- Aldri har jeg sett så masse folk her som siste lørdag i april. Kristina Bjureke smiler under magnoliatreet. Det har iført seg sin sensasjonelle hvite kjole i anledning våren og sender himmelske dufter ut i regnet. Det var nok henne de fleste kom for å se. For lenge før våre egne trær og busker har tenkt tanken, blomstrer magnoliaen - på bar kvist - og sprer en særegen og eksotisk stemning. Blomstene er oppreiste, klokkeliknende, vakre og likner liksom ingenting vi kjenner fra før.
- Det er underlig det der, men det er tydeligvis blitt en tradisjon for mange osloboere å komme hit akkurat når magnoliaen begynner å blomstre. Det er fint med tradisjoner. Jeg liker det, sier Bjureke, som er botaniker, universitetslektor og attpå til kommer fra Skåne i Sverige. I den ene hånden holder hun en blå paraply, i den andre båndet en hvit hund, labradoren Xaro, som har gått tur med matmor i hagen hver eneste dag av sitt liv.
Lykkelig ...
Lykkelig er den som kan dyrke magnolia i egen hage ...
- Det kan du! Jajamen! Og tro meg; det er ikke vanskelig.
Denne snømagnoliaen kommer fra de nordligste japanske
øyene og har vært ute en vinternatt før, forsikrer Bjureke og
legger til at det er biller som har gleden av å befrukte den
skjønne damen.
- Hun gjør som rosene, satser dobbelt: være pen og dufte
godt. Og billene lar seg saktens ikke be to ganger.
Kristina Bjureke forteller at hun følger nøye med, vet alltid
hva som blomstrer hvor.
- Ulike deler av hagen er på sitt beste til forskjellige tider på året. I mai og juni er det særlig vakkert i Fjellhagen. Men det går så fort, ja så alldeles for fort. Det er nesten litt stressende. Jeg vil så inderlig gjerne få med meg alt. Bra det er noen kjølige dager nå, så det stopper opp litt.
Snart møter vårkornellen oss i blomstrende gult.
- For dem som er virkelig interessert i hagebruk, er denne
viktig. Den varsler at våren i hagen har begynt. Også
vårkornellen blomstrer på bar kvist. Akkurat dét er nok noe
spesielt for folk, tror Bjureke.
Vi trer inn i den delen av hagen som går under betegnelsen
Amerikaplatået og den vi stopper opp ved, er en
Trillium.
- Trillium har tre av alt: tre blader, tre begerblader og tre
kronblader. Denne har slekten professor emeritus Rolf Berg
forsket mye på, og han har sørget for at den er kommet inn i
hagen. Det er alle glade for. Og her er en kanadablodurt.
Denne planten i valmuefamilien har farget melkesaft. Det
finnes knapt en student her som ikke har fått lære seg om
denne.
En sjeldenhet
Vi fortsetter vandringen ned Asiadalen og Asiaryggen. Vi ser
en blomstrende hvit primula og en
sibir-hundetann, og der står en flott ginkgo
som brukes flittig i undervisningen i Botanisk hage og som
det forskes på innen medisin.
- Her har vi en virkelig sjeldenhet, en Fritillaria
(bildet). Det er en av de absolutt flotteste plantene vi har.
Den er ikke lett å få til. Men denne vinteren har vært helt
fantastisk.
Snøen la seg tidlig som en stor dyne over hele fjellhagen, og ble der. Vi satte ned trepinner med navn og nummer på vår Fritillaria, med tanke på at hun kunne dø. Men nå når hun har greid vinteren, belønnes hun med et metallskilt. Det er vi fryktelig glade for.
Vi ønsker at folk skal kunne gå rundt i hagen med penn og papir og få litt inspirasjon til egen hage. Kunne se hva det er mulig å få til i Oslo-traktene.
Kristina Bjureke forteller om gledene og utfordringene i hagen. Om planter som har forskjellige krav i naturen. - Vår gartner her i hagen, Lasse Køgel, behandler hver plante individuelt. Ikke mange gartnere gjør det lenger. Du vet han er en av hagens aller dyktigste - så har han lengst erfaring, legger hun til og smiler.
Veien videre leder inn i et skikkelig surjordsområde. Vi ser
Rhododendron og Azalea fra fjellsidene i
Himalaya.
- Mildt og fuktig og litt surt - da er de fornøyde. Men vi
kan aldri konkurrere med Bergen, vet du. Tenk på høyden de
får til der borte. Nei, Oslo er ingen rhododendron-by.
På hjemlige trakter
Snart er vi kommet til den delen av hagen som gir til beste
flora og geologi fra indre Oslofjord. Her finnes
kalkelskende, tørketålende plantearter som krever varme somre
og milde vintre, som bitterbergknapp, blodstorknebb,
hjorterot, smaltimotei, bakkekløver, slåpetorn, trollhegg
og geitved.
- Her ser du oslosildre, Saxifraga osloënsis,
som blomstrer snart. Paris har ikke sin egen plante, ei
heller Stockholm. Men altså Oslo. Det var en kvinne som
beskrev den første gang i 1954, Gunvor Knaben. Koselig
bare det! Og her er en lodnefiol. Den er utrolig sjelden, men
du finner den på Hovedøya.
Alt frømaterialet til Osloryggen henter botanikerne ute i
naturen.
- Vi forsøker å fungere som en genbank. Målet er å holde liv
i alle artene. For eksempel dvergtistelen som har
Ulvøya som eneste vokseplass i Norge, forteller Bjureke. Selv
har hun registrert plantelivet på 42 øyer i Indre Oslofjord.
Bjureke synes det er flott at så ulike mennesker søker til Botanisk hage.
- Når en er botaniker og primært opptatt av evolusjon, er det interessant å møte dem som ser helt andre ting. Hagen er ikke bare til for oss fagfolk, men for kunstnere, lærere, skoleelever, hagefolk, gamle og unge. Her får de besøkende se 6500-7000 ulike arter i veksthusene og ute i friland. Til forskjell fra andre parker som gjerne har valgt seg de 50 vakreste plantene, er vi opptatt av mangfoldet.
For eksempel har vi nesle - helt frivillig - i vårt bed. Skvallerkål også, alle hagefolks mareritt. Vår oppgave er å ha én eller to av hver art.
- Her står forresten en pors (bildet), den la min far alltid i brennevinen, forteller hun.
Ble forelsket
- Botanisk hage er mitt hjem. Jeg ble forelsket, umiddelbart.
Og aller mest er jeg glad i Osloryggen, det er der jeg har
mitt hjerte. Jeg har slått meg ned for godt. Vil ikke være
noe annet sted. Sier Kristina Bjureke fra under den blå
paraplyen og trekker Xaro med seg på en ny vandring i den
store hagen.
- Välkomna åter. Alltid! roper hun etter oss fra stien.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere