Vil heve den etiske bevisstheten blant forskerne

Hvilket ansvar har medforfattere i vitenskapelige artikler? På et debattmøte i Oslo sist fredag var det enighet om at Vancouver-reglene er klare nok, men at den etiske bevisstheten rundt medforfatterskap i forskermiljøene må heves.

Fra debattmøtet om medforfatterskap i kjølvannet av Sudbø-saken: Fra venstre Arvid Hallén, Petter Jensen Gjersvik, Lars Walløe og Haakon Benestad.
Foto: Lars Hoff

Hva skal til for å sette sitt navn under en vitenskapelig artikkel? Hvilke plikter har en medforfatter? Er det internasjonale regelverket godt nok? Dette var spørsmål De nasjonale forskningsetiske komitéer ønsket å belyse i et debattmøte om medforfatterskap, i kjølvannet av Sudbø-saken.

Det var utbredt enighet om at Vancouver-reglene er hensiktsmessige, og at problemet med uberettiget medforfatterskap er vanskelig å komme til livs fordi det er så utbredt - også internasjonalt. Uenigheten gikk på hvor alvorlige konsekvensene av denne uskikken egentlig er.

- Som å lage fisk av fiskesuppe

Magne Nylenna, redaktør for Helsebiblioteket og tidligere redaktør i Tidsskrift for Den norske lægeforening, har vært med på å utforme Vancouver-reglene og kriteriene for forfatterskap.

- 60 prosent av medforfatterne i medisinske artikler oppfyller ikke kriteriene i Vancouver-konvensjonen. Reglene er ikke ukjente eller uklare, så her står det mest på viljen til å etterleve dem. Medforfatterskap har blitt en valuta som kjøpes og selges. Istedenfor å betale en statistiker for arbeidet hans, gir man ham medforfatterskap, sa Nylenna i sitt innledningsforedrag.

På spørsmål fra salen om hvor stor oppgaven forskersamfunnet her står overfor er, svarte han: - Det er som å lage fisk av fiskesuppe.

Selvkorrigerende vitenskap

Professor i medisin på Rikshospitalet, Per Brandtzæg, ville ha seg frabedt å høre at han skulle være en del av en "ukultur" innen forskningen. Tross mange skandaler med forskningsfusk i det siste, mente han at forskningen grunnleggende sett er en redelighetskultur og at fusk oftest dreier seg om psykiatriske tilfeller. Han mente at konsekvensene av forskningsfusk over tid er små, og advarte mot forhåndsdømming av medforfatterne i Sudbø-saken før granskingsutvalget har lagt fram sin rapport.

- Etter maks 30-40 år er fusket oppdaget og rettet opp. Vitenskapen er som en svær dampveivals som ruller fremover og selv korrigerer sine feil underveis, sa Brandtzæg. Han advarte mot mer kontroll, fordi det vil gå ut over forskningsfriheten og tverrfagligheten. Han pekte på Max-Planck-instituttet i Berlin og deres arbeid for å høyne den etiske bevisstheten blant sine forskere som forbilledlig.

Bjørn Guldvog, assisterende direktør i Helse- og sosialdirektoratet, fremhevet at hans direktorat er en stor bruker av forskningskunnskap og avhengig av tilliten til slik kunnskap. Han mente at Sudbø-saken var blitt håndtert på en tillitsvekkende måte av institusjonene. - For å redusere forskningsfusk, må vi finne ut av hva som bidrar til det ved å spørre forskerne selv, og vi må jobbe med å forbedre korrigeringssystemene. Hvis ikke blir det mer ekstern kontroll, sa Guldvog.

Selvangivelse for medforfattere

Erik Nord, økonom og seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, mente at roten til problemet med uberettiget medforfatterskap er ønsket om kompensasjon. - Jo strengere Vancouver-reglene tolkes, jo større blir behovet for å finne andre former for kompensasjoner eller fordeler, sa han og hadde tre forslag på rede hånd:

- Navnene på bidragsyterne flyttes fram til begynnelsen av den vitenskapelige artikkelen sammen med medforfatterne. Medforfattere skal fylle ut en "selvangivelse" basert på Vancouver-reglene, hvor de noterer hva de har bidratt med i en vitenskapelig artikkel. Sjansen for at man overvurderer sin egen rolle er mindre enn når andre gjør det, mente Nord. Han foreslo også at man reviderer retningslinjene for opprykk og nyansettelser i vitenskapelige stillinger, slik at antallet medforfatterskap ikke er utslagsgivende.

Her fikk han støtte av prorektor ved UiO, Haakon Benestad, som i den etterfølgende paneldebatten sa at ti gode vitenskapelige artikler burde telle mer enn 200 halvgode i slike ansettelsessaker. Petter Jensen Gjersvik, redaktør i Tidsskrift for Den norske lægeforening, kunne bekrefte at Sudbø-saken allerede har fått konsekvenser: - Flere har trukket seg som medforfattere, og førsteforfattere har endret status. Medforfattere må nå fortelle hva de konkret har bidratt med før vi publiserer en artikkel.

- Avprivatiser forskningen!

Benestad hevdet at UiO hadde et godt nok regelverk for behandling av anklager om fusk, blant annet en egen etikkomité. Han mente at det nå er på tide at forskningen "avprivatiseres" og at flere enn én person må få tilgang til rådatamaterialet i et forskningsprosjekt. - Norge må dessuten komme på linje med resten av verden og kreve at alt rådatamateriale oppbevares i minst ti år, sa han.

- Praksis befinner seg langt fra Vancouver-reglene når det gjelder medforfatterskap, og den beveger seg vekk fra dem. Småfusk er ganske vanlig, mente professor i fysiologi, Lars Walløe, og mente at incentivstrukturen bidro til dette: - Det finnes ingen sanksjoner hvis man bryter disse reglene, og ja, det finnes en ukultur på dette området, sa han henvendt til Brandtzæg.

Administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, sa at et medforfatterskap må være reelt, slik at den allmenne tilliten til forskningen forblir høy. Han ville ikke være med på at dagens finansieringssystem, slik flere debattanter hevdet, hadde bidratt til fenomenet med uberettiget medforfatterskap.

Emneord: Forskning, Medforfatterskap, Etikk Av Lars Hoff
Publisert 14. mars 2006 15:25 - Sist endret 10. des. 2008 16:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere