De valgte UiO

Det sies at når utenlandske forskere søker seg til Norge, er det nesten alltid på grunn av kjærlighet. Bildet er heldigvis mer nyansert enn som så. Det var eventyrlyst og et internasjonalt anerkjent forskningsmiljø som trakk hjerneforskeren Joel Glover til UiO. - Skandinaviske universiteter har verdens beste arbeidsbetingelser, mener den tyske sosialantropologen Susanne Brandtstädter.

FORELSKET I DEN NORSKE LEVEMÅTEN: - Jeg kunne tjent dobbelt så mye og oppnådd større prestisje i USA, forteller hjerneforsker Joel Glover.
Foto: Ola Sæther

Professoren og hjerneforskeren Joel Glover kom til Norge første gang i 1984.
- Jeg var 27 år og ønsket meg til Europa, forteller han. Glover hadde opprinnelig sett seg ut et tysk institutt, men en artikkel av den norske forskeren Jan Jansen i et internasjonalt tidsskrift fikk ham til å skifte mening. Artikkelen beskrev elektrofysiologiske undersøkelser av ryggmarg hos kyllingfostre.
- Jeg hadde tatt doktorgrad ved Berkeley-universitetet på nervestrengen hos blodigler og ønsket å ta skrittet opp til virveldyr, forklarer han og forteller at de ikke var vanskelig å få støtte til oppholdet fra The National Institute of Health i USA. Det nevrovitenskapelige miljøet ved UiO var et av verdens ledende.

på grensen til den siviliserte verden

Glover visste ingenting om Norge.
- Faktisk ble jeg villedet av Jansen, forteller han. I et brev til Glover takket Jansen for interessen og skrev beskjedent at Glover ikke måtte tro at Universitetet i Oslo og byen kunne måle seg med Berkeley og San Diego. "Norge ligger på grensen til den siviliserte verden", skrev Jansen. Av andre fikk Glover høre at Jansen bodde i en hytte og gikk på ski til Holmenkollbanen når han skulle på jobb. Alt dette fortonte seg svært eksotisk for den eventyrlystne forskeren. Han kunne ikke tro at Norge hadde flyplass og bestilte derfor fly til København. Derifra tok han nattog til Oslo.
- Jeg våknet til synet av snødekte jorder og følte meg som dr. Chivago i Sibir, forteller han.

På Sentralbanestasjonen ble han møtt av Jansen som kjørte ham til en leilighet på Kringsjå.
- Allerede neste morgen spente jeg på meg skiene og gikk ut på Sognsvann overbevist om at det ikke var annet enn skog og fjell mellom meg og Nordpolen, minnes han.

Selv om Norge viste seg å være mer sivilisert enn forventet, var overgangen fra California stor.
- Jeg har alltid vært et friluftsmenneske og ble hodestups forelsket i alle mulighetene som åpnet seg. Ikke mange europeiske storbyer har naturen så tett innpå som Oslo. Det første året tok jeg hurtigruta til Hammerfest, og jeg ble med venner til Jotunheimen. Den norske allemannsretten er en god ting. Det er mange nordmenn som ikke skjønner hvor flott den er, utbryter han.

Etter to år reiste Glover tilbake til USA, men før han dro gjorde han det klart for Jansen at han ville tilbake. I 1987 kom han til UiO med støtte fra Det norske forskningsrådet. Denne gangen for godt.

- Jeg kunne tjent dobbelt så mye i USA

I dag leder Joel Glover en gruppe som forsker på ryggmargregenerasjon og stamceller på Institutt for medisinske basalfag ved Det medisinske fakultet.
- Jeg kunne tjent dobbelt så mye og oppnådd større prestisje om jeg hadde blitt i USA, men det er ikke så viktig for meg. Derimot synes jeg det er svært frustrerende at norske politikere viser så liten forståelse for betydningen av forskning og grunnforskning spesielt, sukker han.

Joel Glover er godt integrert. Han har reist mer i Norge enn de fleste nordmenn, tatt kurs i gammeldans, fått norsk samboer - senere ekssamboer, datter og ny norsk samboer og gått Birkebeineren åtte ganger.

- I år gikk jeg Birkerbeineren i Wisconsin for første gang, sier han og forteller at mens norske skiløpere står hver for seg og smører skiene med et innbitt uttrykk i ansiktet, er deltakerne i den amerikanske Birkebeineren blidere og mer åpne. Det hender han savner den amerikanske væremåten.
- I USA er det mer vanlig med sosial omgang på arbeidsplassen og mer aksept for eksentrikere. Det er helt greit å være litt rar. I Norge stusser folk fortsatt når de møter en svart person som snakker klingende bergensk, påpeker han.
- Og så savner jeg Stillehavet, legger han til.

Han utelukker ikke at han en dag flytter tilbake til USA.
- Den dagen jeg blir for gammel og skrøpelig til å nyte en skitur i Nordmarka, er det mulig at jeg flytter tilbake, men jeg reiser ikke tilbake til Los Angeles. Jeg må finne noe som ligner litt mer på Oslo.


Lettere å være akademiker i Skandinavia
Den tyske sosialantropologen Susanne Brandtstädter arbeidet ved universitetet i Manchester før hun kom til UiO for ett år siden.
- Her har jeg mye bedre arbeidsforhold. Jeg underviser mindre og kan blant annet bruke forskningsmidler til å kjøpe bøker, sier hun og forteller at også de administrative støttefunksjonene fungerer bedre i Oslo. Dette til tross for at instituttet for sosialantropologi i Manchester regnes som et av verdens beste og mest prestigetunge.
- Av den grunn er det desto verre at universitetet behandler forskerne sine med så liten respekt. Arbeidsforholdene er blitt mye verre etter Margaret Thatcher. Det akademiske personalet føler ofte at de er nederst på rangstigen, og publiseringspresset er enormt. Mange av mine kolleger arbeidet 60 timer eller mer i uken. Det er uvanlig å ta mer enn en ukes ferie, og det forventes at du er tilgjengelig for studentene i fritiden og i ferien.

Mer lystbetont

Susanne Brandtstädter forteller at hun jobber like mye som før, men nå er det frivillig og akkompagnert av helt andre følelser. Lønna ved instituttet er derimot ikke mye å skryte av, men det var den heller ikke i Manchester.

Hun tror flere utenlandske forskere vil søke seg til UiO i framtiden.
- Nå hører jeg fra internasjonale kolleger at de skandinaviske universitetene kan tilby de beste arbeidsbetingelsene.

Andelen tyske akademikere som arbeider i utlandet har ifølge Brandtstädter aldri vært høyere.
- I Tyskland har myndighetene iverksatt reformer for å bryte det tradisjonelle hierarkiske systemet. Mens stillinger tidligere i stor grad ble fordelt via forbindelser og nettverk, er det i dag nesten umulig å få en akademisk posisjon dersom du ikke har arbeidet ved et utenlandsk universitet, forklarer hun.

Selv ønsker hun ikke å vende tilbake til Tyskland.
- Jeg forsker på kinesiske samfunnsforhold, og i Tyskland er det ingen tradisjon for å studere dette i sosialantropologien. Jeg blir på Universitetet i Oslo, slår hun fast.
- Det eneste jeg savner i Tyskland er Berlin og familien min, sier hun. I hverdagen savner hun ektemannen som arbeider som sosialantropolog ved et universitetet i Estland.
- Det fungerer på et vis fordi det er direktefly mellom Norge og Tallin, men vi håper at han snart finner en jobb i Norge.


En attraktiv pakke
Dr. Bernd Thiede arbeidet ved det anerkjente Max Planck-instituttet i Berlin før han kom til Bioteknologisenteret. Her leder han en gruppe som forsker på signaloverføring i forbindelse med apoptose eller programmert celledød ved hjelp av proteomikk. Defekter i apoptosesignaleringen er involvert ved en rekke alvorlige sykdommer, blant annet kreft.

- Pakken var god, svarer han på spørsmålet om hvorfor han valgte å søke seg til UiO.
- Her har jeg fått midler til å kjøpe instrumenter og til å ansette stipendiater og teknikere og gode lønnsvilkår, sier han og peker på at Oslo er en dyr by å leve i. Blant instrumentene han har fått, er et massespektrometer som brukes til å måle små mengder peptider og proteiner.

Bernd Thiede kom til Oslo første gang i juni 2004 for å bli intervjuet.
- Jeg likte spesielt nærheten til naturen og fjorden, sier han og forteller at han allerede den første vinteren lærte seg å gå langrenn. At senteret kunne tilby kjæresten en jobb som tekniker virket også positivt inn.

Thiede er ansatt på en 5-års kontrakt med mulighet for forlengelse.
- Jeg vil absolutt vurdere å bli dersom jeg får tilbud om å forlenge kontrakten. Jeg savner livet i Berlin og vennene og familien, men avstanden til Oslo er ikke så stor. Det tar omtrent like lang tid å reise fra Oslo til Berlin som fra München til Berlin, påpeker han.

Thiede synes ikke det er så forskjellig å jobbe i Norge og Tyskland. Han er svært fornøyd med rammebetingelsene han har fått, men han er ikke imponert over forskningens stilling i det norske samfunnet.
- Norge er et rikt land og burde prioritere forskning høyere. Å investere i forskning er å investere i framtiden.


Lønn er ikke så viktig
Professor Vladimir Tikhonov ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk er utdannet i St. Petersburg og Moskva. Etter å ha avlagt doktorgrad i koreansk historie i 1997, søkte han en kontraktstilling i Seoul.
- Etter sovjetregimets fall ble vilkårene for russiske akademikere sterkt forverret. Situasjonen på slutten av 90-tallet var fryktelig, med lønninger som knapt var til å leve av, forteller han.

Jobben i Seoul svarte imidlertid ikke til forventningene.
- I Korea er 70 prosent av universitetene privateide og sterkt dominert av familiedynastiene eller de religiøse stiftelsene som eier dem. Resultatet blir en uheldig sammenblanding av privat og offentlig sfære.

Oslo tilfredsstiller min sovjetnostalgi

Han fant UiOs stillingsannonse på internett.
- En av årsakene til at jeg søkte, var at jeg visste at Norge er et sjeldent eksempel på vellykket sosialisme. Da jeg kom til Oslo for å delta på intervju, oppdaget jeg at Oslo ligner på St. Petersburg. Byen har den samme type 1800-talls arkitektur. Det er kort vei ut i naturen, og hverdagslivet i Oslo minner om hverdagslivet i Leningrad før liberaliseringen. Oslo tilfredsstiller min sovjetnostalgi, humrer han og forsikrer at det ikke betyr at han lengter tilbake til diktaturet.
- I dag tror jeg ikke jeg ville våge å ta sønnen min med på tur i skogen utenfor St. Petersburg. Kriminaliteten er for stor, bemerker han.

Vladimir Tikhonov har arbeidet ved UiO i snart åtte år.
- Jeg kunne tjent mer penger i Korea, og jeg har fått tilbud om bedre betalte posisjoner i USA, men jeg er ikke så opptatt av penger, sier han. Han forteller at han føler avsky for det amerikanske samfunnssystemet. Å søke seg tilbake til St. Petersburg er heller ikke aktuelt.
- Russland i dag ligner på USA, men uten demokrati. Det er blitt et brutalisert samfunn preget av nasjonalistiske holdninger og snever økonomisk tankegang.

Tikhonov beskriver det norske universitetssystemet som mer demokratisk enn forskningskulturene han har personlig erfaring fra. Men ikke alt er fryd og gammen ved UiO.
- Tellekantsystemet er alt for elitistisk fundert og må endres slik at det også fanger opp populærvitenskapelige arbeider. Folkeopplysning er også en viktig oppgave, påpeker han.

At Tikhonovs koreanske kone trives, spiller også inn på beslutningen om å bli i Oslo.
- Min kone har studert klassisk fiolin. I Norge er det lettere å få jobb som fiolinlærer, og her føler hun seg mindre undertrykt som kvinne.

Emneord: Internasjonalisering, Forskning Av Grethe Tidemann
Publisert 5. mars 2008 11:16 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere