– Ta bort featurejournalistikkens frikort til storytelling uten kontroll!

– Å ta bort featurejournalistikkens frikort til storytelling uten nærmere kontroll er ett av de nødvendige tiltakene. Det mener Uniforum-skribent Sigurd Allern kan være en redskap for å hindre at forfalskete reportasjer blir publisert, og han trekker fram den siste avsløringen i Der Spiegel.

POLITIKKENS LYSTLØGNERE: – Historien minner oss også om at faren for plagiat og fabrikasjon ikke er begrenset til nettets propagandister, provokatører og politikkens lystløgnere, skriver Uniforumskribent Sigurd Allern, som tar opp avsløringen av de forfalskete reportasjene til stjernejournalisten Claas Relotius i Der Spiegel.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Mandag 3. september 2018 mottok det tyske magasinet Der Spiegels stjernereporter Claas Relotius (33) for fjerde gang utmerkelsen Deutscher Reporterpreis. Denne gangen ble han prisbelønt for Kinderspiel (Barneleken), en rørende historie om en syrisk gutt som tror at han har et medansvar for borgerkrigen ved å klore en anti-Assad graffiti på en vegg.

Et par uker etter prisutdelingen offentliggjorde Der Spiegel at Relotius er ansvarlig for journalistiske bedragerier i en lang rekke reportasjer over flere år. Han er i tillegg anmeldt for å ha samlet inn penger til syriske barn som gikk til hans egen, private konto. Relotius leverte på stedet tilbake fire journalistpriser og ble straks fratatt en rekke av de andre, inkludert to internasjonale "Årets journalist"-priser som han tidligere hadde fått av CNN. Magasinet som har vært blant de fremste i kampen mot ”fake news” i Tyskland og EU, framstod over natten som en versting i klassen.

Avsløringen kom etter at en kollega han skulle samarbeide med dokumenterte at Relotius høsten 2018 hadde diktet opp intervjuer i en reportasje fra USA. Han ble konfrontert med materialet, og innrømmet under de interne avhørene at dette ikke var en engangsaffære; han hadde i årevis ”intervjuet” fiktive personer og konstruert begivenheter, sitater og scener i sine reportasjer. I de interne forhørene oppga han ”frykten for å mislykkes” som bakgrunn og motiv for det han gjorde.

Hvordan kunne dette skje i en av Europas ledende nyhetsorganisasjoner, kjent for å legge vekt nettopp på kildekritikk, research og faktasjekking? Den som til slutt avslørte bedrageriet, var heller ikke Der Spiegels faktasjekkere, men en av magasinets internasjonale reportere, Juan Moreno. Han fikk i 2018 i oppdrag å lage en reportasje sammen med Relotius om spenningen i grenseområdene mellom USA og Mexico. Moreno gjorde reportasjearbeidet på den mexicanske siden, men Relotius fikk ansvaret for grenseområdene i USA. Relotius oppga at han under dette reportasjearbeidet hadde tilbrakt flere døgn i ørkenen med ’soldatene’ i Arizona Border Recon, en paramilitær gruppe av borgerverntypen som støtter Trumps politikk og driver en privat grensekontroll. Moreno fant imidlertid ut at Relotius' tekstutkast hadde flere likhetstrekk med en tidligere reportasje fra Arizona i magasinet Mother Jones. I tillegg fant han ut at bildet Relotius hadde tatt av borgervernaktivisten ’Chris Jaeger’  var identisk med fotografiet av en identifisert person med navn Chris Maloof, publisert i New York Times 21. desember 2016.

Før reportasjen ble publisert varslet Moreno redaksjonsledelsen i Der Spiegel om at teksten fra Relotius kunne inneholde fabrikkerte opplysninger. Men i den tyske redaksjonen var tilliten til deres prisbelønte reporter høy, Morenos opplysninger og kritikk ble avvist. For å forsvare sin egen integritet som reporter dro Moreno i desember til det grenseområdet Relotius angivelig hadde besøkt. Den paramilitære lederen, Tim Foley, som Relotius oppga å ha intervjuet, kunne opplyse at han aldri hadde møtt eller sett denne tyske journalisten. Samme svar ga noen dager senere Chris Maloof, mannen som ifølge Relotius’ billedtekst het Chris Jaeger. Reportasjeintervjuene var, kort sagt, en bløff. Moreno sendte straks Der Spiegels ledelse videoopptak av disse vitneprovene. Han ble nå trodd, og konfrontasjonen som fulgte førte til Relotius’ fall.

Der Spiegels ledelse har senere publisert flere beklagende og ydmykende redegjørelser om svindelen. Etter en foreløpig gjennomgang av saken oppsummerer redaksjonsledelsen at Relotius dels har plagiert andres materiale, dels har han diktet opp reiser og fabrikkert sitater fra ’intervjupersoner’ han aldri har møtt. Han har utnyttet Facebook-poster, YouTube-videoer og stoff fra gamle avisartikler og obskure blogger. Alt dette snekret han med profesjonell kompetanse sammen til imponerende featurereportasjer.

Det er lett å bli forført av retorikken i slike tekster

Hvis dette var metodene han brukte, hvorfor ble falskneriene ikke oppdaget av faktasjekkerne i der Spiegel? En mulig – og sannsynlig – delforklaring er at featurereportasjen, i motsetning til tradisjonelt nyhetsstoff, representerer en sjanger som først og fremst bedømmes ut fra kriterier som godt handverk, dramaturgi og språklige bilder, kort sagt ut fra den leseropplevelsen teksten gir. Tekster av denne typen er ofte tett på intervjupersonene, og det legges til detaljer som bidrar til å skape en stemning. Det er lett å bli forført av retorikken i slike tekster, også for en faktasjekker som tar det for gitt at teksten som granskes er journalistikk, ikke diktning. Kontrollen i slike sammenhenger blir derfor ofte begrenset til å sjekke detaljer som lett lar seg kontrollere, som navn, tall og geografiske data. Målet er ikke å ”avsløre” mulig svindel, men å bidra til å gjøre historien bedre, litt mer presis. Utgangspunktet vil imidlertid være at redaksjonen har tillit til at reporterens kilder er levende mennesker som journalisten selv har møtt og snakket med, ikke oppdiktede skjebner, stemninger og følelser.

I enkelte sammenhenger kan også mer ideologiske mekanismer ha spilt en rolle. I slutten av mars 2017 publiserte Der Spiegel reportasjen In einer kleiner Stadt, som handler om Fergus Falls, en liten by i delstaten Montana i USA. Formålet med reportasjeturen var å følge opp Trumps overraskende valgseier med en reportasje fra et område der presidenten hadde fått stor oppslutning, og vinkelen var preget av dette. Relotius oppholdt seg flere uker i Fergus Falls, og hans rapport fra området bekreftet at den amerikanske landsbygda er en konservativ bakevje: Byen skildres som et våpenfiksert, rasistisk og kulturelt tilbakestående sted. Kort sagt, vi befinner oss i Donald Trump-land.

Der Spiegel har ikke mange lesere i Midtvestens småbyer, men etter hvert ble innholdet i rapporten kjent for noen lesere også der. To aktivister i det lokale kulturmiljøet som ikke tilhørte Trumps velgerskare, fant at reportasjen var full av faktafeil og endel åpenbare løgner. Den tyske journalisten hadde blant annet diktet opp at Fergus Falls, som er en typisk prærieby i et relativt åpent landskap, ligger like ved en mørk og dyster skog. Skiltet like ved den lokale busstasjonen, der det står ”Welcome to Fergus Falls”, blir i journalistens versjon tekstet som ”Welcome to Fergus Fall, home of damn good folks”. Han nevner som kontrast et annet skilt han ser: ”Mexicans keep out”. Problemet er at ingen andre i Fergus Falls har noen gang sett dette skiltet.

Relotius portretterer i reportasjen byens unge city administrator, Andre Bremseth (27), som en ungkar som er redd for kvinner og møter på jobb bevæpnet med en Beretta 9mm. I det virkelige liv har Bremseth vært sambo gjennom flere år med en kvinne i byen, bærer aldri våpen på jobb og eier heller ikke en Beretta. Relotius kan i tillegg opplyse at lokalbefolkningen er besatt av Clint Eastwood-filmen ”American Sniper”, en film som har gått på den lille kinoen i byen i år etter år og fortsatt gjør det. Ifølge kinosjefen ble ”American Sniper” vist i en måneds periode vinteren 2015, og har senere ikke blitt vist. Men anekdoten bygger opp under inntrykket av Fergus Falls som en innvandringsfiendtlig, våpengal småby.

Resultatet ble en forfalsket fortelling

Relotius er ikke den første journalisten som har reist på en reportasjetur med sterke forhåndsoppfatninger om hva slags virkelighetsbilder han vil møte. Han mente tydeligvis også at han fritt kunne legge til og trekke det som trengtes for å tegne det ønskete bildet av den reaksjonære landsbygda i USA. Resultatet ble en forfalsket fortelling. At den gikk hjem hos et europeisk publikum – og uten innsigelser ble akseptert av redaksjonen i Der Spiegel – er en nyttig påminnelse om hvor lett det er å ignorere kildekritikken når reportasjene samsvarer med fortellinger vi forventer å finne.

Historien minner oss også om at faren for plagiat og fabrikasjon ikke er begrenset til nettets propagandister, provokatører og politikkens lystløgnere. Liknende medieskandaler har tidligere rammet amerikanske prestisjeaviser som New York Times og Washington Post – og nordiske medier som Expressen, Aftonbladet og Dagens Næringsliv. De råtne eplene kan en redaksjon lett bli kvitt når falskneriet oppdages. Vanskeligere og viktigere er det å etablere redaksjonelle kontrollsystemer som i praksis lever opp til kildekritiske normer. Å ta bort featurejournalistikkens frikort til storytelling uten nærmere kontroll er ett av de nødvendige tiltakene.

                                 

Emneord: Journalistikk, Media Av Sigurd Allern, professor emeritus ved Universitetet i Oslo
Publisert 7. jan. 2019 10:54 - Sist endra 7. jan. 2019 10:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere