Budsjettkutt og byråkrati

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 02 1998

Kollegiet hadde faktisk 49 millioner mindre til fordeling i 1998 enn i 1997, skriver Lucy Smith.

Professor Olav Gjelsvik har et innlegg i forrige nummer av Uniforum om budsjettkutt og byråkratisering. Gjelsvik avslutter sitt innlegg med å hevde at vårt totale budsjett "hadde tross alt en liten realvekst, i alle fall før kuttene i hovedfagsplasser kom." Det faktiske forhold er at Kollegiet hadde 49 millioner mindre til fordeling i 1998 enn i 1997. Gjelsvik spør om "det var riktig å gjøre kuttvedtak med så omfattende skadevirkninger av denne type." Svaret er det enkle at når det tildeles mindre penger fra KUF, er det mindre penger å fordele innad. Det har vært et særlig problem at vi ikke var forberedt på et kutt av denne dimensjon. Planen var gradvis å redusere aktivitetene både i 1998 og 1999, slik at UiO hadde "overskudd" til å ta kutt som måtte komme. Nå vil nok universitetet oppleve noen vanskelige år hvor vi ikke lenger har fullt herredømme over den interne budsjettutvikling.

I en slik situasjon må universitetsledelsen for det første arbeide utad for å sikre økte ressurser. Her brukes for tiden alle de kanaler som er tilgjengelig. For det andre må vi tilrettelegge for den tilpassing som må finne sted til de rammer som nå en gang blir gitt. Konkrete forslag om hvordan organisasjonen best skal tilpasse seg, må komme fra enhetene selv. Det er her konsekvensen av ulike tiltak best kan vurderes, og valget mellom minst skadelige nedskjæringsalternativ kan tas.

Så over til byråkratiet. Et av Gjelsviks hovedpoeng er at universitetet gjennom vekstperioden på begynnelsen av 1990 tallet i vesentlig grad nyttet midlene til økt byråkratisering. Han viser til at veksten i administrative årsverk utgjorde en tredjepart av veksten i årsverk i perioden 1987 til 1996. Dette er korrekt og helt i samsvar med utviklingen både ved de andre universitetene og i staten for øvrig. Mye av forklaringen på denne veksten er å finne i to forhold. For det første har det gjennom hele perioden vært fokusert på en desentralisering av ledelse og økonomi fra sentralt til lokalt hold, fra fagdepartement til institusjon, fra institusjonsledelse til fakultet, fra fakultet til institutt. Denne delegeringen har sin pris. Med en overgang fra regelstyring til resultatstyring følger et behov for styrking av den lokale administrasjon. Noe av prisen å betale for lokal handlefrihet er økt regnskapsstyring, økt rapportkrav, krav til mer detaljert planlegging m.v.

Et annet viktig moment er de økte krav til kvalitet på det administrative arbeidet. Som et eksempel på dette kan nevnes internkontrollreformen, som har vært og er en svært tung administrativ oppgave. Det kan vises til mange tilsvarende kostbare reformer. Dette er reformer som verken universitetets ledelse eller andre i offentlig og privat sektor kan skjerme seg mot. Her er det lovgiver som har bestemt.

Det er også viktig å huske på at med den lokale styring vi nå praktiserer, er det institutt- og fakultetsledelsen selv som har ansatt det meste av det administrative personell som er kommet til UiO i perioden 1987 til 1996. Sentraladministrasjonen har tidligere vokst parallelt, men her har det foregått en nedbemanning de siste årene. Tilsvarende reduksjon finner en ikke ved enhetene. Dette må bety at det langt fra er enighet i om at økningen i administrativt personale fører UiO fra B-status til C-status som universitet, slik Gjelsvik hevder. Poenget er hvordan administrativt personale nyttes. I et positivt samspill kan forskere, teknisk og administrativt personale danne et team som arbeider langt bedre enn en enkelt yrkesgruppe arbeider alene. Dette synes i alle fall å være instituttenes oppfatning når behovet for å beholde administrative stillinger fremheves for universitetsledelsen.

Universitetet står midt i en vanskelig periode. Dette vil kreve evne til å se nye muligheter, streng prioritering samt god forvaltning av knappe midler. UiO besitter store menneskelige ressurser og bør kunne ta denne utfordringen. Det er imidlertid viktig å være klar over at prioritering er en oppgave som er gitt oss alle, og ikke en oppgave som ledelsen skal løse i enerom.

Lucy Smith

rektor


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 02 1998
Publisert 12. feb. 1998 08:56 - Sist endra 1. sep. 2014 13:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere