Nina Witoszek: - Jeg takker mine motstandere

- Jeg takker mine motstandere for denne prisen! stråler Nina Witoszek . Nylig mottok litteraturviteren, kulturhistorikeren, forskningslederen og romanforfatteren Fritt ords pris for 2005.

LIKHETSIDEAL: - Jeg har alltid hatt problemer med det norske likhetsidealet, medgir Nina Witoszek, vinner av Fritt Ords pris for 2005.

Foto: Ståle Skogstad

- Det er blitt ganske mange av dem etter hvert. Motstandere, altså. I grunnen har det alltid vært min metode å dyrke mine opponenter. De er ubehagelige - og de er viktige. Vi mennesker består av selvmotsigelser. De som tvinger oss til å få orden på disse, er en kilde til utømmelig inspirasjon, mener Nina Witoszek.

Ingen tvil om at hun er kontroversiell, den frittalende professoren. For ikke lenge siden hun var i kraftig basketak med NRKs Hans Wilhelm Steinfeld om påståtte polske nynazister i Ukraina. Men når vi møter henne, sender maisola sine formildende stråler over takterrassen i Sognsveien 68 der Senter for utvikling og miljø holder hus, og sjefen formelig smiler om kapp med den.
- Jeg er en ekte Krakowjente med alle de dyder og laster som hører til, bedyrer hun, som om det forklarer det meste.

Fra helvete

Som student i hjembyen i Polen ble Witoszek tidlig rekruttert til å arbeide i et undergrunnsforlag.
- Til å begynne med var jeg verken dissident eller opposisjonell. Jeg ønsket bare trening i å oversette, jeg var naiv og uskyldig. Den politiske bevisstheten kom gradvis. Det ble innført unntakstilstand og virksomheten min var nok til å gi meg fem års fengsel. Jeg ble stilt overfor et ultimatum: enten berøves du alle dine student- og borgerrettigheter eller du utvises fra landet. På det tidspunktet var jeg utmattet og traumatisert. Jeg søkte meg til Norge og Frankrike. Norge svarte først, og dermed ble det Norge for meg og fire av mine studentvenner.

- Hva var det første som slo deg i møte med det norske?
- Skjønnheten. Jeg vandret nedover Karl Johans gate en junidag i 1983 og tenkte: så vakre menneskene er her. Alle er blonde, har brune kropper og er nesten uten klær. De er som en utopisk naturstamme. Selv følte jeg meg fra helvete, blek og elendig.

- Og så var det var noe med all denne renheten: den rene luften, de rene menneskene, den rene samvittigheten. Jeg var begeistret. I to måneder var jeg begeistret. Så begynte jeg å kjede meg, og jeg tenkte at hele flyttingen til Norge måtte bero på en misforståelse. Her er det rett og slett for stille og fredelig. Jeg ble urolig og rastløs. Og så kom vinteren. Selv universitetsfolk gikk inn i en langvarig dvaletilstand og jeg tenkte at nei, her passer jeg ikke inn.

Sitt, i følge henne selv, utpregede antikommunistiske vesen, gjorde ikke saken bedre.
- Jeg var veldig bastant. Det ble kraftige konfrontasjoner, mange krangler. Med Ottar Brox, for eksempel, som nå er en av mine beste venner. Han og andre intellektuelle var sympatiske, men samtidig anklagende: Hvordan kunne Polen kaste bort sin unike sjanse til å gjennomføre den sosialsistiske utopi?
- Det er en del erfaringer som er vanskelig å kommunisere, det som stammer fra opplevelser. Jeg klarte ikke å møte omverdenen på den rette måten, maktet ikke å formidle mine standpunkter. Det var for tidlig. Jeg var for dum.

Så søkte hun seg bort fra Norge og gikk inn i en livsfase som hun kaller den 'peergyntske'.
- Jeg dro ut i verden, til England, Irland, Sverige, Italia. Jeg var borte i mange år. Tok doktorgrad. Forsket, skrev noveller. Giftet meg med en ire. Men i 1991 tenkte jeg at nå, er det på tide å vende tilbake. Jeg følte at jeg var blitt et annet menneske; mindre krevende, mindre grådig, mer sjenerøs. Og jeg bestemte meg for å finne nøkkelen til den norske kulturen. Ikke bare forstå - erobre. Jeg var, og er, sykelig ambisiøs, nemlig. Jeg ville starte en duell, en intellektuell kamp. Jeg bestemte meg for å skrive min egen norske saga. Min mann lo da jeg fortalte ham det. Jeg gravde meg ned i Sagadiktningen, Peter Dass, opplysningsprester, Wergeland, Welhaven, Ibsen, Hamsun, Nansen, Vigeland og Arne Næss - og i 1998 kom boka Norske naturmytologier. Gjennom dette arbeidet samlet jeg refleksjoner nok til å kunne artikulere det jeg ikke var i stand til for åtte-ni år siden, sier hun.

Massemennesker uten sjel

- Du har fått Fritt Ords pris for å utfordre norske standardoppfatninger. Hva er den norske standardoppfatningen framfor noen, etter ditt syn?

- La meg si det sånn: Jeg har alltid hatt problemer med det norske likhetsidealet. Jeg har forsøkt å vise at dette idealet har to sider: på den ene siden innebærer det et fantastisk opplysningsprosjekt. Janteloven står sterkt, og bør ikke forkastes helt fordi den pålegger oss en verdifull beskjedenhet i Askeladdens ånd. Men det har blitt for mye utjevning. Geniene er ikke levnet en sjanse.

Nina Witoszek er av Dagbladet kåret til en av landets ti viktigste intellektuelle. Hvilken rolle mener hun selv de intellektuell i Norge spiller?

- De spiller en alt for stor rolle. Og de spiller en alt for liten rolle. Sekstitallets radikalere og intellektuelle har hatt betydelig ideologisk og kulturell makt. De har lagt sterke føringer på kulturlivet og mediene. Men når de i dag skriker at de er undervurderte, har de seg selv å takke. De har bevisst dyrket antiintellektuelle holdninger og skapt forakt for seg selv og egen elitekultur. Gjennom denne radikale selvproletariseringen har de marginalisert sin rolle. Motivene var edle nok, men konsekvensen er at de har brakt massekulturens ånd inn i den kulturradikale tenkningen. Kunst og kultur er grunnlagt på hierarkier og distinksjoner. Vi ser tabloidiseringen og trivialiseringen av kulturen: kjendiseri, Idol, Big Brother, og skylder på kommersialisme og amerikansiering. Men det er jo de intellektuelle selv som har villet bekjempe høykulturen.

- Du påpeker fraværet av et aristokratisk etos i Norge, den manglende høykulturen. Har dette også sine positive sider?

- Ja. Norge har utviklet en rik, interessant og forbausende kultur uten aristokrati og et sterkt borgerskap. Både høy- og lavkulturen har alltid vært viktig for kreativiteten. Men i dag er det for mye av det lave og for lite av det høye. Den postmoderne kulturradikalismen fjernet fruktbare spenninger som kulturen baserer seg på. Jeg er ikke særlig tilhenger av den elitistiske kultur, men jeg tror at den er like betydningsfull for den kulturelle utviklingen som kulturen til etniske minoriteter, sier Witoszek.

De intellektuelles rolle er viktigere enn noen gang, understreker kulturforskeren.
- Vi lever i en hyperdemokratisk tid. De intellektuelles største utfordring er massemennesker uten mening og uten sjel. Målet må være å få masse-mennesket til å bli et menneske par excellence: med meninger og farger, og skape dem om fra konsumenter til borgere.

Heller Shakespeare enn Marx

Witoszek har med skarp penn og tunge lansert sitt "humanistiske prosjekt" i motsats til holdningene blant mange norske intellektuelle.

- Grunnlaget for denne humanismen er et kristent ideal om individets absolutte verdi, den sokratiske skeptisisme og den kritiske søken etter sannhetens ånd. Dette er det moraliske fundamentet som vi bygger vårt samfunn på. Essensen er medfølelse, selvkritikk og respekt for menneskeverd.

- Mennesket er et komplekst, selvmotsigende vesen med åndelige behov og ikke klart formulerte ambisjoner. Religion er ikke folkets opium, men en del av det å være menneske, det er vår kulturelle og metafysiske utrustning. Det forstod en renessanseforfatter som Shakespeare, men ikke et opplysningsgeni som Marx.

Witoszek peker på den relativistiske holdningen som gjelder i dag, hvor det stadig er mindre forskjell på rett og galt, frihet og ansvar, sannhet og løgn, bøddel og offer.
- Det er utrolig vanskelig å leve i en verden hvor alt er flytende, alle verdier blir forvandlet til sine motsetninger. Om disse forskjellene, distinksjonene forsvinner, så forsvinner også den menneskelige kulturen.

Estetikken, det vakre, er en del av det humanistiske prosjekt.
- Norge har et slags alibi: landet har så mye skjønn natur at det har råd til å bygge stygt. Se deg rundt. Hvor er det vi sitter nå? Herregud. Senter for utvikling og miljø - mellom en Mercedes-butikk og en bensinstasjon!

- Du er opptatt av moral.
- Ja, veldig. I bunn og grunn er jeg en stor moralist. Akkurat den siden av meg selv hater jeg. For egentlig liker jeg alt for godt å leke og ironisere til å holde moralpreken.

Nina Witoszek
- Født 1959 i Krakow
- Kom til Norge i 1983 på Nansenpass
- Professor og forskningsleder ved Senter for utvikling og miljø (SUM), UiO
- Noen utgivelser:
Norske naturmytologier (1998), Arne Næss and the Progress of Ecophilosophy (1999), Kultur og krise (2002)
Fables of the Irish Intelligentsia (1991), novellesamling
Faustynas elskere (1994) og Daimon (2004), romaner
Av Trine Nickelsen
Publisert 25. mai 2005 10:40 - Sist endret 28. jan. 2013 14:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere