Akademisk opprør mot en grådig, internasjonal forlagsbransje

– Prinsippet om åpen tilgang har vunnet oppslutning i forskersamfunnet, og mange har i tillegg trodd at dette ville føre til at betalingsmurene og lisensavtalene gradvis ville forsvinne.Det viste seg å være en naiv forhåpning, skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern i denne kronikken.

I Tyskland har etableringen av en samlende, nasjonal forhandlingskoalisjon, Project Deal, vist at universitetene står mye sterkere når de forener kreftene enn de gjør når de forhandler alene, skriver Uniforum-skribent Sigurd Allern.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

De dyre lisensavtalene universitetene betaler til store, kommersielle forlag for tilgang til forskningstidskrifter har ført til kritikk og debatt i en rekke land. Tyske universiteter og høgskoler har gått i spissen for protestene og har de siste årene nektet å akseptere lisenser som fører til at bibliotekenes budsjetter blør, mens børsnoterte og private forlagshus høster eventyrlige profitter.

Snart skal Unit – det nye direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning – starte slike lisensforhandlinger på vegne av norske universiteter og høgskoler. I vårt naboland er en slik sentral forhandlingsrunde nettopp avsluttet. Den endte med brudd. Bibsam-konsortiet ved Sveriges nasjonalbibliotek, Kungliga biblioteket, vedtok i mai å si opp lisensavtalen med et av verdens største forskningsforlag, Elsevier.

Spørsmålet om hvorfor dette ble konklusjonen har et enkelt svar, skriver Astrid Söderbergh Widding, rektor ved Stockholms universitet og leder for Bibsam, på sin universitetsblogg: Forretningsmodellen som Elsevier, i likhet med mange andre av de store, internasjonale forlagene tillemper, er helt urimelig.

Systemet, som lenge har vakt kritikk, ha vært ekstremt lukrativt for de store, kommersielle aktørene og kan sammenfattes i tre ledd:

– Forskerne, ansatt og lønnet av sine institusjoner, tilbyr artikler til vitenskapelige tidsskrifter som forlagene eier. Publiserte artikler honoreres imidlertid ikke.

– Forskerne bidrar i tillegg med kollegial granskning (og redaktørarbeid), noe som er forutsetning for tidsskriftenes faglige nivå, renommé og attraksjonskraft, men også dette skjer uten betaling.

– Etter å ha nytt godt av disse gratistjenestene, som i stor grad er finansiert gjennom offentlige bevilgninger, krever forlagene at universiteter og høgskoler skal betale svindyre abonnementslisenser for at forskere og studenter skal få tilgang til artiklene. Dette selges helst som ”pakker” der det inngår svært mange tidsskrifter. Ettersom mange forskere fortsatt foretrekker å lese vitenskapelige tekster på papir, får universiteter og høgskoler utskriftskostnadene som et tillegg.

Denne etablerte forretningsmodellen har bidratt til at de største kommersielle aktørene på vitenskapspubliseringsmarkedet, som Elsevier (eid av det børsnoterte RELX-konsernet), Springer Nature, Taylor & Francis og Wiley-Blackwell, har blitt ekstremt lukrative for eierne. Elsevier, som er det største forlaget innen områder som naturvitenskap, teknologi og medisin, hadde i 2017 (ifølge årsrapporten til RELX-gruppen) 26,3 milliarder NOK i inntekter, mens fortjenesten var 9,7 milliarder NOK. Fortjenestemarginen (36,8 prosent) ligger skyhøyt over de fleste bransjer. Tidsskriftabonnementene representerte i fjor 72 prosent av de samlete inntektene til Elsevier. Taylor & Francis, et forlag som er stort innen humaniora og samfunnsvitenskap, har rapportert marginer på samme nivå.

 Det viste seg å være en naiv forhåpning

I løpet av de siste årene har priskarusellen ført til at prinsippet om åpen tilgang for vitenskapelige artikler blitt stadig viktigere for universiteter rundt om i verden – og for de som finansierer forskningen. Dette gjelder også innen EU og EØS-området. For å gjøre åpen tilgang mulig har det blitt vanlig at forfatteren, før publisering, aksepterer å betale det som på engelsk kalles en article-processing-charge (APC) – altså en publiseringsavgift. Denne avgiften regnes i dag som en ordinær del av budsjettet i de fleste store forskningsprosjekter. Prinsippet om åpen tilgang har vunnet oppslutning i forskersamfunnet, og mange har i tillegg trodd at dette ville føre til at betalingsmurene og lisensavtalene gradvis ville forsvinne.

Det viste seg å være en naiv forhåpning. De store forlagene i den vitenskapelige publiseringsbransjen, som Elsevier, har i stedet satset på en hybrid modell: forfattere som betaler en slik avgift (APC) får publisert sin artikkel med åpen adgang, men tilbudet om å publisere uten avgift bak en betalingsmur finnes fortsatt. For å få lese samtlige artikler gjelder det gamle systemet. I praksis har derfor, som Stockholms universitetsrektor konstaterer, forlagene økt inntektene gjennom å innkreve nye og høye publiseringsavgifter, samtidig som de insisterer på å beholde det gamle lisenssystemet – til priser som øker i samme takt som før. Grådigheten kjenner ingen grenser.

Det er verdt å notere at også publiseringsavgiftene (APC) for det enkelte tidsskrift er markedsbasert, noe som allerede har ført til akademiske konflikter. I 2016 protesterte redaktørene og redaksjonen i det renommerte Elsevier-tidsskriftet Cognition mot at publiseringsavgiften (APC) hos dem var satt så høyt som $2150 (om lag 18 000 NOK) per artikkel. Samtidig var avgiften om lag 3350 NOK i noen av forlagets mindre prestisjefylte tidsskrifter. I Elsevier-tidsskriftet Lingua førte en liknende redaksjonsprotest mot det høye APC-nivået til at samtlige redaktører og hele redaksjonsrådet trakk seg. I stedet startet de selv et nytt lingvistisk forskningstidsskrift, Glossa (publisert av uavhengige Ubiquity Press), med åpen tilgang fra første dag, og senket dessuten publiseringsavgiftene til 2700 NOK, men med mulighet til å frafalle gebyret for forskere som ikke har tilgang på slike midler.

Det har allerede spart universitetsbibliotekene i Tyskland for mange titalls millioner i utgifter

I Tyskland har etableringen av en samlende, nasjonal forhandlingskoalisjon, Project Deal, vist at universitetene står mye sterkere når de forener kreftene enn de gjør når de forhandler alene. En rekke ledende tyske forskere har under denne prosessen lagt ned sine redaktøroppgaver i Elsevier-systemet. Forhandlingsstyrken har vist seg gjennom at Elsevier, etter at de gamle kontraktene løp ut og det ikke ble enighet om nye betingelser, ennå ikke har våget å kappe tilgangen til tidsskriftene. Det har allerede spart universitetsbibliotekene i Tyskland for mange titalls millioner i utgifter. Dessverre har Finland – og Sør-Korea – kjørt en langt mer forsiktig linje og inngått nye avtaler med Elsevier – med hemmelighold om kontraktdetaljene.

Men hovedtendensen er likevel at universiteter og andre forskningsinstitusjoner rundt om i verden i dag opptrer langt mer kollektivt, og har hardere forhandlere, enn det som var mulig å få til med mylderet av separate institusjonsavtaler. Elsevier og de andre store forlagene har vært vant til å diktere sine egne betingelser. Deres markedsmakt er fortsatt stor, men den er gledelig nok på vikende front.

 

                  

 

 

             

Emneord: Publisering, Forskningsformidling, Forskningspolitkk Av Sigurd Allern, professor emeritus ved Universitetet i Oslo
Publisert 15. juni 2018 11:00 - Sist endra 15. juni 2018 11:03

Ja, sentralisert samlet press på de store forlagene er en populær løsning. Men det kan ha dårlige konsekvenser. Forskning koster penger i alle sine trinn. Også i publisering. Hvis de store forlagene bare er etter fortjenesten, kommer de til å «outsource» all typografi og editorarbeid. Jeg har merket noe tegn på at dette skjer, knyttet til en kraftig nedsettelse av kvalitet på typografi, selv etter tre etterfølgende proofs-korreksjoner av et praktisk sett perfekt manuskript innlevert i tidsskriftets LaTeX format.

For våre penger skal et skikkelig forlagshus gi et verdifull arbeid, ved:

1. Typografisk kompetanse for en feilfri tekst med høy standard som utelukker misforståelser under lesing. Særdeles viktig med naturfag hvor typografi takler matematikk, kjemi og fysikk alene eller kombinert, i både tekst, symboler og tabeller, kjemiformler, skjemaer, tegninger, grafer, likninger, matriser samt systemer av disse. Mange forfattere ikke er fortrolige med gode typografi-reglene som må opprettholdes gjennom alle artikler i et gitt tidsskrift.

2. Kompetansen i både fag og viktige aktørene i gitt fagfelt for å organisere en god fagfellevurdering.

3. Pålitelig, velorganisert, søkbar, langvarig og anerkjent vebdeponering av publiserte artikler som strekker seg alle år til tidsskriftets historiske opprinnelser, forgjengere inkludert.

4. Vitenskapelig renomme et slikt tidsskrift med lang tradisjon nødvendigvis har både faglig og ved personell involvert.

Alt dette koster penger som samfunnet må betale til disse tradisjonelle forlagene. Det er heller ikke her noen «free lunch». Og de tradisjonelle forlagene må presses: for en god kvalitet og litt lavere pris for open-access publisering i deres tidsskriften. Det nå koster rundt 30000 NOK hos Elsevier for noen 10 siders artikkel. Samtidig er det naivt å tro at de nye så kalte open-access «forlagene» er mindre grådige. De bare gir dårlig arbeid for billig penge. Noen av slike «tidskriftene» blir rettferdig kalt “predatory journals” etter funnene avdekket gjennom testpubliseringene.

Pavel Karen - 26. juni 2018 12:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere