Et halvt hundre år med taktstokk

I nesten 50 sammenhengende år har han vært dirigent for Akademisk Korforening. Det gjør ham trolig til norgesmester i kordireksjon, Arnulv Hegstad. Men nå er det slutt.

MITT LIV: Akademisk Korforening har vært en stor og viktig del av mitt liv, medgir Arnulv Hegstad.
Foto: Ola Sæther

- Det er jo litt rart, da, å gi seg med et kor en har holdt på med så lenge. I førtiåtte og et halvt år, for å være helt nøyaktig. I grunnen er det helt vanvittig, sier han ettertenksomt.

Vi møter Arnulv Hegstad hjemme på Rykkinn i Bærum. Stua bærer fargerikt preg av blomsterdrysset som ble ham til del etter konserten i Aulaen 23. november, den aller siste som kunstnerisk leder for Akademisk Korforening. 77-åringen framstår som en beskjeden og lavmælt mann, i en slank og høyreist skikkelse.

- Jeg har ikke behov for å slutte, egentlig. Men jeg tror det er fint for koret at jeg gjør det. Bra med en ny kost nå. En skal slutte mens en er på høyden, vet du.

Mange i koret har sunget i 30 år. Stort lenger får de ikke holde på. Aldersgrensen er nemlig 55 år.
- Men den gjelder ikke for dirigenten, da. Nei, du vet dirigenter blir bare bedre og bedre med årene de, framholder Hegstad, og smiler lunt i stolen. På veggene omkring ham henger billedvev i vakre farger, skapt av kona, billedveversken Oddveig Hegstad. Bilder av tre barn og ni barnebarn gir også farge til stua.

Fikk konserten i fanget

Akademisk Korforening er Universitetet i Oslos blandede kor, stiftet etter opprop i Osloavisene i 1930. Blant initiativtakerne var forfatteren Rolf Jacobsen. Da koret i 1955 skulle feire sitt 25-årsjubileum, ble dirigenten Thomas Beck syk, og unge Hegstad tok over, bare 28 år gammel.

- Verket Carmina Burana skulle oppføres til jubileumskonserten. Jeg fikk det i fanget etter påske det året. Det var en bra start, koret hadde et klart mål å arbeide mot. Jeg studerte i Tyskland og Holland på den tiden og oppsøkte komponisten Carl Orff i München for å samtale med ham om verket, forteller Hegstad.

I november samme år ble Carmina Burana oppført for en smekkfull aula, med solister og Filharmonisk Selskaps orkester. Varige fysiske spor etter denne oppførelsen ble det: Scenen i Aulaen slik den er i dag, skriver seg fra denne anledningen. Det opprinnelige podiet måtte bygges om og utvides for å "romme" en oppsetning med fullt orkester.

Og nå: Under avslutningskonserten i den samme aula i november i år var hovedverket - ja, nettopp, Carmina Burana. Og dermed var ringen sluttet.

Korverk og madrigaler

Hegstad ble født på Leinstrand utenfor Trondheim i 1926. Han utdannet seg til fiolinist, men det tok ikke lang tid før direksjon ble hans største interesse. Han har studert ved Musikkonservatoriet og Universitetet i Oslo. I 20 år har han undervist i kor- og orkesterdireksjon ved Norges Musikkhøgskole.

Han har dirigert mange amatørkor og -orkestre i Oslo. Og alle landets profesjonelle orkestre har hatt Hegstad som dirigent, også flere orkestre i Europa. I 1999 fikk han Kongens fortjenestmedalje i gull for fremragende innsats i norsk musikkliv.

- Akademisk Korforening har hatt opptredener over hele landet, og det er vel knapt et land i Europa vi ikke har besøkt. Vi har gjort grammofoninnspillinger, og vært med på flere radio- og fjernsynsproduksjoner. Koret har hele tiden holdt en linje: Vi har framført store korverk og oratorier med orkester og solister, og samtidig jobbet med mindre verk, som a cappella folkemusikk, viser og madrigaler, forteller Hegstad.

Den turneen han husker med den aller største glede, er den koret gjorde i Nord-Norge i 1970.
- Vi leide en av disse misjonsbåtene og drog på 14 dagers turné, 55 sangere med familiemedlemmer. Det knallvære vi fikk! Helt fantastisk, midnattssol hver dag fra Bodø og nordover, minnes Hegstad.

I 1983 vant koret den internasjonale kringkastingskonkurransen "Let the Peoples Sing", og for fem år siden fikk koret førsteprisen ved The Scandinavian Choral Festival i York.

Savn

- Selvfølgelig kommer jeg til å savne Akademisk Korforening. Forberedelsene, konsertene, turneene, det sosiale livet. Og ikke minst 17. mai. Hver 17. mai om morgenen synger koret ved bekransningen av gravstedene til 3 av våre store diktere: Wergeland, Bjørnson og Ibsen. Å være der og bidra til å skape stemning for et stort og takknemlig publikum på den dagen, det er stort. Jeg har til og med komponert et par korsanger som brukes i den forbindelse. Jo, koret har vært en stor og viktig del av mitt liv.

- Blir tiet i hjel

De økonomiske betingelsene for å drive kor er blitt langt vanskeligere med årene, konstaterer han. - Å gjøre et stort korverk er et underskuddsforetak. Det finnes knapt offentlige midler til dette. Korbevegelsen i Norge er stor. Den fyller et behov for musikk. Det burde bli tatt mer på alvor. For å holde det gående, kreves det stor innsats fra medlemmene, fastslår Hegstad.

Han peker på at det som virkelig har forandret seg i årenes løp, er oppmerksomheten kor blir til del i avisene.
- Før, for 20 år siden, fikk vi skikkelig forhåndsomtale og anmeldelse dagen etter en konsert. Å få omtale gir folk inntrykk av at dette har verdi. Nå blir vi liksom tiet i hjel, bemerker han.

Men Arnulv Hegstad gir seg ikke med dette. Siden 1977 har han dirigert Cæciliaforeningen, Norges eldste oratoriekor. Dét har han tenkt å fortsette med. Taktstokken er på ingen måte lagt på hylla for godt. Heldigvis, vil nok mange si.

Kilde: Akamemisk Korforenings nettside

Av Trine Nickelsen
Publisert 3. des. 2003 15:07 - Sist endret 10. des. 2008 14:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere