- Også universitetet må kunne være en bedrift

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 03 1998

Universitetet kan sammenliknes med en bedrift, selv om de to institusjonene er forskjellige. Det skriver tidligere prorektor, professor ved Institutt for statsvitenskap Arild Underdal i boka Universitetet som beslutningsarena, som er redigert av professorene Tom Christensen og Knut Midgaard ved samme institutt.

AV MARGARETH B. BENTSEN

{short description of image} Professor Arild Underdal mener at universitetet er tungt å styre med begrenset evne til rask fremrykning på én kommandolinje. Noe av årsaken til dette ligger i universitetets grunnfilosofi. (Foto: Ståle Skogstad)

Universitetet skal utvikle kunnskap, innsikt og individuell refleksjon. Dette krever en styreform som legger vekt på faglig selvstyre, både for den enkelte forsker eller faggruppe og for institusjonen som helhet, skriver professor Arild Underdal i den nylig utkomne boka. Grunntanken er at kunnskap og innsikt best utvikles ved at de som driver denne virksomheten, får stor frihet til å prøve ut egne ideer og forfølge faglige spor, hvor de enn måte lede. Også universitetets kritiske funksjon - "speaking truth to power" - forutsetter faglig uavhengighet i forhold til så vel stat som samfunn.

- Universitetet skal være en ramme for den frie søkning etter sannhet. Men samtidig må institusjonen stå til ansvar overfor samfunnet for den forskning og den undervisning som den produserer. Dermed skal institusjonen også fungere som en kunnskapsbedrift. Universitetet må leve med en spenning mellom de to funksjonene, sier professor Arild Underdal. Som prorektor ved Universitetet i Oslo fikk han erfare hvordan dette virket for institusjonen som helhet.

KRISE RUNDT 1990

På begynnelsen av 1990-tallet gikk mye av den forskningspolitiske debatten her i landet over fra å handle om spørsmål om betingelsene for utvikling av kunnskap til spørsmål som gjelder vilkårene for at etablert kunnskap effektivt skal bli tatt i bruk i samfunns- og næringsliv. Underdal tror at spenningen mellom det å forsvare akademiets verdier og universitetets sjel på den ene siden og tilpasse seg nye krav, forventninger og rammebetingelser på den andre siden, har vært mye sterkere ved Universitetet i Oslo enn ved noe annet norsk universitet. Han tror det dels kan skyldes at de akademiske universitetsidealene har hatt dypere røtter og sterkere feste ved Universitetet i Oslo enn ved noen annen norsk institusjon. Årsaken til dette kan blant annet være at det er blant de eldste akademiske institusjonene her i landet, med det det innebærer av tradisjoner.

"Den andre årsaken til at brytningen ble særlig sterk ved UiO var at "bedriftsorienteringen" ble kjørt frem på en måte som åpenbart provoserte mange. Det førte til motstand mot en bestemt lederstil og skepsis mot det substansielle innhold i flere av de reformer som en tidligere direktør stod som den fremste eksponenten for, kom til gjensidig å forsterke hverandre. Først når denne koplingen ble opphevet gjennom skifte av universitetsdirektør, ble det mulig å sortere stridsspørsmålene fra hverandre og nøkternt vurdere alternative tiltak på deres egne premisser", skriver Underdal i Universitetet som beslutningsarena. Han understreker at den akutte krisen for lengst er over. Men fortsetter: - De egenskapene som gjør et universitet tungt å styre med begrenset evne til rask fremrykning på én kommandolinje, er delvis de samme egenskapene som fremmer robusthet og motstandskraft og gjør institusjonen til en særlig velegnet ramme for intellektuell utfoldelse og utvikling av ny kunnskap og innsikt.

FRA KLINISK MEDISIN TIL KLASSISK FILOLOGI

I tillegg til at institusjonens grunnfilosofi gjør det krevende for en sentral ledelse å styre Universitetet i Oslo, er dette universitetet spesielt stort, med en allsidig faglig sammensetning.

- Det er stor forskjell på måten klinisk medisin og klassisk filologi drives på. Man kan vanskelig tenke seg standardiserte oppskrifter for hvordan ting kan gjøres, sier Underdal. Men det er også slik at retningslinjene for virksomheten som kommer fra sentraladministrasjonen har vanskelig for å slå igjennom:

- Det virker som om de ansatte på instituttene går opp i sitt nærmiljø. De identifiserer seg mindre med institusjonen som helhet og opplever sentraladministrasjonen som temmelig fjern. Dette kan føre til en viss sløvhet i forhold til retningslinjene som kommer fra sentralt hold, for eksempel om personalsaker. Innstillingen er gjerne: vi vet best hvordan vi kan ordne oss lokalt, sier Underdal som synes det har vært lærerikt å pendle mellom lokalt og sentralt nivå på universitetet.

INSTITUTTBESTYREREN OFTE AMATØR

Underdal mener at kulturen til de vitenskapelig ansatte smitter over på de administrativt ansatte. Det bidrar til at kommandolinjene ikke fungerer like effektivt som i en vanlig bedrift; alt skal diskuteres og debatteres. Men han tror likevel at den administrative linjen er mer strømlinjeformet og profesjonell enn den valgte linjen. Særlig trekker han frem instituttbestyrerrollen som viktig og vanskelig:

- Ferske instituttbestyrere er gjerne gode fagfolk, men de har kanskje aldri hatt noe med personalledelse eller utdanningspolitikk å gjøre. Dessuten er det en midlertidig bigeskjeft for dem. Da er det vesentlig at de kan nyttiggjøre seg den kompetansen som administrasjonen sitter inne med, og makter å se instituttet som en del av universitetet som helhet.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 03 1998
Publisert 25. feb. 1998 17:24 - Sist endra 1. sep. 2014 13:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere