DEBATT

---

Hilde Bojer, bestyrer ved Sosialøkonomisk institutt spør i et innlegg i Uniforum (nr. 4, 23. mars 1995) om den eksterne finansiering er lønnsom. Debattinnlegget er et tilsvar til et intervju med undertegnede i det foregående nummer av Uniforum.

Lønnsomhet kan som kjent bety mangt, og det er i et slikt bredt perspektiv at den eksterne finansiering av våre virksomheter, særlig forskningen, er interessant. Når man studerer tallene, så vel inntekter som utgifter, over en lang rekke år, vil man se at den eksterne finansieringen representerer et særdeles viktig tilskudd for at våre aktiviteter skal få et omfang, og dermed kanskje kvalitet, som gjør det bryet verdt. Mange institutter sliter med lave annuums- og utstyrsbevilgninger og er helt avhengige av eksterne midler for å drive den virksomhet som antas å være den mest interessante. Erfaringene viser at den eksternt finansierte virksomheten ligger nært opptil den virksomhet som ville ha vært drevet uansett, men da i et mindre omfang. Slik sett er de eksterne midler viktige, og nødvendige, som toppfinansiering av virksomhet forskerne selv initierer. I et slikt lys blir Bojers problemstilling skjev.

Universitetet i Oslo har valgt en såkalt integrasjonsmodell for sin eksterne virksomhet. Dette betyr at den blir vurdert og håndtert som en del av våre primæraktiviteter, også i økonomisk-administrativ forstand. Til grunn ligger det et fullfinansieringsprinsipp, som betyr at de eksterne bidragsyterne eller oppdragsgiverne også skal dekke inn andeler av de indirekte utgiftene, eller infrastrukturutgifter, om man vil. I dette ligger det som Bojer indikerer, at det ikke er snakk om overskudd i tradisjonell forstand, men heller ikke at det offentlige skal dekke omkostninger eller subsidiere denne virksomheten. Rent konkret skjer dette i form av overheadpåslag, hvor det beregnes minst 40 % for oppdrag og minst 14 % for gaver eller bidrag på grunnlag av prosjektenes brutto lønnsutgifter. I 40 % for oppdrag ligger det også at det dekkes inn andeler av institusjonens faste utgifter, som ikke påvirkes av mindre volumøkninger. Dette gjøres nettopp for at denne virksomheten ikke skal spise av felleskassen. Det er imidlertid ingen ting i veien for å fakturere større andeler av utgiftene, men dette er en forhandlingssak i hvert enkelt tilfelle.

Dette resonnementet holder så lenge den eksterne virksomheten ikke overskrider et visst nivå. Dersom aktivitetene skulle kreve nye grunnlagsinvesteringer, for eksempel i form av bygninger, vil regnestykket bli annerledes. Nå kan det imidlertid sies at universitetets budsjetter og fysiske volum, historisk sett, er tilpasset et innslag av ekstern finansiering, og at man dermed må få et volum langt utover dagens for at dette skal bli en aktuell problemstilling så lenge man betrakter institusjonen under ett.

Den eksterne finansieringen har vist en nærmest overraskende jevn økning de siste ti årene, på rundt regnet 12-15 nomielle prosentpoeng hvert år. Ifølge Utredningsinstituttets 1993-tall utgjør de eksterne midler nærmere 35 % av de samlede driftsutgifter ved Universitetet i Oslo, mot 20 % i 1983. For 1993 utgjorde dette 390 millioner kroner. Både volumet, og den grad av forutsigelighet som faktisk kan leses ut av tallene, gjør at de eksterne midler er noe man kan planlegge med. I relasjon til dette kommer det brede aspektet ved lønnsomhet inn. Disse midlene, og prosjektene, bringer oss i kontakt med samfunnsliv og sentrale aktører, de gir oss anledning til å studere interessante og aktuelle problemstillinger, og kanskje gir denne kontakten oss inspirasjon til nye måter å arbeide på. Slik sett er aktivitetene også legitimitetsskapende, hvilket på lang sikt er om ikke avgjørende, så vesentlige for fastsettelsen av de ordinære budsjettrammene. Selvfølgelig er det også farer knyttet til den eksterne finansieringen, men erfaringene viser vel i all hovedsak at den faglige integriteten er opprettholdt og at fallgruvene som oftest unngås.

De 37 millioner kroner ekstra som ble referert i omtalte intervju, er bare et «regnestykke» for å illustrere den relative forskjellen mellom Universitetet i Bergen og Oslo. Det er med andre ord ikke noe måltall, men en oppfordring om å søke alternative finansieringskilder i en tid hvor vi kan påregne strammere rammer fra statens side. Tallene for 1994 viser for øvrig at Universitetet i Oslo har gjort et kraftig hopp etter at flere «assosierte» sentre er blitt innlemmet i universitetsorganisasjonen, og tallene er nå mer i samsvar med det faktiske volum. På grunn av så vel definitoriske som regnskapstekniske forhold, og det faktum at en stor andel regnskapsføres eksternt, er det vanskelig å gi et helt eksakt bilde av den eksterne virksomheten. Det er imidlertid ikke i tvil om at andelen eksterne midler er økende, og at det fortsatt er mye å hente. Her skulle det være nok å nevne EUs fjerde rammeprogram for forskning.

Til slutt litt om organisering og strategi. Det bebudes altså i universitetets strategiske plan at den eksterne virksomheten bør økes. I den sammenheng er det også interessant å se på hvordan aktiviteten organiseres. Det er derfor satt i gang et arbeid, under ledelse av professor Torstein Jøssang, for å se nærmere på dette spørsmålet, herunder også vurdering av ulike forretningsmessige og selskapsrettslige modeller. Utvalget skal særlig vurdere den innovativt rettede forskning, hvor lønnsomhetsaspektet kan gis en ny dimensjon når man trekker inn kommersialiseringspotensialet.

Tor Saglie , universitetsdirektør

---