellig å jobbe i Norge og
Tyskland. Han er svært fornøyd med rammebetingelsene han har
fått, men han er ikke imponert over forskningens stilling i
det norske samfunnet.
- Norge er et rikt land og burde prioritere forskning høyere.
Å investere i forskning er å investere i framtiden.
Lønn er ikke så viktig
Professor Vladimir Tikhonov ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk er utdannet i St. Petersburg og Moskva. Etter å ha avlagt doktorgrad i koreansk historie i 1997, søkte han en kontraktstilling i Seoul.
- Etter sovjetregimets fall ble vilkårene for russiske akademikere sterkt forverret. Situasjonen på slutten av 90-tallet var fryktelig, med lønninger som knapt var til å leve av, forteller han.
Jobben i Seoul svarte imidlertid ikke til
forventningene.
- I Korea er 70 prosent av universitetene privateide og
sterkt dominert av familiedynastiene eller de religiøse
stiftelsene som eier dem. Resultatet blir en uheldig
sammenblanding av privat og offentlig sfære.
Oslo tilfredsstiller min sovjetnostalgi
Han fant UiOs stillingsannonse på internett.
- En av årsakene til at jeg søkte, var at jeg visste at Norge
er et sjeldent eksempel på vellykket sosialisme. Da jeg kom
til Oslo for å delta på intervju, oppdaget jeg at Oslo ligner
på St. Petersburg. Byen har den samme type 1800-talls
arkitektur. Det er kort vei ut i naturen, og hverdagslivet i
Oslo minner om hverdagslivet i Leningrad før
liberaliseringen. Oslo tilfredsstiller min sovjetnostalgi,
humrer han og forsikrer at det ikke betyr at han lengter
tilbake til diktaturet.
- I dag tror jeg ikke jeg ville våge å ta sønnen min med på
tur i skogen utenfor St. Petersburg. Kriminaliteten er for
stor, bemerker han.
Vladimir Tikhonov har arbeidet ved UiO i snart åtte år.
- Jeg kunne tjent mer penger i Korea, og jeg har fått tilbud
om bedre betalte posisjoner i USA, men jeg er ikke så opptatt
av penger, sier han. Han forteller at han føler avsky for det
amerikanske samfunnssystemet. Å søke seg tilbake til St.
Petersburg er heller ikke aktuelt.
- Russland i dag ligner på USA, men uten demokrati. Det er
blitt et brutalisert samfunn preget av nasjonalistiske
holdninger og snever økonomisk tankegang.
Tikhonov beskriver det norske universitetssystemet som mer
demokratisk enn forskningskulturene han har personlig
erfaring fra. Men ikke alt er fryd og gammen ved UiO.
- Tellekantsystemet er alt for elitistisk fundert og må
endres slik at det også fanger opp populærvitenskapelige
arbeider. Folkeopplysning er også en viktig oppgave, påpeker
han.
At Tikhonovs koreanske kone trives, spiller også inn på
beslutningen om å bli i Oslo.
- Min kone har studert klassisk fiolin. I Norge er det
lettere å få jobb som fiolinlærer, og her føler hun seg
mindre undertrykt som kvinne.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere