- UiO en antinazistisk bastion under krigen

- Fakultetene ble en bastion for holdningskampen mot Nasjonal Samling og okkupasjonsmakten. De fem dekanene greide å motstå de mest symboltunge forsøkene på nazifisering, sier historikeren Jorunn Sem Fure, som har skrevet bok om Universitetet i Oslos motstandskamp.

KRIGSUTBRUDDET: To ferske studenter på Universitetsplassen leser nyheten om krigsutbruddet i Polen samme dag som immatrikuleringen fant sted, 2. september 1939 (foto fra boka).

- Universitetet i Oslos liberal-demokratiske tradisjon var så robust i krigsårene at det maktet å avvise nazifiseringen på alle vesentlige områder. Det var kun i en håndfull ansettelsessaker at Nasjonal Samling fikk presset sin vilje igjennom. Universitetets grunnmur holdt, legger hun til.

30. november var det 64 år siden rikskommissær Josef Terboven lot 1200 studenter arrestere og stengte Universitetet i Oslo. Samme dato ble Universitetet i kamp 1940-45 (Vidarforlaget) lansert under en tilstelning i Universitetets Aula, åstedet for det hele. Boka er resultatet av et fire års engasjement Sem Fure har hatt ved Forum for universitetshistorie på Institutt for arkeologi, konservering og historie.

Fra forbilde til fiendebilde

- Tyskland var det viktigste akademiske forbildet i Norge til langt ut på 1900-tallet, men det var også store forskjeller mellom landene, hevder hun.

Nasjonalkonservatismen og antisemittismen stod sterkt i tysk akademia i mellomkrigstiden, og fra 1933 ble liberale og venstreorienterte marginalisert og etter hvert forfulgt. Den sterke bindingen mellom stat og universitet og den hierarkiske, autoritære styreformen innad bidro også til den raske nazifiseringen.

- I Norge ble derimot Universitetets autonomi styrket da det fikk sin første valgte rektor i 1905, og det var langt fra så sentralstyrt og hierarkisk oppbygd som tyske universiteter. Da HF-dekanus Didrik Arup Seip ble valgt til rektor i 1937, fremhevet han nettopp kontrasten mellom den tyske førerrektoren og den norske kollegialt valgte rektoren, sier Sem Fure. Seip ble arrestert av Gestapo i september 1941 og deportert til Tyskland og erstattet av NS-mannen Adolf Hoel.

De deporterte studentene holdt stand


Den 30. november 1943, rett etter Aulabrannen, arresterte Gestapo 1200 mannlige studenter. De ble stuet inn i Universitetets Aula og senere internert i militærleiren i Stavern. 650 av dem ble i løpet av vinteren deportert til Tyskland. Universitetet var stengt resten av krigen.

Studentene ble delt i to grupper. Den ene ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald og den andre til SS-skolen St. Andreas ved Sennheim i Elsass, for å oppdras i den nazistiske raselæren og det germanske verdensbildet. Men nordmennene lot seg ikke overbevise, prosjektet ble snart oppgitt, og det ble i stedet hardt kroppsarbeid resten av krigen. (På bildet til venstre ser vi en gruppe norske studenter på utmarsj i Elsass sommeren 1944. Legg merke til at uniformene er strippet for alle distinksjoner. Studentene nektet å bære uniform før SS-symbolene var fjernet.)

Fakultetene en antinazistisk bastion

- Fakultetene ble ikke nyordnet under okkupasjonen, og ble en bastion for holdningskampen mot NS og okkupasjonsmakten. De fem dekanene greide å motstå de mest symboltunge forsøkene på nazifisering. Det var striden om opptaksreglementet på Det medisinske fakultet som var bakgrunnen for begivenhetene høsten 1943, som førte til stengningen av universitetet. NS ville ha inn NS-ungdom og frontkjempere på medisinstudiet, selv om de ikke tilfredsstilte opptakskravene, men dekanene nektet, forteller Sem Fure.

Det var riktignok strid mellom "dekanlinjen" og "aksjonslinjen" til det illegale Aksjonsutvalget under ledelse av psykologiprofessor Harald Schjelderup. Han mente at dekanene var for forsiktige i forhold til NS-ledelsen og at Universitetet burde ha vært stengt. 15. oktober 1943 ble han, 11 andre professorer og 70 studenter arrestert av Gestapo og sendt til Grini.

Fortsatt motstandskamp


Etter at Universitetet ble stengt, greide dekanene å forhindre at bygningene ble tatt i bruk av okkupasjonsmakten ved å gjøre dem om til skoler. Mange av studentene sluttet seg til ulike former for motstandsarbeid, særlig i produksjon og distribusjon av illegal presse eller i etterretningsorganisasjonen XU. Hver fjerde student ble arrestert i løpet av krigsårene, og i alt 100 studenter og to stipendiater falt i motstandskampen. Hver femte professor havnet i fengsel, og en annen femtedel dro i eksil.

- Kan vi lære noe av Universitetets holdningskamp under krigen?

- Presset på enkeltpersoner var mye sterkere under krigen, så det er ikke lett å tenke seg noe tilsvarende i dag. Men den kan kanskje minne myndighetene om at universitetet ikke er en lett institusjon å reformere mot sin vilje. Det har integritet, sine egne normer, sin egen historie og lange, kanskje litt sidrumpa, tradisjoner, svarer Sem Fure.

LIBERAL-DEMOKRATISK TRADISJON: - Universitetet i Oslos liberal-demokratiske tradisjon var så robust i krigsårene at det maktet å avvise nazifiseringen på alle vesentlige områder, sier universitetshistorikeren Jorunn Sem Fure (bildet t.h.).

Emneord: Forskning, Universitetshistorie Av Lars Hoff
Publisert 10. des. 2007 09:51 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere