Vil UiO vise vei for bærekraftige, offentlige anskaffelser?

Som leder av internasjonale prosjekter fra 2010 som har bærekraftig næringsliv som mål, er det svært frustrerende at det har vært nær umulig å gjennomføre arrangementer på UiO på en miljømessig og sosialt bærekraftig måte, skriver Uniforum-skribent Beate Sjåfjell.

INGEN TEGN: Det er ingen tegn på en offensiv policy hvor UiO vil gå foran og være en pådriver for endring, skriver Uniforum-skribent, jussprofessor Beate Sjåfjell.

Foto: Ola Sæther

UiO har hatt «Grønt UiO» som mål siden 2009. Det er fortsatt et betydelig, ubenyttet potensial på flere områder, inkludert offentlige anskaffelser. UiO er her i en særstilling: med innkjøp for 2,5 milliarder kroner (Miljørapport 2015) kan UiO være en viktig pådriver i Norges bidrag til FNs bærekraftsmål.

Handlingsrommet for bærekraftige, offentlige anskaffelser har økt. Med nye EU-direktiver i 2014, har EU for første gang eksplisitt sagt at offentlige anskaffelser også skal være en mekanisme for bærekraft. Dette understrekes også av FN (se boken Sustainable Public Procurement under EU Law). I implementeringen av direktivene i norsk rett har Norge, etter litt vingling hvor man ville fjerne alle «ikke-anskaffelsesfaglige hensyn», gjennomført direktivene på en slik måte at det gir norske offentlige anskaffere betydelige muligheter for å gjennomføre innkjøp på en slik måte at det bidrar til sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft.

Det er da desto viktigere hva store anskaffere som UiO gjør

Norge, som andre land i EØS-området, kunne ha utnyttet handlingsrommet fra EU bedre, og stilt flere og tydeligere krav til hvordan bærekraftige offentlige anskaffelser skal gjennomføres, inkludert ved å stille miljøkrav og sosiale krav for hele leverandørkjeden med utgangspunkt i livsløpet til produkter. Slik det er nå, er det fortsatt den offentlige anskaffer som i stor grad kan velge om og hvor mye bærekraft skal integreres i anskaffelsespolicy og -praksis. Det er da desto viktigere hva store anskaffere som UiO gjør.

En undersøkelse av offentlig tilgjengelige kilder om UiOs policy og praksis når det gjelder offentlige anskaffelser, indikerer at UiO på langt nær har utnyttet sitt potensial. Det er fagre ord om miljø, menneskerettigheter og etikk, og UiO er medlem av Initiativ for etisk handel, Svanens innkjøperklubb og Grønt punkt. Det gir et inntrykk av små steg i sannsynligvis riktig retning. Det er ingen tegn på en offensiv policy hvor UiO vil gå foran og være en pådriver for endring.

Med et etikkutvalg som ser ut til å være på siden av anskaffelsesprosessen og kan konsulteres, hvor veiledningen blant annet legger til rette for at man kan finne ut om man skal ta miljøhensyn i offentlige anskaffelser, gir det et bilde av et UiO som har skjønt at grønt og etisk er i tiden, men ikke har lagt opp til mer enn inkrementelle endringer.

En titt på selskapene UiO har inngått rammeavtaler med, bekrefter dette inntrykket. Etter å ha arbeidet ved UiO i en rekke år, er dette også slik det oppleves fra innsiden. Som leder av internasjonale prosjekter fra 2010 som har bærekraftig næringsliv som mål, er det svært frustrerende at det har vært nær umulig å gjennomføre arrangementer på UiO på en miljømessig og sosialt bærekraftig måte.

Bundet av rammeavtaler med leverandører som leverer cateringtjenester basert på «business as usual», har det vært svært vanskelig å få bestille miljøvennlig mat og drikke og slippe miljøuvennlig engangsemballasje, asjetter og kopper, små flasker med mineralvann, og bittesmå putter med melk til kaffen. Kjøtt, oppdrettsfisk og tigerreker er fortsatt normen, mens vegetar- eller vegansk mat er en vanskelig ekstrabestilling å håndtere.

Pappkopper og -asjetter som ikke kan resirkuleres, har vært enkelt og billig og er fortsatt standard; kopper og asjetter som kan vaskes og brukes igjen har vært dyrt å få bestilt og noe som cateringselskapet i noen tilfeller skulle kjøre og hente et helt annet sted i Oslo (til betydelig høyere pris). Komposterbare engangskopper og -asjetter finnes som alternativ, men ikke i UiOs innkjøpssystem.

Likevel er det de vanlige mobiltelefonene som vi tilbys

Elektronikk er et annet eksempel. Vi vet, også fra vår pågående forskning i SMART, at livsløpet til vanlige mobiltelefoner innebærer en høy risiko for svært negativ miljøpåvirkning og alvorlige menneskerettighetsbrudd. Likevel er det de vanlige mobiltelefonene som vi tilbys dersom vi skal kjøpe gjennom UiOs innkjøpssystem, og mulig bærekraftige og innovative alternativer er noe som den enkelte ansatte må teste ut på egen hånd.

Ved å sette bærekraftskrav i sine offentlige anskaffelser, kunne UiO med sine stordriftsfordeler vært en fantastisk inspirasjon for innovasjon og nytenkning i etablerte og nye selskaper. Ved å kombinere dette med å innføre hensiktsmessige rutiner internt, kunne f.eks. alle arrangementer og all elektronikk ved UiO vært eksempler til etterfølgelse når det gjelder gjennomføring fra de store grepene til den minste detalj. I stedet har det å drive en bærekraftsorientert forskergruppe ved UiO vært et møte med stordriftstreghet og institusjonalisert motstand, som bare svært langsomt dreier i riktig retning.

Det som gjenstår nå, er at UiO realiserer sine egne flotte ord om å ville være et bærekraftig og grønt universitet

Det er imidlertid håp: UiO har de senere årene blitt en profesjonell innkjøper, som har gitt UiO anskaffelsesprisen for digitalisering i 2014 og anskaffelsesprisen for god styring i 2016. Risikoen ved å gå foran og stille andre krav enn det andre anskaffere gjør, er derved betraktelig redusert. Det som gjenstår nå, er at UiO realiserer sine egne flotte ord om å ville være et bærekraftig og grønt universitet, og bruker sin stordriftsposisjon og profesjonalitet til å stille fremtidsrettede og innovative krav. Det krever mer enn miljømerking og miljøsertifisering, og betyr at UiO må brøyte ny mark.

Det kan ikke forventes at UiOs innkjøpsenheter, uansett hvor gode de er på prosess, skal vite hvordan de skal integrere bærekraft på en innovativ måte basert på systemisk og helhetlig kunnskap fra forskningsfronten. UiO har imidlertid denne kompetansen blant egne forskere. Det kunne settes sammen et ekspertteam med forskere innenfor naturvitenskap og menneskerettigheter, design og informasjonsteknologi, livsløpsanalyser og juss, som kunne utforme de nye bærekraftskravene.

For å gjennomføre dette trengs det at det nye rektorteamet vi nå skal velge, har viljen og motet til å sørge for at UiO blir en pådriver, som et naturlig og viktig ledd i en omlegging av UiO til et ekte bærekraftig og moderne universitet, som i forskning, undervisning, formidling og i egen praksis bidrar til bærekraft. Vil Graver eller Stølen ta utfordringen?

 

Emneord: Miljø, Miljøpolitikk, Rektorvalget 2017 Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, UiO, leder av forskningsprosjektet Sustainable Market Actors for Responible Trade (SMART)
Publisert 15. mars 2017 15:09 - Sist endra 15. mars 2017 15:09
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere