Lederes legitime og illegitime kontroll med ansatte

Ikke-autorisert gjennomsøkning av vitenskapelig ansattes kontorskuffer når de er bortreist, er et ikke ukjent problem på UiO, skriver tidligere professor Arnved Nedkvitne i dette innlegget.

AVSLO: Jeg ba Forskerforbundet om hjelp til å få innsyn i alle arkivsaker som gjaldt forsøkene på å få meg avskjediget, men det avslo de, skriver tidligere professor Arnved Nedkvitne.

Foto: Ola Sæther

Uniforum har de siste månedene gitt god dekning av konflikten på Naturhistorisk museum. Den har sider som potensielt kan komme til å bli viktige for mange ansatte på UiO, og spesielt vitenskapelig ansatte.

For det første, i hvilken grad skal en ansatt ha adgang til informasjon ledelsen har samlet om han/henne? Og i hvilken grad skal ledelsen ha plikt til å informere om tiltak som er ment å føre til, eller kan føre til, at den det gjelder avskjediges eller presses til å slutte?

Direktøren ved Naturhistorisk museum hadde håndskrevne, private notater for personlig bruk. Det truer rettssikkerheten fordi personlig synsing og faglig vurdering da vil flyte over i hverandre. Dessuten blir informasjonen utilgjengelig for dem som omtales. De kan da ikke forsvare seg.

Men det betyr ikke at de i større grad holder seg innenfor normer som trygger åpenhet og rettssikkerhet

Dette er, vil jeg tro, et marginalt fenomen. De som på UiO har et profesjonelt kontrollapparat overfor underordnede, er dekanene og universitetsdirektøren. De har støtte fra UiOs mange jurister. Men det betyr ikke at de i større grad holder seg innenfor normer som trygger åpenhet og rettssikkerhet. Undertegnede fikk indirekte vite at det ble forberedt en avskjedssak mot meg. Jeg ba da institutt, fakultet og sentraladministrasjon om å få tilsendt alt materiale som angikk saksforberedelsene, slik at jeg kunne forsvare meg. Jeg fikk da til svar at det fantes to typer med korrespondanse og referater angående avskjedssaken, en som jeg hadde krav på å få innsyn i, og en annen der jeg ikke hadde det. Jeg fikk tilsendt kopier av den første gruppen, den inneholdt flere brev fra instituttstyrer til overordnede i linja og der instituttstyrer kom med usanne påstander som hun nok ikke hadde trodd jeg skulle lese.

Etter hvert fikk jeg via lekkasjer vite hva noe av den dokumentasjonen jeg ikke hadde adgang til, inneholdt. Dekanen hadde skrevet for UiOs regning til et privat advokatfirma og spurt hvordan hun kunne formulere anklagene mot meg slik at hun og universitetsdirektøren fikk medhold i retten. De fikk da det rådet at de skulle legge en hovedvekt på at jeg ikke hadde møtt på møter de hadde innkalt meg til. Det funket.

Jeg ba Forskerforbundet om hjelp til å få innsyn i alle arkivsaker som gjaldt forsøkene på å få meg avskjediget, men det avslo de. Jeg husker ikke lenger om de begrunnet det med at lovverket ga ledelsen rett til hemmelighold, eller om det var fordi det var ulike meninger om selve saken i foreningen. Det er behov for normer som sikrer åpenhet og rettssikkerhet bedre, og da må fagforeningene og spesielt FF være pådrivere.

Ikke-autorisert gjennomsøkning av vitenskapelig ansattes kontorskuffer når de er bortreist, er et ikke ukjent problem på UiO. I den nevnte konflikten som ledet opp til min avskjed, skrev jeg til daværende rektor Arild Underdal og ba om hans vurdering av forholdet mellom grunn- og universitetsforskning på den ene sida og betalt oppdragsforskning på en andre.

 At jeg gjentatte ganger tok opp dette, gikk på manges penger, og skapte motsetninger

Bakgrunnen var at flere professorkolleger tok på seg betalte oppdrag og koplet dette til de insentivene og rammebetingelsene UiO gir til ansatte som driver grunnforskning. Minst en av dem brukte et friår betalt av UiO til å skrive et bind av Aschehougs Norgeshistorie der han også fikk godtgjørelse fra forlaget minst tilsvarende en årslønn for en professor. Mange av de som drev med oppdragsforskning, fikk dekket ekstra utgifter som reiser og vit. ass. hjelp - fra oppdragsgiver. Samtidig fikk de fra instituttet driftsmidler fra UiO som var ment å støtte opp om universitetsforskning. Undertegnede og andre i samme situasjon måtte klare oss utelukkende på driftsmidlene/annum fra UiO selv om det var vi som tok oss av forskningsfronten. At jeg gjentatte ganger tok opp dette, gikk på manges penger, og skapte motsetninger.

Jeg sendte da et brev til daværende rektor Underdal der jeg la fram forholdene. Han begynte sitt svarbrev (24.11.2005) med å si at "du i brevet til meg reiser et mer generelt spørsmål", og han gjorde så rede for de generelle reglene som gjaldt på området. For ikke å gjøre Underdal urett, og fordi dette fortsatt er et problem på UiO, skal jeg sitere hans svar ordrett:

 

Der beslutningsmyndigheten tilligger instituttet [og det gjorde det her], forventes det at instituttet disponerer midlene med sikte på å fremme forskningen ved instituttet, innenfor de rammer som legges gjennom instituttets egne prioriteringer og føringer fra fakultetet eller UiO sentralt. I dette ligger at instituttledelsen for det første må kunne skille mellom forskningsvirksomhet som utføres innenfor rammen av en universitetsstilling (og følgelig rapporteres på ordinær måte), og eventuell virksomhet en ansatt utfører som ”biarbeid” utenfor denne stillingen. Med mindre annet er særskilt bestemt, vil virksomhet i sistnevnte kategori normalt ikke være støtteberettiget over universitetets ordinære budsjett. Dernest følger at instituttledelsen må foreta en reell og i mange tilfelle utvilsomt vanskelig prioritering av knappe midler. Prioriteringen må foretas på et saklig grunnlag, men ingen ansatt har noe ubetinget krav på en bestemt tildeling. Jeg kan nevne at i den nye ordningen med såkalte ”småforskmidler”, har Universitetsstyret lagt til grunn at midlene – i alt 35 mill kr for 2006 – skal rekke til ca 40 % av universitetets ansatte i hovedstilling som professor, førsteamanuensis og internt finansiert postdoc. I det ligger en klar forventning om stram prioritering. Jeg har tillit til at så vel fakultetene som instituttene vil disponere disse og andre driftsmidler i overensstemmelse med forutsetningene, og på en måte som tjener UiO som forskningsuniversitet.

 

Rektor Underdal skriver her at forskningsvirksomhet utenfor rammen av en universitetsstilling ikke er støtteberettiget. Han sier også at driftsmidlene skal fordeles etter behov, noe som fører til at de som har minst behov, ikke får noe. Han sier også at instituttledelsen her må utøve god dømmekraft, og da kan en ikke sette bukken til å passe havresekken slik det skjedde på vårt institutt. På alle punkter sier Underdal at gjeldende regelverk var i samsvar med det jeg hadde kjempet for. Nylige artikler i Uniforum viser at det fremdeles er et problem å få ansatte til å respektere dette regelverket.

Jeg arkiverte selvsagt brevet på et dertil egnet sted i en av mine kontorskuffer. Da jeg seinere fikk bruk for brevet som del av bevismaterialet for å forsvare meg i min avskjedssak, var det borte. Jeg hadde også vært bortreist like før. Hvem som hadde låst seg inn på mitt kontor, gjennomsøkt mine kontorskuffer og fjernet brevet kan jeg ikke vite. Jeg kontaktet Underdal, som da var gått av som rektor, og spurte om han hadde en kopi, men han skrev tilbake at han hadde kastet sin korrespondanse fra rektortida (mail 11.12.2009). I rettssaken innkalte universitetsdirektør og dekan Underdal, og han kom med et følelsesladet angrep på undertegnede. Redaktøren i Uniforum har sendt en tidligere versjon av denne artikkelen til Underdal. Han ønsker å framstille sin egen rolle i et best mulig lys, og da dukket hans brev opp igjen, derfor kunne jeg sitere det slik jeg gjorde ovenfor. Brev forsvinner når ansatte skal forsvare seg, men dukker opp igjen når ledere trenger dem til samme formål!

UiO må straffeforfølge ikke-autorisert gjennomsøking av kontorer og fjerning av sakspapirer. Både ledere og menige vitenskapelig ansatte kan utsettes for dette, men de siste har større behov for vern. IT-teknologi har gjort problematikken enda mer aktuell.

Kunnskap er grunnlag for makt. Ledere kan skaffe seg slik kunnskap og holde den hemmelig på lovlig måte fordi deres rådgivere vet hvordan de skal gå fram for å få rapporter og korrespondanse sperret. Dette er ett element i den maktposisjonen byråkratiet på UiO har bygd opp.

Emneord: Arbeidsforhold Av tidligere professor Arnved Nedkvitne
Publisert 10. nov. 2017 10:48 - Sist endra 10. nov. 2017 11:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere