Flyktet fra Iran, tok doktorgraden: - Jeg er lykkelig nå

En campingvogn på Gjøvik ble hennes første hjem i Norge. Hun var over tretti år og måtte begynne livet helt på nytt. I januar i år disputerte hun for doktorgraden i ernæring. - Jeg har jobbet hardt. Det har vært så viktig for meg å få denne graden, sier Sedegheh Gharagozlian stille.

LYKKELIG NÅ: - Det har vært så viktig for meg å ta doktorgraden. At jeg som er kvinne, at jeg som har gått gjennom så mye, kunne klare det, sier Sedegheh Gharagozlian.
Foto: Ola Sæther

Det er en av disse knakende kalde dagene Uniforum besøker Sedegheh Gharagozlian på Aker universitetssykehus. Vi finner henne i hus nummer 28, på Avdeling for klinisk ernæring. Tre dager er gått siden hun disputerte.

- Lykkelig

- Jeg er lykkelig nå, sier hun og ser oss varmt i øynene. - Jeg har hatt lange dager, jobbet hver helg og aldri hatt sommerferie. Det har vært så fryktelig viktig for meg å ta denne graden, medgir hun.

I 1998 skrev Gharagozlian historie: Hun var blitt den første kliniske ernæringsfysiologen med utdanning fra Norge. Nå er hun den første fra dette kullet som tar doktorgrad. "Sedegheh har vist at hun har jernvilje. Hun har enorm arbeidskapasitet og har vært villig til å jobbe på ytterst ukurante tidspunkter. Jeg tar av meg hatten for henne!" utbryter veilederen hennes, professor Svein Olav Kolset ved Avdeling for ernæringsvitenskap, da Uniforum ringer.

Utvist fra universitetet

Sedegheh Gharagozlian var en gang jusstudent i Teheran. Hun var nesten ferdig jurist da hun ble utvist fra universitetet.
- Etter revolusjonen ble universitetet stengt og alle studentene grundig undersøkt. Hvem hadde vært politisk aktive? Selv tilhørte jeg venstresida og hadde talt om frihet og likhet. Jeg måtte gå. Det var trist. Men jeg trøstet meg med at det kunne skjedd verre ting med meg. Likevel var tida som fulgte vanskelig, blant annet var det umulig for meg å få jobb. Vi tilhørte et høyt sosialt lag av samfunnet, min mann jobbet som advokat ved det iranske
samferdselsdepartementet og han var også advokat ved Den internasjonale domstolen i Haag. Også han hadde en fortid om politisk aktivist. En dag i 1986 ble dette avslørt. Og i samme øyeblikk forstod vi at han måtte komme seg ut av landet. Det gjaldt livet. To av brødrene hans og flere venner var allerede fengslet. Han dro over fjellene og tok seg ulovlig inn i Tyrkia. To måneder senere pakket jeg en koffert og tok med meg de to sønnene våre, den ene på fem år, den andre bare sju måneder, forteller Gharagozlian.

Livet i Tyrkia var ikke godt. - Vi ble dårlig behandlet av politiet der. At vi tilhørte venstresida, likte de tyrkiske myndighetene dårlig. Jeg dro til Ankara, snakket med representanter for FN. Jeg gikk igjennom masse, sier hun, alvorlig. I nesten 18 måneder var familien i dette landet. Da kom det en delegasjon fra Norge.
- De sa: Dere skal få komme til Norge. Jeg var så glad. Endelig skulle vi få reise. Tyrkia var ikke trygt for oss.

En førjulsdag for 19 år siden kom Sedegheh Gharagozlian til Norge med den lille familien sin.
- Vårt første hjem var en campingvogn på Gjøvik. Snart fikk vi beskjed om at Haugesund ville ta imot oss. Jeg og mannen min var over 30 år, og nå måtte vi begynne livet helt på nytt.

Livet år null

Gharagozlian forteller at familien fikk leilighet og penger til å kjøpe det nødvendigste.
- Men jeg var ikke vant til å få penger fra det offentlige. I seks måneder tok jeg imot hjelp fra sosialkontoret, deretter ville jeg greie meg selv. Jeg ba om en mindre leilighet som vi hadde råd til. Jeg ville være selvstendig, sier hun.

Gharagozlian begynte som morsmålslærer i en barnehage, og om kveldene vasket hun i den samme barnehagen. Hun tok andre småjobber også. Da mannen hennes fikk vite at to av brødrene hans og flere av vennene var blitt henrettet, fikk han psykiske problemer.

- Det ble til at jeg måtte ta meg av både sønnene mine og mannen min. Etter hvert gikk det opp for meg at jeg trengte utdanning. Jusstudiene fra hjemlandet mitt var ingenting verd i Norge. Jeg hadde bare studentkortet og utvisningspapiret som bevis. Jeg innså at jeg måtte begynne på nytt, sier Gharagozlian.

Videregående skole tok hun som privatist, og i 1990 ble hun tatt opp som student ved Universitetet i Oslo. Etter ett års studier ved MN-fakultetet, blant annet biokjemi, var veien ikke lang til ernæring. I 1991 begynte hun på ernæringsstudiene. Nå har hun tatt universitetets høyeste grad.

- Det har vært så viktig å nå dette målet. At jeg som er kvinne, at jeg som har gått gjennom så mye, kunne klare det. Jeg ville vise at jeg er sterk, at ingen kan knekke meg, sier hun.

Ferdig før femti

Gharagozlian har forsket på diabetes. Hun har funnet at personer med diabetes type 1 har forhøyde nivåer i blodet av enzymer som bryter ned bindevev. Forskeren er takknemlig overfor dem som har støttet henne i det store arbeidet hun har utført.
- Jeg har hatt en svært god veileder i Svein Olav Kolset. Da jeg fikk doktorgradsstipend, fikk jeg også tre års permisjon fra stillingen min ved Aker sykehus. Men selve skriveprosessen gjorde jeg mens jeg jobbet. Avdelingsleder her på Aker sykehus, Ingunn Bergstad, ga meg fri én dag i uka for å arbeide med avhandlingen. Alle kollegene har støttet og oppmuntret meg. "Dette klarer du!" har de sagt til meg mange ganger. Målet var å få ferdig doktoravhandlingen før jeg fylte 50. Det greide jeg, sier hun tilfreds.

- Men nå er jeg utslitt. Jeg har jobbet så intenst, særlig har de siste ukene vært stressende. Om to dager reiser mannen min og jeg til Egypt. Endelig har jeg tid til ferie.

Emneord: Forskning, Iran Av Trine Nickelsen
Publisert 5. feb. 2007 10:49 - Sist endret 10. des. 2008 15:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere