Hvordan få kvinnene til å bli?

Frikjøp ga pusterom og fokus på forskning. De fleste benyttet seg av tilbud om hjelp og veiledning til søknadsskriving, skriver prorektorkandidat Inger Sandlie i dette leserinnlegget om likestillingstiltak i akademia.

VIL AT KVINNENE SKAL BLI:  Prorektorkandidat Inger Sandli lover at hun, rektorkandidat Hans Petter Graver og viserektorkandidat Jan Frich skal legge forholdene til rette for at kvinnelige forskere blir værende på Universitetet i Oslo.

Foto: Ola Sæther

Likestillingstiltak assosieres ofte med tiltak som skal dyktiggjøre kvinner, gi dem kunnskaper eller mot. Det framstilles som at kvinner mangler noe. Vi blir stadig flere som stiller spørsmål ved om det er veien å gå. Jeg er en av dem som mener vi er ganske OK som vi er. Skal noe endres på, så er det rammebetingelsene. Astrofysikeren Jocelyn Bell Burnell sier i Science 2004: "I no longer believe that making women more courageous, more assertive, 'more like me', is the right way to move forward. Women should not have to do all of the adapting. It is time for society to move toward women, not women toward society."

Vårt mål var at flere av våre kvinnelige postdoktorer skulle velge en videre forskerkarriere.

 

Nå skal jeg fortelle om erfaringer fra Senter for immunregulering, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus. Vi startet et likestillingsprosjekt i 2008. På stipendiat og postdoktornivå var kvinneandelen henholdsvis 55 % og 67 %, mens det bare var 1 av 10 forskere, og 1 av 6 professorer ved senteret som var kvinne. Vi ønsket derfor å sette inn tiltak på postdoktornivå. 16 av 24 postdoktorer var kvinner. Vårt mål var at flere av våre kvinnelige postdoktorer skulle velge en videre forskerkarriere. Vi så at mange talenter og stor opparbeidet kompetanse gikk tapt for forskningsaktiviteten ved CIR. Kvinnene forlot CIR midt i sin mest produktive periode. De sluttet mens de hadde finansiering til fortsatt forskning.

 

CIRs forskningsvirksomhet er basert på tidkrevende laboratoriearbeid. Vi ansatte tre laboratorieteknikere som skulle assistere kvinnelige postdoktorer. Dette for å frigi tid til planlegging av forsøk, artikkelskriving med mer. NFR bidro med lønn til to av disse, den tredje ble lønnet fra CIRs budsjett. I praksis ble det erfarne masterstudenter som tok pause fra studiene for å assistere. Vi satte også av midler til «individuelt tilpassede tiltak».

 

En sum ble reservert for hver deltager i programmet for å kunne brukes slik den enkelte mente var best. Noen kandidater brukte midler til frikjøp fra ulike oppgaver, andre ba om hjelp til søknadsskriving. Tilbudene ble kun gitt til få og spesielt utvalgte kvinner som senterledelsen mente var særlig dyktige. De første årene fikk alle i postdoktorgruppen tilbud om samtaler med en mentorgruppe om personlig utvikling og karrierevalg. Vi ansatte en mentorgruppe på 5 som mottok honorar, og kvinnene kunne henvende seg til hvem de ville av disse. Vi la vekt på å ansette topp kvalifiserte kvinnelige gjesteprofessorer og invitere dyktige, kvinnelige gjesteforelesere, for at forbildene skulle være mange.

 

Å disponere egne forskningsmidler er udiskutabelt et gode for unge forskere som ønsker å etablere seg som selvstendig forsker. I søknader om forskerstipend, karrierestipend og yngre fremragende forskersøknader er kandidaten selv prosjektleder og hovedansvarlig for utformingen av søknaden. I tillegg søkes det gjerne om lønnsmidler til flere personer enn kandidaten selv, og tilslag på slike søknader er dermed en mulighet for kandidaten til å etablere sin egen gruppe.

 

I utgangspunktet tilbød vi lønnet veiledning til søknadsskriving som et av de valgfrie tiltakene. Vi tenkte også det var viktig å hjelpe til med å analysere et eventuelt avslag for å forbedre søknaden før neste anledning til innsendelse. Etter hvert var det jeg som nestleder på CIR som ga tilbud om slik veiledning, uten vederlag, selvsagt, og jeg ble brukt, med godt resultat.

 

Overraskende nok, ble mentorordningen brukt i liten grad.

 

Nå ser vi resultater av tiltakene. Overraskende nok, ble mentorordningen brukt i liten grad. De unge kvinnene sa de følte at mentorordningen var enda en ting de måtte finne tid til og «greie» i en travel hverdag med forskning og familie. Avlastningstiltakene derimot ble godt mottatt. Frikjøp ga pusterom og fokus på forskning. De fleste benyttet seg av tilbud om hjelp og veiledning til søknadsskriving. Flere fikk tilslag på søknader, andre fikk svært god evaluering, men ingen støtte, og godt mot til å søke igjen med forbedret søknad.

 

Viktig for oss i CIR: Kvinnene i fokusgruppen sluttet ikke. To har fått tilsetning i fast vitenskapelig stilling. Det vi oppnådde, var å vise disse unge medarbeiderne at vi virkelig ville bidra til å minske uforutsigbarheten i deres jobbsituasjon. Og uforutsigbarhet er noe de unge kvinnene oftest oppgir som grunnen til at de velger å forlate universitetet og sin forskerhverdag.

 

Resultater fra forskning utført av det Svenske Vetenskapsrådet viser at unge kvinner og menn som søker om egne forskningsmidler, i stor grad opplever det samme: De får avslag. Etter en stund, søker mennene igjen. Kvinnene gjør det i mye mindre grad.

 

For oss på CIR er dette en interessant observasjon. Hvorfor gir disse mennene seg ikke? På senteret har vi lært hvor mye det betyr for de unge kvinnene å få anerkjennelse som en av få det virkelig satses på. Oppmerksomheten og interessen for deres forskning har vært et viktig virkemiddel og et effektivt enkelttiltak. Er dette noe unge menn opplever i uformelle mannenettverk?

Vi vil motivere og bidra til at de gode eksemplene blir kjent og deles

I vår stiller jeg til prorektorvalg sammen med rektorkandidat Hans Petter Graver, og  med Jan Frich som viserektorkandidat. Som ledere av Universitetet i Oslo vil vi arbeide med likestillingstiltak i samarbeid med ledelsen av enhetene. Vi tror at alle miljøene har sine spesifikke utfordringer når det gjelder likestilling. Rekruttering og frafall, motivasjon og valg. Hver enhet må analysere hvordan situasjonen er hos dem, og hvilke tiltak de vil sette inn. Vi vil motivere og bidra til at de gode eksemplene blir kjent og deles.

 

Vi vil også ta initiativ til at Forskningsrådet utvikler en helhetlig politikk for likestilling og innarbeider den i sin policy for forskerrekruttering. Kvinnene velger, og foreløpig velger de for ofte bort universitetet som arbeidsplass. Det er vår oppgave å legge forholdene til rette, slik at de ønsker å bli.

 

 

 

Emneord: Likestilling, Rektorvalget 2017 Av prorektorkandidat Inger Sandlie
Publisert 13. feb. 2017 20:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere