Sigurd Allern blir professor i journalistikk

Det var Kollegiets tilsettingsutvalg som fattet vedtak om dette den 16. desember. Den tidligere lederen i AKP (m-l) og redaktør i Klassekampen, Sigurd Allern, blir dermed den første professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo.

Vurdert som best

I alt fire forskere søkte på stillingen. Disse fire har i løpet av året fått sine innsendte, vitenskapelige arbeider vurdert av en sakkyndig komité bestående av tre professorer fra universitetene i Stockholm, København og Bergen. Komiteen har enstemmig fastslått at Sigurd Allern er den best kvalifiserte til jobben.
I november ble Allern innstillt som nummer én til stillingen, mens historikeren Guri Hjeltnes ble innstillt som nummer to.

Sigurd Allern er magister i sosiologi. I 1997 tok han doktorgraden i medievitenskap og er nå forsker ved Institutt for journalistikk i Fredrikstad. Hans spesialområder er kilder og kildekritikk, politisk jorunalistikk og medienes makt. Han har skrevet flere bøker rundt disse temaene, som: "Flokkdyr på løvebakken" (2001), "Når kildene byr opptil dans" (1997) og "Møkkagravere & den kritiske tradisjonen" (1988).

Pressefolk sterkt kritiske

Framtredende pressefolk reagerte tildels kraftig da det ble kjent at Allern var innstilt til professorstillingen, blant dem Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle:
- Allerns problem som forsker er at han aldri har demonstrert noen form for for intellektuell åpenhet. Det ligger en eim av konspirative teorier rundt hans konklusjoner, mener Stanghelle.

Dagsavisens tidligere redaktør Steinar Hansson, har beskrevet det som latterlig å ansette Sigurd Allern i professor-jobben. Hansson sammenlikner en eventuell ansettelse av Allern som at al-Qaida-medlemmet Mullah Omar får jobb som motedesigner.

- Paranoide oppfatninger

Verdens Gang er også ytterst kritisk til Allern:
- Vi kan vanskelig forestille oss en dårligere egnet kandidat til en av landets høyeste akademiske stillinger innen vårt fag. Slik vi ser det, er Allern drevet av personlige og politiske agendaer. Disse dreier seg ikke lenger om innføring av "proletariatets diktatur" eller håndslag til totalitære regimer i den tredje verden, men er snevret inn til like svart-hvite og paranoide oppfatninger om forholdene i norske medier.