Begrens klageretten etter eksamen!

I likhet med de fleste studenter er jeg ikke særlig glad i eksamen, men må forholde meg til den med det dypeste alvor, skriver kjemiprofessor Einar Uggerud. Nå foreslår han å begrense klageretten.

VIL REFORMERE EKSAMEN: Kjemiprofessor Einar Uggerud foreslår både å redusere antallet emner i semesteret og begrense klageretten etter eksamen.

Foto: UiO

På samme måte som skatt, er eksamen et nødvendig onde. Ideelt sett, bør eksamen måle hvor mye kunnskap studenten har ervervet i løpet av et semester, hvor godt studenten har forstått stoffet og hvordan vedkommende evner å praktisere det som er lært. Virkeligheten er nok mer grim, med eksamensnerver og mye ulykke på kjøpet. I likhet med de fleste studenter er jeg ikke særlig glad i eksamen, men må forholde meg til den med det dypeste alvor.

 

På T-banen leste jeg nylig en reklameplakat fra en privatskole som kan hjelpe Deg med å forbedre mattekarakteren, slik at Du kommer inn på medisin. Det tydelige budskapet var at det er karakteren, ikke kunnskapen som teller. Jeg merker den samme karakter- og eksamensfikseringen blant mange studenter og ansatte ved Universitetet i Oslo. I stedet burde vi skape en kultur og lage et eksamensreglement som får oss til å rette oppmerksomheten mot det daglige faglige strevet, ikke eksamen. Helt nøkternt er det jo jevn og solid innsats gjennom hele semesteret som belønnes ved eksamensbordet, en erkjennelse som kunne gi oss alle litt bedre nerver og litt mer lykke. Så får vi heller tåle plagen med eksamen de siste par ukene av semestret.

 

Vi bør dessuten ha som nyttårsforsett å være mer opptatt av hvordan vi bruker tida. I dag bruker vi uforholdsmessig mye tid til å tjene et strengt regelstyrt eksamensbyråkrati. Jeg vil her gi noen råd om effektivisering og forenkling av systemet. Om disse forslagene blir forstått og etterlevd politisk og administrativt, kunne vi kanskje tåle et par år med 0,7 – 0,8 prosent effektiviseringskutt uten å skade primærvirksomheten.

 

1. Reduser antall emner. Ved å redusere antall emner i semesteret fra tre til to, slik ordningen ved fakultetet mitt var før studiereformen av 2003, ville vi automatisk få en tilsvarende reduksjon i antall eksamener med 33 %. Effektiviseringsgevinsten er sannsynligvis høyere, siden sannsynligheten for eksamenskollisjoner i begrenset tid og rom vil minke.

 

2. Endre karakterskalaen. I stedet for at vi deler ut bokstavkarakterer A – F kunne vitnemålet vise resultatene i poeng på en lineær skala mellom 100 og 0. Dagens grovmaskede skala er uhensiktsmessig for nøyaktige tilbakemeldinger om eksamensresultatet, og forventningen om A skaper frustrasjoner og mas. Jeg vil tippe at en student vil være mer fornøyd med 83 av 100 poeng enn å ha fått en B (karaktergrensen til A er 85 poeng).  I dagens regime er det stor sannsynlighet for at denne studenten klager på sin B, da det er en viss sannsynlighet for at den nye eksamenskommisjon kan gi 85 poeng, og dermed A. Denne studenten risikerer forøvrig intet ved sin klage, siden karakteren B har nedre grense på 70 poeng.

 

3. Begrens klageretten. Ved instituttet mitt blir hver eksamensbesvarelse først sensurert av to lærere uavhengig av hverandre. De to kommer deretter sammen for å sammenlikne sine poengsummer. I de tilfellene det er avvik, leter de med lys og lykte etter feil og misforståelser i sin egen sensur. Denne prosessen fører nesten alltid til avklaring. Jeg forstår ikke annet enn at studentenes rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt gjennom denne ordningen, og at klage dermed er meningsløs. Vi må huske at poengsummen uansett er beheftet med en viss måleusikkerhet. Den ene sensoren kan gi 64 poeng mens den andre kan gi 61 poeng for samme besvarelse. Det kan dessuten virke som mange ikke forstår de store talls lov. En student er en gang heldig med oppgaven, og en annen gang uheldig. Eksamensoppgavenes vanskelighetsgrad for et gitt emne vil også variere fra år til år. Over tid, og etter mange eksamener, vil alt dette jevne seg ut og middelverdien vil da være representativ.

 

4. Opphev kontinuasjonsmuligheten. Studenter som stryker til eksamen eller som trekker seg under eksamen, har i følge eksamensreglementet krav på utsatt prøve allerede påfølgende semester. Siden de fleste emner kun blir undervist i ett av to semestre, blir det hvert år arrangert dobbelt så mange eksamener som det er emner det blir undervist i. Tanken med konte-regelen er at studenter som har vært uheldige, skal slippe å vente et helt år på neste mulighet, og dermed unngå forsinkelser i studiet. Det virker umiddelbart som en sympatisk regel, men min entydige erfaring er at de fleste studentene som ikke evnet å stå til eksamen 15. desember etter et helt semesters studier, heller ikke klarer det 10. januar, fire uker seinere. I beste fall ryker juleferien. Systemet oppfordrer dessuten til misbruk ved at studentene kan trekke seg fra eksamen etter at de har sett oppgavene. Et betydelig antall studenter benytter den generøse muligheten for utsatt prøve, med alt merarbeidet det medfører for oss lærere. Jeg har regnet ut at jeg alene kunne spare fire dagers arbeid hvert semester, om jeg kunne nøye meg med å gjennomføre muntlig eksamen for de få studentene som tilfeldigvis var syke ved ordinær eksamen.

 

5.  Eksamen på papir er enklest og billigst. Ved fakultetet mitt arbeides det nå iherdig med digital eksamen, det vil si at eksamensbesvarelsen blir avgitt ved hjelp av en datamaskin. Jeg hører at mange i universitetsadministrasjonen og i departementet klapper i hendene over en slik modernitet. De vet nok ikke at de digitale verktøyene er bortimot ubrukelige til kjemiske og matematiske formler. Joda, også digital skriving av formler kan læres. Det er bare å sende studenter og lærere på kurs, samt å forlenge eksamenstida med et par timer, slik at studentene får tid til å plundre med formlene sine på datamaskinene. For den stakkars studenten blir det like mye eksamen i å beherske det digitale skriveverktøyet, som å bli etterprøvd kunnskapene i termodynamikk. Jeg savner forøvrig en økonomisk analyse av ordningen med digital eksamen. På plussiden ser jeg at vi kan spare noen gram papir per student per semester (noen sa at det kunne redde regnskogen, men papirmassen kommer nok i hovedsak fra det boreale beltet). På minussiden ser jeg betydelig utgifter til programlisenser, innkjøp og drift av en park med datamaskiner, leie av kostbare lokaler ex campus (Silurveien 2 på Ullern), og ansettelse av konsulenter i fulle stillinger med pensjonsrettigheter. Datamaskinene og lokalene står stort sett ubrukte utenom eksamen, bortsett fra når det blir arrangert kurs i bruk av digital eksamen!

 

Emneord: Studentforhold, Studentsaker, Undervisning Av Einar Uggerud, professor ved Kjemisk institutt
Publisert 8. jan. 2018 10:11 - Sist endra 8. jan. 2018 10:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere