Uniforum nr. 5 1999

VELKOMMEN TIL HUMANIORADAGENE: Dekan ved Det historisk-filosofiske fakultet, Even Hovdhaugen, Nationaltheatrets sjef Ellen Horn og leder for Humaniorakomiteen Øivind Andersen, samt Klatremus fra Hakkebakkeskogen (i Kjersti Elviks skikkelse) stod for åpningsordene. (Foto: Hanne Buxrud)

FILMENS SPRÅK: Ove Solum foreleste om forestillinger om talefilmen i en stumfilmtid og viste Chaplins siste protest mot talefilmen, ”Modern Times” fra 1936. (Foto: Trine Nickelsen)

STORT PUBLIKUM: Den verdenskjente, franske filosofen Jacques Derrida møtte et stort og lydhørt publikum på Blindern da han inviterte til en reise i nådens historie. (Foto: Trine Nickelsen)

MASKE: Martin og Ida Røed Flyum lager sjamanmasker i leire. – Dette er gøy, sier Ida som er tre og et halvt år. (Foto: Trine Nickelsen)

Humanioradagene 1999:

5000 års tale og skrift på 4 dager

Spenn i tid og tema preget Humanioradagene i år. Et stort og blandet publikum lot seg friste til å se og høre, oppleve og lære.
Ved hjelp av språk, skrift, tegn og bilder formidler Uniforum her noen inntrykk fra arrangementet som er det 17. i rekken.

Av Trine Nickelsen

- For tredje året på rad er det en glede for meg og Nationaltheatret å ønske velkommen til Humanioradagene, ropte teatersjef Ellen Horn ut fra teatrets trapp torsdag i forrige uke, mens små barn i finklær og med forventning i blikket foran aftenens forestilling fra Hakkebakkeskogen, trippet rundt bena hennes. At det var en regntung og mørk marskveld, var glemt i det øyeblikk fanfaren lød fra Biørneblæs instrumenter og leder for Humaniorakomiteen Øivind Andersen og dekan ved Det historisk-filosofiske fakultet Even Hovdhaugen sa sine bevingede åpningsord. At også dyrene kan tale, fikk publikum bevis for denne kvelden.
- Jeg heter Klatremus og ønsker Humanioradagene lykke til!, sa vår venn fra den berømte skogen. Så krysset forsamlingen med Biørneblæs som musikalsk fortropp over landets paradegate, fra teater og over til universitet.

Øivind Andersen holdt åpningsforedraget Bokstavelig talt! i universitetets gamle, og for anledningen velfylte, festsal i Urbygningen. Professor Trond Berg Eriksen ved Institutt for kulturstudier etterfulgte med et foredrag om skriften som bilde og skriften som tegn. Gjennom hele historien henger tekst og bilde sammen. I dagens design ser vi en motsetning mellom katolsk og protestantisk billedkultur. Berg Eriksen sa blant annet at da det norske sosialdemokratiet innførte formskriften på begynnelsen av femtitallet, var dette ”den første intellektuelle pottetreningen for en hel generasjon”. Professor Torill Steinfeld ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap foreleste om salongkultur i forrige århundre. Camilla Wergeland var blant de kvinnene som fikk utviklet sin samtale- og skrivekunst i disse miljøene.
– Salongen fascinerer fordi det er et sted hvor man prøver å realisere utopien om samtalen, sa Steinfeld. Fra salongene gikk veien til NRK. Men først var det pause hvor publikum fikk servert hvitvin og bokstavkjeks.

Syntaktiske krøll

Professor Hans Fredrik Dahl ved Institutt for medier og kommunikasjon påpekte at TV-talemålet, eksemplifisert ved Harald Eia i Åpen Post, er svært ulikt den måten folk snakket på i 1960-årene. Harald Eia snakker sin tids språk, karakterisert av syntaktiske krøll og avbrutte setninger. Fra Marienlyst gikk ferden videre til Kina. Professor Halvor Eifring og stipendiat Mette Halskov Hansen ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier diskuterte om det kan være like greit å innføre kinesiske tegn i Norge. Kinesiske tegn har fungert som lim over de store dialektiske forskjellene i Kina. Selv om språkene er like ulike som norsk og finsk, kan en kineser forstå japanske tekster.

Filosof med språklig kraft

Sjelden har vel det store auditoriet i Sophus Lies auditorium på Blindern vært så fullt så lenge før en oppsatt forelesning som denne fredags ettermiddagen i mars. Folk presset seg inn og stablet seg sammen i midtgangen og langs veggene. Og mange ble stående utenfor uten å komme inn den trange port. Summingen fra hundrevis av mennesker, de aller fleste studenter, stilnet brått da en hvithåret mann stillferdig kom vandrende ned mellom benkeradene, tett fulgt av et kobbel journalister og fjernsynskameraer. Jacques Derrida. En av verdens aller fremste filosofer. Beundret og utskjelt. Det var Estetisk seminar som hadde invitert ham til Oslo. Nå kunne Humanioradagenes publikum også få gleden av å møte den store filosofen.

Jacques Derrida, som er av jødisk herkomst, vokste opp i arabisk, islamsk kultur og har fransk som sitt morsmål. Tittelen på foredraget hans denne dagen var Det utilgivelige. Innledningen til en kort historisk fremstilling av nåde. Derrida er kjent for sin ”lek med ord” og kritisert for å legge vekt på selve språkbruken i filosofiske framstillinger. Så grep han da også i sin knapt tre timer lange forelesning på Blindern denne ettermiddagen fast i ordet ”pardon” som han snudde og vendte på. Derrida inviterte de mange tilhørerne med på en reise i nådens historie.

Chaplins stumme protest

Fra tekstplakat til tale på film dannet utgangspunktet for Ove Solums forelesning i Filmens Hus på lørdag. Forelesningen ble avrundet med Charlie Chaplins siste stumfilm Modern Times fra 1936. Solum fokuserte på forestillingene om talefilmen i en stumfilmtid.
- Når filmen skulle legitimeres som kunstart, ble det etablert klare forestillinger om forholdet mellom den dramatiske kunstfilmen og talefilmen. De norske filmtidsskriftene har i tiden mellom 1915 og 1930 i denne sammenheng vært en viktig kilde, påpekte han.
- Disse tidsskriftene formidlet skeptiske holdninger til talefilmen som filmkunstens uttrykksform. Den "støiende" kunst vant allikevel fram, der Chaplins siste stumme protest fra 1936 markerte et punktum for stumfilmens epoke i filmhistorien.

Kjærlighet på runepinne

Runer er de bokstavene som våre forfedre brukte fra omkring år 200 til år 1500 etter Kristus. En runolog er en som er ekspert på runer. Professor James E. Knirk ved Oldsaksamlingens runearkiv er en slik ekspert. Litt av sin kunnskap delte han med interesserte tilhørere på Historisk museum under Humanioradagene. – Vi skal ikke gå tilbake fem tusen år, men nøyer oss med 700-800 år. Da er vi i middelalderen. Den gang var runer et bruksalfabet for brede lag av befolkningen i Norge, sier Knirk. Han forteller at runer er lydbokstaver, det vil si at hver bokstav står for en lyd. Men runene har også hvert sitt navn. Tegnet for F står for ”fe” som betyr rikdom, M betyr mann og N betyr nød og så videre.

Folk skrev gjerne på trepinner. En ung mann kunne spikke seg en trepinne og risse inn sin kjærlighetserklæring på denne. Runeutstillingen på Historisk museum presenterer runeinnskrifter av typen ”Den som risset disse runer, elsker deg Tordis!” Hva den unge møy svarte på dette ”brevet”, vites ikke.

Lær å skrive runer!

- Det er gøy å skrive med runetegn, synes Kine Ernø på 10 år.
- Vi har hatt litt om runer på skolen, men jeg husker ikke så mye av det jeg lærte.
- I gamle dager brukte mennesker i Norge runer for at folk i andre land ikke skulle skjønne hva de skrev, tror Ingrid Ernø som er 71/2 år. - Vet du, tanten min fant runer på gården sin som ligger ved Fredrikstad. Men hun har ikke sagt fra om det, for hun vil ikke at masse folk skal komme og grave der, betror Kine oss.