Journalistikk som avslører korrupsjon

Noen ganger gjør god journalistikk en forskjell. Det krever både kunnskaper og vilje til maktgransking, skriver Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern.

RINGVIRKNINGER: Internasjonalt viser avsløringen av Panama-papirene våren 2016 hvor store ringvirkninger god gravejournalistikk kan ha, skriver Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern.

Foto: Ola Sæther

Antallet journalister som jobber i seriøse nyhetsmedier, blir stadig færre. I mange land, bl.a. USA, har det ført til at store områder allerede ligger i en «medieskygge» der verken lokalt næringsliv eller delstatsmyndigheter utsettes for noen kritisk gransking. I Norge er tendensene de samme, men den negative utviklingen er hittil langt mindre dramatisk. En av årsakene er at en lisensfinansiert allmennkringkasting og ulike typer av offentlig mediestøtte har gjort mediesystemet mer variert og robust enn i land der kommersiell reklamefinansiering er alfa og omega. Internasjonalt er det heldigvis også en viktig tendens at journalister og medier i økende grad evner å samarbeide om prosjekter og saker som har betydning for demokratiet. Spesielt gjelder dette internasjonale avsløringer av korrupsjon.

Nyhetsmedier som holder ledere ansvarlig og driver kritisk gransking, har en positiv samfunnseffekt

Journalistikkens betydning kan her knyttes til det begrepet økonomene kaller ”eksternaliteter”: Hvis nyhetsmediene gjør en elendig jobb og overser maktmisbruk og svindel, så rammes hele samfunnet, ikke bare de som abonnerer på avisen. Og motsatt: nyhetsmedier som holder ledere ansvarlig og driver kritisk gransking, har en positiv samfunnseffekt langt ut over betydningen av at den enkelte leser blir mer opplyst. Aftenposten-journalistenes gravearbeid i Vannverksskandalen på Romerike er et godt eksempel.

Internasjonalt viser avsløringen av Panama-papirene våren 2016 hvor store ringvirkninger god gravejournalistikk kan ha. Journalister i en lang rekke land dokumenterte da hvordan det verdensomspennende advokatfirmaet Mossack Fonseca, med hovedkontor i Panama, hadde bidratt til å gjemme formuer gjennom et sinnrikt system av skallselskaper – alt dette til beste for konserner, politikere og alminnelige svindlere som ville unngå skattlegging.

Bakgrunnen for oppslagene var en omfattende dokumentlekkasje til den tyske avisen Süddeutsche Zeitung. I stedet for å forsøke å gjøre en kompleks og omfattende sak til et scoop bare for sin egen avis, valgte journalistene å lansere den som et samarbeidsprosjekt innen nettverket The International Consortium of International Journalists (ICIJ). Det førte til at langt over 100 mediepartnere over hele verden ble involvert, inkludert i Norge og resten av Norden.

Et av dokumentene viste for eksempel at Sigmundur David Gunnlaugsson, som ble Islands statsminister i 2013, hadde dekket over at familien hadde eierinteresser i et selskap registrert på De britiske jomfruøyene som den islandske regjeringen inngikk en kreditoravtale med i 2015. Den offentlige avsløringen, bl.a. gjennomført i et samarbeid mellom islandske journalister og journalister fra Uppdrag Granskning i SVT, førte til massive, folkelige protester og i løpet av få dager også til statsministerens avgang.

Et liknende internasjonalt samarbeid mellom journalister har også bidratt til avsløringene av nordiske teleselskapers korrupte affærer i Uzbekistan. I Sverige handler dette om Telia, mens det i Norge dreide seg om at Telenor var involvert gjennom sine eierinteresser VimpelCom, et selskap med russisk hovedaksjonær, hovedkontor i Holland og registrering på Nasdaq-børsen i New York. I dette selskapet har Telenor hele tiden hatt solid styrerepresentasjon og medansvar.

Både Telia (tidligere TeliaSonera) og VimpelCom/Telenor klarte i Uzbekistan å skaffe seg lukrative mobilnettavtaler gjennom bestikkelser til den daværende presidentens eldste datter, Gulnara Karimova, og hennes Gibraltar-registerte skallselskap Takilant. Mistanker om dette kom opp så tidlig som i 2008, i Sverige gjennom Svenska Dagbladet, men det var først da Uppdrag Granskning i SVT i 2012 gjennom flere reportasjer påviste forbindelsene mellom Telia og Takilant/Karimova, at saken fikk stor offentlig oppmerksomhet.

Korrupsjonsmistankene førte til etterforskning i flere land, noe som også bidro til internasjonalt samarbeid mellom journalister i ulike medier. I Norge var det i første rekke Dagens Næringsliv (spesielt i 2012) og Klassekampen (i 2014) som tok tak i saken, men også de norske journalistene dro veksler på kompetansen til kolleger fra Sverige og andre land. En spesielt viktig rolle som kontakt og ressurssenter spilte medieorganisasjonen The Organized Crime and Corruption Reporting Project, som er spesialisert på korrupsjon i Øst-Europa og Sentral-Asia.

Korrupsjonssakene har dessuten kostet en rekke Telia-ledere jobben

For VimpelComs vedkommende (og dermed også med virkning for Telenor som deleier) har saken foreløpig endt med at selskapet, etter press fra amerikanske og hollandske myndigheter, har måttet betale bøter og inndragelser til en samlet sum av US$ 795 millioner. Telia forhandler fortsatt om størrelsen på boten, men amerikanske og hollandske myndigheters krav er så mye som US$ 1,4 milliarder. Korrupsjonssakene har dessuten kostet en rekke Telia-ledere jobben og var en viktig bakgrunn for at John Fredrik Baksaas (tidligere styremedlem i VimpelCom) måtte gå av som konsernsjef i Telenor i 2015.

Noen ganger gjør god journalistikk en forskjell. Det krever både kunnskaper og vilje til maktgransking. Og oppmuntrende nok: evne til samarbeid på tvers av redaksjoner og grenser.

Emneord: Journalistikk, Etikk, Menneskerettar Av Sigurd Allern, professor emeritus ved UiO
Publisert 20. mars 2017 10:16 - Sist endra 20. mars 2017 10:16
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere