- Det er jo litt rart, da, å gi seg med et kor en har holdt på med så lenge. I førtiåtte og et halvt år, for å være helt nøyaktig. I grunnen er det helt vanvittig, sier han ettertenksomt.
Vi møter Arnulv Hegstad hjemme på Rykkinn i Bærum. Stua bærer fargerikt preg av blomsterdrysset som ble ham til del etter konserten i Aulaen 23. november, den aller siste som kunstnerisk leder for Akademisk Korforening. 77-åringen framstår som en beskjeden og lavmælt mann, i en slank og høyreist skikkelse.
- Jeg har ikke behov for å slutte, egentlig. Men jeg tror det er fint for koret at jeg gjør det. Bra med en ny kost nå. En skal slutte mens en er på høyden, vet du.
Mange i koret har sunget i 30 år. Stort lenger får de ikke
holde på. Aldersgrensen er nemlig 55 år.
- Men den gjelder ikke for dirigenten, da. Nei, du vet
dirigenter blir bare bedre og bedre med årene de, framholder
Hegstad, og smiler lunt i stolen. På veggene omkring ham
henger billedvev i vakre farger, skapt av kona,
billedveversken Oddveig Hegstad. Bilder av tre barn og ni
barnebarn gir også farge til stua.
Fikk konserten i fanget
Akademisk Korforening er Universitetet i Oslos blandede kor, stiftet etter opprop i Osloavisene i 1930. Blant initiativtakerne var forfatteren Rolf Jacobsen. Da koret i 1955 skulle feire sitt 25-årsjubileum, ble dirigenten Thomas Beck syk, og unge Hegstad tok over, bare 28 år gammel.
- Verket Carmina Burana skulle oppføres til jubileumskonserten. Jeg fikk det i fanget etter påske det året. Det var en bra start, koret hadde et klart mål å arbeide mot. Jeg studerte i Tyskland og Holland på den tiden og oppsøkte komponisten Carl Orff i München for å samtale med ham om verket, forteller Hegstad.
I november samme år ble Carmina Burana oppført for en smekkfull aula, med solister og Filharmonisk Selskaps orkester. Varige fysiske spor etter denne oppførelsen ble det: Scenen i Aulaen slik den er i dag, skriver seg fra denne anledningen. Det opprinnelige podiet måtte bygges om og utvides for å "romme" en oppsetning med fullt orkester.
Og nå: Under avslutningskonserten i den samme aula i november
i år var hovedverket - ja, nettopp, Carmina Burana. Og dermed
var ringen sluttet.
Korverk og madrigaler
Hegstad ble født på Leinstrand utenfor Trondheim i 1926. Han utdannet seg til fiolinist, men det tok ikke lang tid før direksjon ble hans største interesse. Han har studert ved Musikkonservatoriet og Universitetet i Oslo. I 20 år har han undervist i kor- og orkesterdireksjon ved Norges Musikkhøgskole.
Han har dirigert mange amatørkor og -orkestre i Oslo. Og alle landets profesjonelle orkestre har hatt Hegstad som dirigent, også flere orkestre i Europa. I 1999 fikk han Kongens fortjenestmedalje i gull for fremragende innsats i norsk musikkliv.
- Akademisk Korforening har hatt opptredener over hele landet, og det er vel knapt et land i Europa vi ikke har besøkt. Vi har gjort grammofoninnspillinger, og vært med på flere radio- og fjernsynsproduksjoner. Koret har hele tiden holdt en linje: Vi har framført store korverk og oratorier med orkester og solister, og samtidig jobbet med mindre verk, som a cappella folkemusikk, viser og madrigaler, forteller Hegstad.
Den turneen han husker med den aller største glede, er den
koret gjorde i Nord-Norge i 1970.
- Vi leide en av disse misjonsbåtene og drog på 14 dagers
turné, 55 sangere med familiemedlemmer. Det knallvære vi
fikk! Helt fantastisk, midnattssol hver dag fra Bodø og
nordover, minnes Hegstad.
I 1983 vant koret den internasjonale kringkastingskonkurransen "Let the Peoples Sing", og for fem år siden fikk koret førsteprisen ved The Scandinavian Choral Festival i York.
Savn
- Selvfølgelig kommer jeg til å savne Akademisk Korforening. Forberedelsene, konsertene, turneene, det sosiale livet. Og ikke minst 17. mai. Hver 17. mai om morgenen synger koret ved bekransningen av gravstedene til 3 av våre store diktere: Wergeland, Bjørnson og Ibsen. Å være der og bidra til å skape stemning for et stort og takknemlig publikum på den dagen, det er stort. Jeg har til og med komponert et par korsanger som brukes i den forbindelse. Jo, koret har vært en stor og viktig del av mitt liv.
- Blir tiet i hjel
De økonomiske betingelsene for å drive kor er blitt langt vanskeligere med årene, konstaterer han. - Å gjøre et stort korverk er et underskuddsforetak. Det finnes knapt offentlige midler til dette. Korbevegelsen i Norge er stor. Den fyller et behov for musikk. Det burde bli tatt mer på alvor. For å holde det gående, kreves det stor innsats fra medlemmene, fastslår Hegstad.
Han peker på at det som virkelig har forandret seg i
årenes løp, er oppmerksomheten kor blir til del i
avisene.
- Før, for 20 år siden, fikk vi skikkelig forhåndsomtale og
anmeldelse dagen etter en konsert. Å få omtale gir folk
inntrykk av at dette har verdi. Nå blir vi liksom tiet i
hjel, bemerker han.
Men Arnulv Hegstad gir seg ikke med dette. Siden 1977 har han dirigert Cæciliaforeningen, Norges eldste oratoriekor. Dét har han tenkt å fortsette med. Taktstokken er på ingen måte lagt på hylla for godt. Heldigvis, vil nok mange si.
Kilde: Akamemisk Korforenings nettside
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere