Vikingsledene står støtt

Et møysommelig, kostbart og tidkrevende arbeid er over. Etter sju år kan publikum igjen beundre de praktfulle sledene og slededragene i Vikingskipshuset på nært hold.

SIKRET FOR ETTERTIDEN: Støttemaker Ragnar Løchen og konservator Susan Braovac ved et av slededragene fra Osebergfunnet.
Foto: Ståle Skogstad

Innerst i Vikingskipshuset står tre sleder og to slededrag. Gjenstandene er rundt 1200 år gamle og stammer fra Osebergfunnet som ble gravd ut i 1904. I sju år har publikum måttet nøye seg med å kikke på disse gjenstandene gjennom et lite vindu i en midlertidig vegg mellom sledene og resten av utstillingshallen. Nå er arbeidet med å sikre sledene og dragene for ettertiden over, og publikum har igjen fått tilgang til klenodiene.

Staskjøretøyer

Vi blir tatt imot av støttemaker Ragnar Løchen og konservator Susan Braovac. Sledene har praktfulle utskjæringer. Løchen forteller at to av sledene har fått navn etter arkeologene som fikk ansvaret for å grave dem fram, Schetelig og Gustafson. Den tredje ble gravd fram etter et funn av en enklere arbeidsslede og fikk derfor navnet "fjerde slede". Alle praktsledene bærer preg av å ha vært brukt, sannsynligvis til prosesjoner, i følge Løchen.
- Det er rart å tenke seg at de opprinnelig var malt. Gustafsonslede var rød og svart og hadde blanke nagler. Den må ha vært svært gjev, bemerker Braovac.


Løchen forteller at de siste malingsrestene forsvant under konserveringen i 1904. På begynnelsen av 1900-tallet ble sledene konservert med alun, et salt som ble brukt til å erstatte vannet i treverket, slik at treets dimensjoner forble uendret. Dette var imidlertid en røff metode, hvor treet ble kokt i alunoppløsning, og en av ulempene var at all maling forsvant.
- Over tid viste det seg også at alunbehandlingen hadde flere ulemper. Alunet trakk ikke inn i kjernen av treverket, og man fikk indre sprekkdannelser som etter hvert førte til sprekkdannelser på overflaten, legger Braovac til. Hun var i år 2000 med på å oppdage skadene på Gustafsonsleden, noe som gjorde at museet valgte å sette i gang et større restaureringsprosjekt.

Millimeterpresisjon

På grunn av gjenstandenes skjøre tilstand var det umulig å flytte dem, og jobben måtte gjøres på stedet. Løchen forteller at arbeidet startet med at de gamle montrene ble revet ned. Ved hjelp av røntgenfotografering ble gjenstandenes tilstand og skader kartlagt. De ble deretter renset for støv og skitt, før den mest tidkrevende delen av arbeidet startet; å erstatte det gamle støtteverket.

Ragnar Løchen forteller at de nye støttene er av rustfritt stål. Han har egenhendig laget alle delene, både støtter, beslag og skruer.
- Her dreier det seg om millimeterpresisjon. Hver bit er spesialdesignet, og dette stålet er uhyre vanskelig å arbeide med, selv et lite beslag krever 25 arbeidsoperasjoner, supplerer Braovac.


50 år i akvarier
De to siste årene har hun samarbeidet med Ragnar Løchen om oppstøttingen av slededragene.Ved siden av dragene, som er støttet opp, ligger noen mindre trebiter.
- Legg merke til at utskjæringene i treverket er mindre framtredende på de små bitene, bemerker Braovac. De små bitene har også en mørkere farge. Braovac forteller at de mindre bitene i likhet med sledene er konservert ved hjelp av alun. Gustafson, som hadde ansvaret for utgravningen, observerte at alunet gjorde at utskjæringene ble flatere og mindre detaljerte. Han besluttet derfor å legge de to slededragene i vann, i påvente av bedre konserveringsteknikker. I hele 50 år lå de i akvarier, før de ble restaurert med mer moderne teknikker.

Sledene har fått nye montre med klimaregulering og fiberoptisk lys.
- De er moderne og tidløse og bør derfor også kunne passe inn i den nye museumsbygningen som er planlagt på Sørenga i Oslo, sier Braovac.

Ikke flytteklare nå

- Har restaureringen gjort det lettere å flytte gjenstandene til et nytt museum? spør vi til slutt.
Svaret er benektende.
- Transportstøtter må beskytte hele overflaten, samtidig som de må være fleksible og dempe vibrasjoner og støt. Dette er ikke transportstøtter, fastslår Susan Braovac. Hun peker på et av dragene.
- Da denne biten ble gravlagt, veide den ca 2,3 kg. I dag veier den ca 950 gram. Det store tapet av tremasse har gjort gjenstandene uhyre skjøre, og vi må finne ut mye mer før vi kan ta sjansen på å flytte dem.
Susan Braovac forteller at museet de nærmeste årene vil bruke betydelige ressurser på å forsøke å løse problemene. Sammen med en nyansatt kjemiker ved museet skal hun blant annet forske på hvordan alunkonserverte gjenstander best kan rekonserveres.

Ragnar Løchen er i gang med å lage nytt støtteverk til den store vognen fra Osebergfunnet. Han er svært glad og litt vemodig over at arbeidet med sledene og slededragene er ferdig.
- Du vet, jeg har berørt og pustet og sett på disse gjenstandene i sju år, sier han.

Emneord: Vikingskipshuset, Museene Av Grethe Tidemann
Publisert 31. jan. 2008 10:01 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere