Ikke gi etter for presset i observatoriesaken

Uniforum nr. 5 1999

Den uro og usikkerhet som har versert omkring observatoriesaken har vært en belastning for prosjektmedarbeiderne helt siden starten. Med ditt utspill er det skapt ny usikkerhet, skriver Jon Gunnar Jørgensen, ansv. edisjonsfilolog, Henrik Ibsens skrifter i et innlegg.

Jeg skriver dette brevet etter å ha lest dine uttalelser i Dagens næringsliv fredag 5. mars om disponeringen av Observatoriet. Der står det at du vil ta observatoriesaken opp til ny behandling i Kollegiet i mai, og at du i den sammenheng viser til uttalelser fra Nasjonalbibliotekets leder Bendik Rugaas, som ikke ønsker at Ibsensenteret flytter. I et svar på et åpent brev fra Kaare Aksnes (Uniforum 4, 1999) bekrefter du at du ikke anser observatoriesaken som sluttbehandlet. Jeg arbeider som edisjonsfilolog på prosjektet Henrik Ibsens skrifter, og ser med uro på at enda mer tid skal gå fra oss før dette prosjektet får rimelige arbeidsvilkår – om det noen gang skjer.Prosjektet Henrik Ibsens skrifter har vært i virksomhet siden 1. april 1998. En Ibsenforsker og en edisjonsfilolog (jeg selv) står for den daglige ledelse av prosjektet. Til sammen er vi ti, og fra 1. juni elleve mennesker, foruten KA-personalet (to stillinger), som vi deler med Senter for Ibsenstudier. Målet med prosjektet er å utgi Henrik Ibsens skrifter i en vitenskapelig tekstutgave i bokform, samt i en avansert søkbar elektronisk versjon. Hele prosjektet har en tidsramme på ti år, og vi har i første omgang fått tilsagn om støtte fra Forskningsrådet i fem år. Siden starten i april -98 har prosjektet vært lokalisert til Senter for Ibsenstudier i Nasjonalbibliotekets bygning på Drammensveien. Samlokaliseringen med Ibsensenteret har åpenbare fordeler, fordi den aktivitet som drives ved senteret, har nær tilknytning til vår virksomhet. Vi har møtt stor velvilje både fra Nasjonalbiblioteket og fra Ibsensenteret i forbindelse med vår innflytting i lokalene, til tross for at det egentlig ikke er plass til oss her.

Ibsensenteret har lokaler i den innerste delen av bibliotekets studiemagasin. Det er atskilt fra resten med enkle glassplater som verken isolerer lyd eller hindrer innsyn. Prosjektet, med sine nåværende ti ansatte, har fått fem arbeidsplasser i senterets åpne fellesrom. Det er ikke mulig å presse inn flere, og det har medført at senteret ikke lenger kan tilby forskere eller stipendiater arbeidsplass inne i senteret. Den manglende lydisolasjonen gjør at prosjektmedarbeiderne ikke kan føre samtaler uten å forstyrre forskerne i studiemagasinet, og de kan heller ikke snakke om ting som ikke alle bør høre. Vi har fått flere klager på grunn av forstyrrelser. Dette syns vi er leit og prøver naturligvis å begrense samtaler, men vi driver et gruppearbeid og er derfor nødt til å kommunisere. Konfidensielle telefonsamtaler kan være et problem. Lokalene er dessuten trange, har dårlig ventilasjon, og, ettersom det er et bokmagasin, er det mye støv.

Det akutte plassproblemet ser ut til å bli mindre i nær fremtid, fordi Nasjonalbiblioteket har gitt oss to ekstra kontorer til disposisjon. Der vil vi kunne presse inn seks arbeidsplasser. Dette vil være til stor forbedring, men det vil på langt nær løse problemene. Rommene ligger på et helt annet sted i det store huset, og det vil ikke bli plass til hele staben der.

Dette er ikke ment som noen klagesang, men som en nøktern beskrivelse av de arbeidsforhold prosjektet er underlagt, for at du skal forstå et vi har et problem som krever en rask løsning. Når vi nå har arbeidet under disse forholdene i ca ett år uten å presse sterkere på for å bedre dem, har det vært fordi vi har levd i trygg forvissning om at det har vært midlertidig og at prosjektet sammen med Ibsensenteret så snart som mulig skulle inn i Observatoriet. Vi har selvsagt fulgt med i de utspill som har vært gjort for å endre på denne planen, men vi har valgt å forholde oss til de vedtak som er fattet i Kollegiet for ikke å bidra til en ytterligere oppheting av diskusjonen. Det har vært en belastning stadig å føle press gjennom avisene fra de kreftene som ønsker Observatoriet til annen bruk. Det er vondt stadig å lese at vi står i veien for gode formål, og forstemmende når dette skrives av folk som tydeligvis ikke har en anelse om hvilken virksomhet som foregår ved Ibsensenteret og ved utgaveprosjektet, og langt mindre hvilke forhold vi arbeider under.

Men vi har følt oss trygge på at de lovlige vedtak ville bli fulgt opp, men sant nok vært bekymret for at den usikkerhet som debatten har skapt, kunne føre til at dette ville ta tid. Tiden er nemlig en knapp ressurs når man arbeider på et tidsavgrenset prosjekt.

På denne bakgrunnen var det urovekkende å lese om dine tanker om observatoriesaken i Dagens næringsliv. Vi var helt uforberedt på at vår rektor kunne tenke på å sette vedtak fra universitetets kollegium til side. Vi trodde vi kunne forvente at universitetet, som har påtatt seg ansvaret for lokaler og infrastruktur for vårt prosjekt, viste seg dette ansvaret verdig.

Den uro og usikkerhet som har versert omkring Observatoriesaken har vært en belastning for prosjektmedarbeiderne helt siden starten. Vi har kunnet leve med dette fordi vi har ment å se enden på det. Med ditt utspill er det skapt ny usikkerhet, og nå ser vi faktisk ikke enden på det lenger.

Det ser for meg ut til at du her er i ferd med å gi etter for press. Jeg er meget skuffet.

Uniforum nr. 5 1999