Kjærlighet på time-share

- Ønsket om bli elsket og følelsesmessig avhengighet spiller en større rolle enn økonomisk avhengighet for kvinners underordning, hevder Turid Hagene i en doktorgradsavhandling om et kvinnekooperativ i Nicaragua. Hun finner også at kvinnene opptrer som en kollektiv klient både i forhold til sandinistene og i forholdet til norske bistandsorganisasjoner. Å beholde patronen er viktigere enn økonomisk uavhengighet.

Patron-klient- forhold: Turid Hagene har skrevet doktorgrad om et kvinnekooperativ i Nicaragua.
Foto: Grethe Tidemann

Turid Hagene reiste til Nicaragua første gang som tolk for en kaffebrigade i 1985. - Reisen ble en sterk følelsesmessig opplevelse. I tre uker plukket vi kaffe på landsbygda, og vi kom tett inn på menneskene vi arbeidet sammen med. Samtidig var det også politisk en spesiell situasjon, forteller hun.

I 1990 bestemte Hagene seg for å ta opp studiene etter 20 år i arbeidslivet. I første omgang ble det hovedfag i historie, og det var i forbindelse med hovedfagsoppgaven at Hagene første gang gjorde feltarbeid hos kvinnene i konfeksjonskooperativet La Cotona. I hovedfagsoppgaven skrev hun om relasjonen mellom kvinnene og den norske bistandsarbeideren, Ingunn Finckenhagen. - Kvinnene hadde drevet kooperativ i sju år, men ønsket bistand til å produsere for utenlandske markeder. Finckenhagen, som hadde lang erfaring og gode kontakter innenfor konfeksjons- og motebransjen, rådet kvinnene til å gå over fra syntetiske stoffer til lokalproduserte bomullsstoffer, og lærte også kvinnene alt de trengte å kunne for å drive eksportvirksomhet rettet mot alternative markeder i Europa, forteller Hagene.

En hendelse kom til å bli en vekker for hovedfagsstudenten. - På et tidspunkt truet kvinnene med streik for å få NORAD til å øke den økonomiske støtten. Dette forbauset meg, sier hun. - Kvinnene eide kooperativet i fellesskap, men vurderte likevel å streike. Etter hvert gikk det opp for meg at det jeg mente med et koopertiv, og hva kvinnene mente, ikke var det samme.

NORAD som patron

Bistandsarbeideren forlot kooperativet i 1992, men kvinnene fortsatte å motta støtte fra NORAD fram til 1994. To år senere sluttet kvinnene å drive kooperativet. I 1996 reiste Turid Hagene tilbake til Nicaragua for å gjøre feltarbeid i forbindelse med sin doktorgradsavhandling. Hun ønsket blant annet å se på hvordan kvinnene i La Cotona oppfattet de erfaringene og resultater kooperativet hadde brakt med seg. - I utgangspunktet ønsket jeg ikke å fokuserere på årsakene til at kooperativet hadde sluttet å fungere, men da jeg oppdaget at resultatene i årene etter at NORAD trakk seg ut, ikke var vesentlig dårligere enn i årene forut for dette, ble jeg nysgjerrig, forteller hun.

Hun oppdaget at kvinnene hadde sluttet å gjøre de tingene som krevdes for å fortsette virksomheten. - De fortsatte å utføre oppdrag for kunder, men reiste ikke lenger på messer for å pleie kontakter og skaffe nye kunder. Bistanden fra NORAD var begrenset, og jeg vil si at de ikke var økonomisk avhengig av denne bistanden, men selv så de det ikke slik, hevder hun.- For kvinnene fungerte dette forholdet som et patron-klient- forhold, sier hun. - Når NORAD ikke lenger ba kvinnene sette opp planer for markedsføring, årsplaner og budsjetter, sluttet de å lage dem.

Hagene fant også at kooperativet hadde fungert som en klient i forhold til sandinistene. - Under sandinistregimet inngikk kooperativet i et statlig nettverk hvor råvareleveranser, priser og markeder ble kontrollert og administrert av myndighetene. Myndighetene innkalte kvinnene til møter, og de ble bedt om legge fram regnskaper og budsjetter. Men det jeg oppfatter som økonomisk og politisk kontroll i sandinistenes praksis overfor kooperativer, oppfattet kvinnene som sosial inkludering og aksept, sier hun.

For Hagene ble det også en overraskelse at sandinistenes kooperativpolitikk ikke hadde noe ideologisk fundament. - Staten hadde monopol på råvarer og solgte bare til kooperativer, men myndighetene krevde kun at eieren av verkstedet eller bedriften måtte være medlem av et kooperativ. I mange verksteder eller bedrifter kunne eieren derfor sitte igjen med mesteparten av gevinsten, forteller hun. - Kooperativene fungerte som en praktisk og administrativ ordning som sikret myndighetene økonomisk og politisk kontroll, og målsettingen var ikke på noen måte arbeiderstyrte bedrifter, konstaterer hun.

Den guddommelige patron

I avhandlingen peker Hagene på likheter mellom kvinnenes forhold til religiøse figurer og deres forhold til sandinistene og bistandsorganisasjonene.

- Med regelmessige mellomrom gikk kvinnene i kirken for å be om arbeid, helse og hjelp til å løse ulike personlige problemer, i hovedsak dreide det seg om å løse dagliglivets problemer. I ekstreme situasjoner ville de henvende seg til en helgen eller jomfruen, for eksempel dersom et barn ble alvorlig sykt. I slike tilfeller ville kvinnen gi et løfte som hun lovet å oppfylle dersom hun ble bønnhørt. Dette kunne være alt fra å tenne et lys til å foreta en kostbar pilgrimsferd, forteller Hagene.

- Kvinnene i La Cotona så virkeligheten som en strøm av hendelser der det stadig dukket opp nye muligheter som kunne brukes til å løse dagliglivet problemer. Kanskje dukket det også opp en ny mann, tilføyer hun, for etter hvert som forskningen skred fram, ble det klart for Hagene at avhandlingen også måtte handle om kjærlighet.

Kjærlighet på deling

- Jeg var en utenforstående uten nære forbindelser, og dette gav kvinnene en kjærkommen anledning til å snakke om ting de vanligvis ikke kunne snakke med andre om. I de fleste tilfellene dreide det seg om problemer med menn.

Hagene forteller at det varierte hvor mye penger mennene brakte hjem til familien. Noen forsørget ikke en gang seg selv. Andre menn var totalt fraværende, og noen av kvinnene aksepterte å dele mannen med en annen kvinne. Hagene opplevde likevel ikke at kvinnene framstilte seg som lidende. - Gjennomgangstonen var at det er dette du kan forvente deg av en mann. At menn er vanskelige, at de drikker og holder seg med andre kvinner, er noe alle vet.

Men som gruppe betraktet var disse kvinnene relativt økonomisk uavhengige. Samtlige kunne klare seg uten mannen økonomisk, sier hun. - Det som gjorde at kvinnene i hvert fall i perioder aksepterte å dele en mann med en annen kvinne, var den følelsesmessige avhengigheten, konstaterer hun. - I likhet med patroner kunne menn forsvinne når som helst, og alternativet for mange ble kjærlighet på "time-share"- vilkår, sier Hagene. Hun finner at ensidig følelsesmessig avhengighet spiller en viktig rolle i opprettholdelsen av kvinners underordning

Av Grethe Tidemann
Publisert 13. mai 2002 14:33 - Sist endret 10. des. 2008 15:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere